Gråstein - og gull

Bergens Tidende, 25.01.2003

Verk av Hindemith, Mozart og Stravinskij

Elena Bashkirova, klaver

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med flott fremføring av Stravinskijs Petrusjka

Man skjønte jo hvor Mikhail Jurovskij ville hen da han satte BFO i gang med Paul Hindemiths Symfoniske Metamorfoser. Dette skulle være frodig og humoristisk, dette skulle være en festlig åpning på torsdagskonserten. Men det går ikke an å gjøre gull av gråstein. Gode intensjoner og energisk orkesterinnsats kunne ikke skjule at Metamorfosene er en svært uinspirert komposisjon fra den svakeste perioden i Hindemith karriere, et av de verkene der klisjemøllen hans går på tomgang, og der det som skulle vært lett og muntert blir klosset og plumpt.

Da var det annerledes stemning i salen etter pausen. Stravinskijs musikk til balletten Petrusjka er snart 100 år gammel, men virket i Jurovskij og BFO’s spenstige tolkning så ny og frisk som om den var skrevet i går. Her manglet det ingenting. Alt hva man forbinder med den unge, elegante Stravinskij, var på plass: de skarpe kantene, den rytmiske kompleksiteten, de delikate fargeskiftene – og alt ble fremført med ironisk distanse og imponerende teknisk kontroll av et orkester som tydeligvis følte seg vel til rette. Både med musikken og dirigenten.

Kveldens solist var pianisten Elena Bashkirova som før pausen gav en stillferdig, lyrisk orientert, men noe anonym tolkning av Mozarts klaverkonsert nr. 27.

Målestokker

Bergens Tidende, 18.01.2003

Hilde Haraldsen Sveen, sopran

Jens Olai Justvik, baryton

Dirigent: Alf Årdal

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Håkonshallen

Divisjonsmusikkens Nyttårskonsert i Håkonshallen

Det er torsdag kveld. I Grieghallen spiller de Mozart og Beethoven. I Håkonshallen er det Nyttårskonsert med Divisjonsmusikken. Som klarer å fylle salen uten å ha gjort nevneverdig reklame for saken. Det er mange musikkulturer i denne byen. De fleste lever sitt eget liv, uten større innbyrdes kontakt.

Målt med den målestokken man vanligvis bruker når man går i Grieghallen, var konserten i Håkonshallen ikke spesielt vellykket. Programmet besto primært av svisker fra operetterepertoaret som ble fremført i klossete, blytunge transkripsjoner for messingblåsere. Orkestret spilte stramt og presist, men uten større sans for de finere nyansene hos en Lehar eller for valsen og svevet hos en Strauss. Kveldens to solister var effektive og hyggelige, men det var nokså tydelig at den utmerkede operasopranen Hilde Haraldsen Sveen ikke følte seg hjemme i dette repertoaret hvor stemmen hennes fort kom til å virke skjerende og kvitrende.

Er ikke det urettferdig å vurdere en slik konsert på denne måten? Det dreidde seg jo tross alt om en nyttårskonsert, altså om noe som primært er en festlig, sosial begivenhet. Kanskje det. Men uansett om det foregår i Wien eller i Bergen, så er det faktisk musikk som er det sentrale ved slike anledninger. Hvilket gjør det vanskelig å se bort fra vanlige musikalske kriterier. 

Tilbake til Mozart

Bergens Tidende, 11.01.2003

Mozart: Fiolinkonsert nr. 1, 3 og 4

Viktoria Mullova, solist og dirigent

Orchestra of the Age of Enlightenment

Philips

Viktoria Mullova i inntrengende tolkninger av Mozarts fiolinkonserter.

Hun hoppet av fra Sovjet i 1983. Og imponerte alle i Vesten med sitt spill. Hun var teknisk perfekt, alltid glitrende, alltid blendende. Men selv i de heteste, mest utagerende romantiske verkene var det også alltid noe avmålt og reservert over hennes musikk. De kalte henne Isdronningen.

I dag er bildet vendt. Isen er smeltet. Viktoria Mullova har byttet stålstrengene ut med tarm, har lært seg de gamle bueteknikkene, har tatt avskjed med romantikerne - og spiller på denne platen tre av Mozarts fiolinkonserter så inntrengende, og også så sjarmerende, at man bare må overgi seg. Man merker selvsagt at dette er en fiolinist som har vært rundt om andre slags musikk før hun kom tilbake til Mozart. Det er fremdeles noe «moderne» over hennes spill, en gnistrende briljans, spesielt i de raske satsene og i de virtuose kadensene. Men det er også uvant inderlighet og varme. Og en ro som gir henne rom til å folde de store, langsomme satsene helt ut. Orchestra of the Age of Enlightenment følger henne lydhørt på reisen.

Som tiden går

Bergens Tidende, 09.01.2003

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.

Forvandlinger

Bergens Tidende, 09.01.2003

Verk av Richard Strauss, Ståle Kleiberg, Terje Bjørklund og Wojciech Kilar

Øyvind Gimse, cello

Dirigent: Bjarne Fiskum

Trondheimsolistene

Universal

Trondheimsolistene presenterer strykerverker fra det 20. århundre.

At Trondheimsolistene kan annet og mer enn Vivaldi, det demonstrerer de til fulle med denne nye platen. Al musikken er fra det 20. århundre, og det hele starter med Richard Strauss og hans «Metamorphosen» - et verk som ifølge komponisten er skrevet for 23 solister, men som først og fremst krever 23 strykere som kan lytte til hverandre og sammen spille seg inn til kjernen i musikken. Hva Bjarne Fiskum og hans musikere kan. Tolkningen er klar og gjennomsiktig, og alle ledd i den uendelige kjeden av tematiske forvandlinger henger organisk sammen. Det går en fortettet, ubrutt spenning gjennom hele fremførelsen, en intens strøm som presser musikken fremover og fremover. Dette er en tolkning som kan konkurrere med de beste internasjonale innspilninger.

På plate kobles «Metamorphosen» vanligvis med Schönbergs «Verklärte Nacht», men Trondheimsolisterne har i stedet valgt å presentere Ståle Kleibergs «Dopo». Hvilket er et heldig valg. For Kleibergs fortettede klagesang for solocello og strykere kan magelig matche Metamorphosen med hensyn til intensitet og uttrykkskraft. Og i tillegg virker Kleibergs lamento i mange henseender mer oppriktig følt enn Strauss’ flotte, teknisk perfekte jammerklage.

Dessverre faller intensiteten betraktelig de siste tjue minutter av platen som er helliget en trist, grålig komposisjon av Terje Bjørklund og et enda tristere stykke polsk minimalisme, signert Wojciech Kilar.