Årets plater, 2013

Bergens Tidende, 21.12.2013

Oppdagelsesreiser

Riccardo Chailly og Leipzig Gewandhausorchester fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier (Decca) og oppdager en finstemt klangpalett under tradisjonens mørke ferniss.

András Schiff spiller på gamle flygeler og finner frem glemte klanger og myke stemninger fra en forsvunnet verden i Beethovens Diabelli-Variationen (ECM New Series).

Det er europeiske konsertopptak fra 1969 i Sonys andre «bootleg»-utgivelse med Miles Davis Quintet.  På tre cd-er og en dvd hører og ser vi Davis, Wayne Shorter, Chick Corea, Dave Holland og Jack DeJohnette på stormfulle oppdagelsesreiser inn i et ukjent, elektrisk landskap.

Store stemmer

Barytonen Matthias Goerne er uovertruffen i det romantiske lied-repertoaret. At han også har sans for moderne musikk, viser han med skarpe tolkninger av Hanns Eislers sanger fra det amerikanske eksilet og fra 1960-tallets DDR (harmonia mundi).

Anna Netrebko har vært i platestudiet for første gang på fem år. Ariene på platen «Verdi» (Deutsche Grammophon) avslører at stemmen hennes er mørkere nå og at den også er blitt enda mer uttrykksfull, enda mer dramatisk.

Norsk nåtid

Det er klassikerne som dominerer på platemarkedet, men Rolf Gupta minner oss om at det fremdeles finnes levende komponister, også i Norge. På platemerket Aurora presenterer han og Oslofilharmonien fem verk av Lars Petter Hagen, fem stykker sart, vakker musikk som ikke likner noe annet du har hørt. 

Fra nærmiljøet

I Bergen står Hansakvartetten øverst på seierspallen i år. Deres innspilling av Fartein Valens strykekvartetter (2L) imponerer med gnistrende samspill og innforståtte tolkninger av Valens særegne musikalske univers.

Avskjed

Musikken mistet mange store skikkelser i 2013, blant andre Patrice Chéreau, den franske regissøren som innvarslet det moderne regiteatret med sin sensasjonelle oppsetting av Wagners Ring i Bayreuth i 1976.

Blant jazzmusikerne minnes vi den stillferdige, tørre gitaristen Jim Hall, «gitarens Paul Klee» som Jan Erik Vold en gang kalte ham.

En ny, sterk stemme

Bergens Tidende, 11.12.2013

Roots and Stems

Hayden Powell

Periskop

Solid andreplate fra trompetisten Hayden Powell

Siste år vakte Hayden Powell oppmerksomhet med debutplaten «The Attic». Nå er trompetisten fra Molde tilbake, denne gangen med «Roots and Stems», en solid andreplate som slår fast at den norske jazzscenen har fått en ny, sterk stemme.

På «The Attic» spilte Powell med full rytmegruppe og hadde Tore Brunborg med på tenorsaksofon. I år spiller han trio med bassisten Jo Skaansar og pianisten Eyolf Dale som begge også var med på debutplaten. Som enslig blåser får Powell en fremskutt og utsatt posisjon, men eksponeringen gir ham samtidig anledning til å demonstrere at han har mye på hjerte som komponist og mye å fare med som solist. Hans store, åpne messingtone og hans elastiske, bevegelige frasering vekker minner om 1960-tallets store trompetister. Og trioens materiale og spillestil er i det hele tatt tydelig inspirert av post-bop’ens spenstige smågrupper. Men musikken deres er likevel ikke nostalgisk tilbakeskuende. Det blåser frisk kuling på platen. Her er enkle, sangbare melodilinjer, her er rå soloer innrammet av snodige, kantede arrangementer. Og underveis veksler musikerne fleksibelt mellom stramme styrte forløp på tradisjonens grunn og friere sekvenser der Powell vrenger og krenger trompetens lyd mens Eyolf Dale spiller seg inn i samtidsmusikkens grenseområder.

