Biblioteker og fjernlån

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 16.05.2000

Bergens Tidende forteller (11.5) at universitetsbibliotekets råd har vedtatt at det skal innføres brukerbetaling på fjernlån, formodentlig fra 1.1.2001. Man vet ikke om man skal le eller gråte. Og i tillegg har bibliotekdirektør Kari Garnes så den frekkhet å si: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». Snakk om å skyte seg selv i foten!

Mens vi venter på at biblioteksdirektøren kommer med en offentlig unnskyldning, er det kanskje på sin plass å repetere noen få, enkle kjensgjerninger:

Et universitetsbibliotek er et bibliotek som betjener et universitet. Derav navnet.

Et universitet er en institusjon som driver med forskning og forskningsbasert undervisning.

Å lese bøker og tidsskriftartikler, å sette seg inn i de enkelte fagfeltenes historie, å bruke deres standardverk, å holde seg orientert og oppdatert om hva som skjer i den aktuelle nasjonale og internasjonale forskningen - det er en vesentlig del av det arbeidet som forskere og studenter utfører på et universitet.

I så måte er biblioteket et av de viktigste arbeidsredskapene forskere og studenter har, ja, på visse fagfelt er det sannsynligvis det viktigste. Spør du vanlige ansatte på et av landets humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fakulteter om hva som er den viktigste forutsetningen for bra forskning, er svaret som regel: et velfungerende forskningsbibliotek. Spør du om hvilket enkelttiltak som mest dramatisk ville forbedre forskningssituasjonen deres, er svaret dessverre ofte det samme: et velfungerende forskningsbibliotek. For de norske universitetsbibliotekene er nettopp ikke velfungerende. Målt med vanlig internasjonal standard er de desidert dårlige. Dette gjelder også  UBB, universitetsbiblioteket i Bergen - som til og med også kommer dårlig ut i nasjonal sammenheng.

Det hjelper fint lite at de ansatte på UBB er faglig oppdaterte og vennlige og hjelpsomme - når samlingen som helhet bærer preg av årtiers økonomisk sultefôring og administrativ vanrøkt. Alle som bruker biblioteket regelmessig, kjenner de problemene denne situasjonen medfører.

Hva gjør man når det lokale forskningsbiblioteket ikke fungerer tilfredsstillende? Man låner bøker og tidsskrifter på andre bibliotek. At forskere og studenter i dag kan gå på Internett og se presist hvilke bøker og tidsskrifter som er tilgjengelige andre steder i Norge, er sannsynligvis den viktigste forbedringen på biblioteksfronten i mange, mange år. For i dag kan fjernlån i noen grad kompensere for de lokale manglene.

Alt dette kan oppsummeres ganske enkelt: Forskere og studenter låner bøker og tidsskrifter andre steder fordi de ikke finner hva de trenger på det lokale universitetsbiblioteket.

Men bibliotekdirektør Kari Garnes mener altså at folk bør tenke gjennom «om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». For som hun sier: «Det koster oss mye tid og penger å få lånt bøker og tidsskrifter fra andre bibliotek».

Det er beklagelig at departementet og universitetsledelsene rundt om i landet ikke har skjønt at velfungerende biblioteker er en av de viktigste forutsetningene for å heve den almene forskningsstandarden i Norge. Men i Bergen blir saken selvsagt ikke bedre av at bibliotekets egen direktør ikke har skjønt det mer allmenne poenget med biblioteker. Hun mener åpenbart at folk ikke burde låne bøker i det hele tatt - eller, hvis det ikke kan unngås, så må det i hvert fall være så få bøker som mulig. Hun mener at forskere og studenter egentlig ikke, dypest sett, trenger de bøkene de bestiller - og at de, generelt, bare er en urimelig plage som koster bibliotekspersonalet tid og penger. Flott signal fra en leder av en serviceinstitusjon!

Krysningar

Bergens Tidende Morgen, 14.05.2000

Storegut

Tekst av A.O.Vinje, redigert av Carlos Wiggen

Musikk komponert og dirigert av Bergmund Waal Skaslien

Scenografi: Stephan Østensen

BIT Teatergarasjen

Imponerande prestasjon av Ann Helen Moen i den nye operaen «Storegut»

Storegut vert drepe på fjellet. Olav, faren hans, finn beina mange år etter og ber dei ned «på rygg i sekk. Og sumt eg tenkte då, eg fekk sett ut i song med desse ord». Slik byrjar A.O. Vinje diktet «Storegut vert atterfunnen» frå diktsyklusen «Storegut». Og her byrjar òg Bergmund Waal Skaslien operaen sin – som framsteller kva Olav tenkjer og hugsar om sonen og det øydelagde livet hans.

I korte glimt vert det fortalt om guten som ikkje tolte urettvise, om forelskinga i Agnes, dottera til ågerkaren Gunnstein, om turen til kongen i København, om klagane som ikkje førte fram, og om galskapen som greip han då han vart dømd fredlaus.

Det er action nok i dette stoffet, men  likevel er det vanskeleg å formidla det og få det til å henge skikkeleg saman. For verken historia eller den sentrale figuren dannar nokon heilskap i Vinje sin diktsyklus. Og dei mogelege samanhengane er ikkje vortne tydelegare i den versjonen som Skaslien og Carlos Wiggen, librettisten hans, presenterer i operaen. Storegut er ein krysning, ein hybrid, det er både moment av Peer Gynt, av Parsifal og av Robin Hood i han, men kva som djupast sett driv han og korleis historia hans skal forståast, det vert ikkje heilt tydeleg undervegs. Sjølvsagt hjelper det ikkje på saka at ein sjeldan skjønar kva han og dei andre personane heilt konkret driv på med fordi det meste av framsyninga går føre seg i mørke med ein flimrande ljossvak videoprojeksjon som vesentlegaste scenografiske element.

Musikken som ber handlinga fram, er cross-over, ein litt grå, udynamisk krysning mellom moderne komposisjons- og improvisasjonsmusikk med innslag av vassen folketone. Transjoikaren Nils Olav Johansen er nok den som kjenner seg best heime i dette hybride landskapet. Han syng Storegut med energi og kraft, men har ikkje mange fargar på paletten sin, og den særprega, liksom klynkande og svevande stemma hans vert einsformig og trettande i lengda. Ikka Leppanen er ein meir ortodoks songar, men fungerer likevel betre i samanhengen og gjev ei solid framstelling av Olav.

Det store musikalske ljospunktet er likevel sopranen Ann Helen Moen i rolla som Agnes. Ho er i sterk vekst i desse åra, ein ung kunstnar på full fart framover. Stemma hennar er kraftig og smidig med veldig intensitet både i djupet og i høgda. Og i tillegg har ho eit scenisk nærvere og ein naturleg autoritet som gjer henne, og figuren Agnes, til det heilt sentrale i denne framsyninga.

I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!