Gaffel i øret

Bergens Tidende Morgen, 25.03.2000

Verk av Asheim, Sibelius og Stravinskij

Ellen Aagard, sopran

Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Dirigent: Ari Rasilainen

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets Kor

Høgskolen i Bergens Ungdomskor

Stemmer fra Bergen Domkantori

Korleder: Maria Gamborg Helbekkmo

Grieghallen

Uroppførelsen av Nils Henrik Asheims monumentale korverk «Turba».

Tre og et halvt kor på scenen. Pluss to sangsolister. Pluss Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen kraftig utvidet med nye musikere og sjeldent hørte instrumenter. Pluss elektronisk bearbeidede stemmer over høyttaleranlegget. Jo da, alle seil var satt da Nils Henrik Asheims «Turba» ble uroppført i Grieghallen på torsdag. Fem år for sent.

Var det bryet verd? Var det verd å samle alle disse menneskene i Grieghallen? Verd å vente fem år på «Turba»? Slike spørsmål lar seg ikke besvare meningsfullt. Av flere, gode grunner. For eksempel denne at det neppe var den optimale versjonen av «Turba» vi hørte på torsdag. Ifølge BT 23.3 mener Harmoniens korleder, Maria Gamborg Helbekkmo, rett og slett at dette verket overhodet ikke kan synges av amatører. Man kan da lure på hvorfor en profesjonell institusjon som Harmonien holder seg med et kor bestående av amatører ... men den diskusjonen bør vi nok la ligge. La oss i stedet nøyes med å konstatere dette helt innlysende: at «Turba» er et monumentalt og vanskelig verk som stiller voldsomme krav, til amatører, men bestemt også til profesjonelle, at dirigenten Ari Rasilainen mange ganger underveis måtte stave seg og musikerne igjennom partituret, og at de to glimrende sangsolistene, Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland, konstant hadde stemmegaflene klistret til ørene for å klare innsatsene sine.

På den andre siden: For oss i salen er det til syvende og sist ikke komponistens opprinnelige intensjoner eller pretensjoner som teller, heller ikke de mange medvirkende, deres blodslit, deres uegennyttige innsats «beyond the call of duty». Når dirigenten slår an, er det kun den faktisk klingende musikken som betyr noe. Og på disse premissene må konklusjonen etter torsdagens konsert være at «Turba», uansett all kompleksitet og monumentalitet, er et ganske problematisk verk. For vel er det mange interessante momenter i denne musikken - en flott, på én gang gjennomsiktig og innfløkt orkestersats, en nyanserik utnyttelse av det store korformatet og, ikke minst, mange velskrevne, ekspressive duetter for Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland - men som helhet er musikken formløs, leddløs, i lange sekvenser virker den mest av alt som grå, modernistisk metervare, uten klar struktur, uten hørbar retning. I prinsippet kunne den fortsette i det uendelige, men den slutter dog til sist uten at man riktig forstår hvorfor.

Og i den henseende er det vel også symptomatisk at Asheim har valgt å legge en ikke-musikalsk ramme omkring «Turba» i form av klipp fra latineren Lukretius’ 7500 linjers hexameterdikt «De Rerum Natura». Umiddelbart virker det som om det er det naturfilosofiske tankeinnholdet i disse fragmentene som vært styrende for forløpet, ikke en tvingende, indre musikalsk nødvendighet.

Som sagt: dette er en spontan reaksjon etter bare en enkelt gjennomhøring. Forhåpentlig blir det mulig å gå «Turba» nærmere etter i sømmene ved senere anledninger.

Og så må vi i øvrig huske å si at vi etter pausen var på en liten, oppfriskende ornitologisk utflukt med BFO og den glimrende finske dirigenten Ari Rasilainen som først viste oss Sibelius’ Tuonela-svane og deretter sluttet av med en ildfull versjon av Stravinskijs Ildfugl.

Chopin - vår samtidige

Bergens Tidende Morgen, 21.03.2000

Verk av Grieg, Chopin, Górecki og Mozart
Helge Kjekshus, klaver

Tomasz Bugaj, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Logen

Helge Kjekshus i Logen med cool, konsentrert tolkning av Chopins andre klaverkonsert.

Han ser så beskjeden ut som han står der og hilser på publikum i Logen. Helge Kjekshus, en ung mann i svart t-skjorte, litt brydd, litt sjenert. Men skinnet bedrar. Så snart han åpner opp for solostemmen i Chopins andre klaverkonsert, forsvinner det høflige, selvutslettende preget. Vi hører en stor pianist som tar for seg et av litteraturens mest krevende verk og spiller seg igjennom det, spiller det igjennom seg - med musikalsk autoritet og tyngde.

Kjekshus har en teknikk og en formsans som plasserer ham i samme divisjon som Andsnes og Gimse, og han har, som de, en helt egen, personlig profil. Det er alltid noe befriende uimponert over hans spill, noe nøkternt, nesten saklig. Og veldig nåtidig. I Logen på søndag demonstrerte han hvordan Chopin kan spilles i dag - kanskje hvordan man nødvendigvis må spille Chopin i dag? Ikke som pliktarbeid, ikke som pensum, men som konstruktiv tilegnelse. Det ble en flott, konsentrert oppførelse, en bearbeidelse som trakk denne 130 år gamle klaverkonserten ut av tradisjonens museum og gjorde den til samtidsmusikk, en tolkning der grunnholdningen nok var cool, men hvor også de mer drømmende, romantisk fantaserende momentene i denne forunderlige musikken fikk lov å folde seg ut.

Underveis hadde Kjekshus bra følge av polske Tomasz Bugaj, en energisk, åndsnærværende dirigent som også jobbet bra sammen med Collegium Musicums Orkester i resten av kveldens program. Dette orkestret er, som kjent, sammensatt av både profesjonelle og amatører. I tillegg er det en del gjennomtrekk i rekkene slik at formen kan være ganske vekslende fra gang til gang. Om Collegium Musicum 2000 blir en bra årgang, er derfor vanskelig å si på grunnlag av bare en enkelt konsert.

I søndagens åpningsnummer, strykerversjonen av Griegs Holberg-suite, var det f.eks. mange nydelige detaljer, bl.a. noen flotte innsatser i celloene, men helhetsinntrykket var likevel at den samlede strykerklangen var for tynn og at det var ganske store intonasjonsproblemer underveis, spesielt i første og andre fiolinene. Tilsvarende problemer viste seg da blåserne sluttet seg til strykerne i Chopin-konserten: litt for mange ujevne fraseringer, litt for mange tutti-passasjer som startet småsurt og kun langsomt kom seg i vater, osv.

Men det sluttet med en glimrende tolkning av Mozarts Prager-symfoni hvor alt var på plass. Og når Mozart er god, er allting godt.