Men er ikke trioformatet litt aparte, da? Blir en jazztrio uten trommer ikke ensformig og stillestående? Nei, faktisk ikke. Skaansar og Dale fungerer godt sammen, de legger det nødvendige rytmiske fundamentet og selv i de raskeste numrene driver de Powell fremover, så effektivt og swingende at du sjeldent savner en trommeslager.

Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Brennende øyeblikk

Bergens Tidende, 04.12.2013

Keith Jarrett

Concerts: Bregenz, München

ECM

Keith Jarrett

No End

ECM

Tilbake til 1980-tallet med Keith Jarrett og ECM

Det ble skrevet jazzhistorie i Köln den 24. januar 1975. Keith Jarrett var alene på scenen med et flygel. Han hadde sovet dårlig, flygelet var i ustand, han hadde ingen plan, han improviserte seg frem. «Brillene mine holdt på å falle av, buksene mine hadde vridd seg, jeg svettet, jeg satt på huk, jeg sto opp, jeg satt ned … og tenkte ”ingenting kan stoppe meg nå"».

Manfred Eicher fra ECM opptok konserten nærmest ved et tilfelle. Resultatet ble «The Köln Concert», jazzens mestselgende soloalbum noensinne og en plate som kom til å holde ECM økonomisk flytende de neste mange årene.

Siden den gangen har Jarrett hatt andre solokonserter, og ECM har dokumentert mange av dem. «Concerts», en boks med 3 cd-er, er den nyeste utgivelsen i rekken. Jarretts solokonsert i østerrikske Bregenz sommeren 1981 har vært ute på plate før. Her får vi den igjen, nå supplert med opptak fra en konsert i München et par dager senere.  

På solokonserter fra 2000-tallet beveger Jarrett seg ofte inn i grenselandet mot modernistisk kunstmusikk. Der var han ikke i 1981. «Concerts» ligger tett på Köln-konserten i tid og viser oss en Jarrett som fremdeles tar utgangspunkt i jazzen når han improviserer sine lange forløp. Han starter med et enkelt motiv og gir seg til å brodere og variere og folde ut. Og plutselig er han der han også var i Köln – «ingenting kan stoppe meg nå». Han er i transe, han grynter, han stamper i gulvet og spiller en ustoppelig strøm av ballader, gospelsalmer, boogiewoogie og country-klaver. I tekstheftet til «Concerts» skriver han at en «guddommelig vilje» strømmer igjennom ham og skaper noe hinsides hans egne ideer og tanker. Men i realiteten er det visst bare ham selv vi hører på disse platene, en ung, sterk Jarrett som setter all sin musikalske erfaring og all sin formidable teknikk på spill.

Det er – som vanlig på Jarretts solokonserter – mye tomgang underveis, lange avsnitt der musikken fortsetter selv om materialet tydeligvis er oppbrukt, steder der høyre hånd kjører på automatpilot mens venstre hånd banker ut sine endeløse ostinatfigurer osv. Men av og til kommer Jarrett frem til dette særlige punktet der ingenting kan stoppe ham, der hendene hans finner veien selv og den helt store musikken oppstår. Disse sublime, brennende øyeblikkene kan du ikke spole deg frem til. Du er nødt til å høre hele forløpet, følge den hypnotiske oppbyggingen og følge Jarrett inn i transen.

Samtidig med «Concerts» har ECM utgitt «No End», en dobbelt-cd med andre gamle Jarrett-opptak, denne gangen fra 1986. Jarrett er igjen alene, men nå spiller han både klaver, elektriske gitarer, el-bass, trommer og mye mer. Alt er opptatt av ham selv og overspilt ved hjelp av to Tandberg kassettspillere. Det hviler en litt hjemmesnekret, hippie-aktig stemning over hele prosjektet. Musikken er løs og ledig. Jarrett improviserer fritt og viser seg å være en overraskende habil rockegitarist. Et sjarmerende tilskudd til Jarrett-diskografien.