Tilbakeskuende orkestermusikk

Bergens Tidende, 20.11.2015

OPUS 250

Bergen Filharmoniske Orkester

Lawo

BFO feirer jubileum med fire nye, norske verk

Bergen Filharmoniske Orkester holder fortsatt høyt tempo på platefronten. Hvis jeg ikke regner feil, er det så langt i år utgitt seks plater, de fleste med orkestermusikk av eldre, østeuropeiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Skrjabin og Janáček. Platen «OPUS 250», som nettopp er utkommet, skiller seg ut i så måte. Her dreier det seg om norsk musikk, fire nye, norske verk, alle opptatt live på konserter i Grieghallen i starten av året.

Tittelen «OPUS 250» henspiller på BFOs 250 årsjubileum. Og de fire verkene på platen er da også bestillingsverk skrevet spesielt til anledningen. Det særlige ved dem – og det som skiller dem fra mange andre av årets bestillingsverk – er at de er skrevet på oppfordring fra orkestermusikerne selv, og at de er utviklet i samarbeid mellom komponistene og solister hentet fra orkestrets egne rekker.

Fire nyskrevne verk, altså ­– men veldig lite «ny musikk». Av de fire komponistene på platen er det bare Therese Birkelund Ulvo som røper at vi, musikalsk sett, befinner oss på 2000-tallet. Hennes «Shadows and Shields» er et dempet stykke samtidsmusikk, en slags oppløst klarinettkonsert der solostemmen, fint spilt av Christian Stene, presenterer en serie melodiske fragment som avbrytes og kommenteres av sarte, sitrende fraser i orkestersatsen.

De tre andre verkene på platen er solid plantet i tradisjonen, velklingende orkestermusikk som blir flott framført BFO. Olav Bergs bidrag, som innleder platen, er en vakker fritonal konsert for bratsj og orkester skrevet til Ilze Klava som gir den klagende solostemmen et sterkt, dramatisk uttrykk.

Med de to siste verkene på platen rykker vi enda lenger tilbake i 1900-tallets musikkhistorie. Ragnar Söderlinds «Horns in landscapes» er en humørfylt, neoromantisk komposisjon i tre satser der hele BFOs formidable hornseksjon konstant er i ilden. Her er pastorale stemninger og hissige jakthorn og midt i det hele får vi en fredfylt, firstemmig hornfantasi over «I skogens dype, stille ro». Tredjesatsens jaktsekvens gir assosiasjoner i retning av Aaron Coplands og Leonard Bernsteins «western»-musikk. Og danner i så måte en passende overgang til Marcus Paus som i sitt bidrag tar Hollywood-inspirasjonen helt ut. Hans konsert for slagverk og orkester med Håkon Kartveit som solist er et underholdende stykke blockbuster-musikk basert på klisjeer fra filmkomponister som John Williams og James Horner. 

Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.

Vektig og resolutt

Bergens Tidende, 06.11.2015

33 + 1

Ingrid Andsnes, klaver

Simax 

Robust tolkning av klaverlitteraturens Mount Everest

Det er litt av et statement Ingrid Andsnes kommer med her. På sin første soloplate har hun valgt å spille Beethovens fryktinngytende «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op. 120). Intet mindre.

Diabelli-variasjonene er klaverlitteraturens Mount Everest, Beethovens siste, store klaververk, verket der han tar et lite, nesten enfoldig valsetema, splitter det i atomer og setter enkeltdelene sammen i stadig nye kombinasjoner slik at vi får sett og hørt ham fra alle sider, fra det mest spøkefulle til det mest dramatiske. Og det mest krevende.

Og som alltid når det gjelder nye tolkninger av Diabelli-variasjonene, blir spørsmålet: Hva er grepet? Hvordan skaper pianisten sammenheng i dette verket? Hos András Schiff som spilte inn hele to versjoner for et par år siden, var det fargespillet mellom de ulike variasjonene det dreide seg om. I Igor Levits versjon som kom i siste måned, er det den åndeløse, sugende bevegelsen framover fra variasjon til variasjon det gjelder.

Hvordan ser Ingrid Andsnes da på dette verket? Det tar alltid en stund å komme seg inn en ny tolking, men omkring variasjon 9, begynner bildet å tegne seg: «Pesante e risoluto» – vektig og resolutt – skriver Beethoven som tempoangivelse. Og det kunne for så vidt være mottoet for hele platen. For dette er – med et kanskje misbrukt ord – en veldig robust Diabelli-tolkning, en sterk, solid tolkning uten lettvinte løsninger. Ingrid Andsnes går inn i verket og spiller besluttsomt, med tyngde og kraft, selv i de mest virtuose og turbulente variasjonene. Og inne mellom de store, stormfulle utladningene åpner hun små, fredfulle områder der det er rom for ettertanke. Fugaen i variasjon 24 er en slik vakker oase som trer fram som kontrast til den brede, kraftfulle fugaen i var. 32.

Og her bryter verket plutselig sammen: I stedet for Beethovens kadens kommer noe som høres ut som elektronmusikk. Men det er, viser det seg, fremdeles Andsnes vi hører. Hun spiller bare ikke lenger på tangentene, hun bearbeider flygelets strenger med en EBow og framfører «Diabelli Cadenza», et lite stykke komponert til anledningen av Lars Petter Hagen. Han skriver selv i tekstheftet at en slik tilføyelse til Diabelli-variasjonene selvsagt er dømt til å mislykkes. Men når sjokket har gitt seg, virker stykket egentlig som en ganske vellykket kommentar. Og kontrast. En kort stund frammaner Ingrid Andsnes en åndeaktig, eterisk – veldig lite robust – klangverden. Og så er det Beethoven igjen, den siste variasjonen, en menuett, glassklart spilt, med fynd og klem.