Musikk og kropp

Bergens Tidende Morgen, 19.03.1997

Verk av Roman, Mozart og Haydn

Henning Kraggerud, fiolin

Kjell Seim, dirigent

Collegium Musicum

Korskirken

Musikalsk ballett med Henning Kraggerud, Kjell Seim og Collegium Musicum

Han er skremmende bra, Henning Kraggerud. Et eruptivt musikalsk talent, helt uten sidestykke blant norske fiolinister. Bare 24 år gammel, en ung musiker i voldsom, rivende utvikling, men allerede nå en fiolinist som uanstrengt kan måle seg med de største, internasjonale navn. La oss glede oss over at det ennå er mulig å oppleve ham i ydmyke, lokale omgivelser. Det er kun et spørsmål om tid, før utlandet får ørene opp for ham.

Søndag spilte han Mozarts femte fiolinkonsert med Collegicum Musicum i Korskirken. Det er banalt å si at denne velkjente, nesten forterskede musikken blir som ny, når Kraggerud spiller den, at det er som om han skaper den på stedet. Men det er faktisk slik man opplever det. Han spiller Mozarts solostemme på samme måte som en jazzmusiker tolker en gammel standardmelodi: bruker den som råmateriale, bearbeider den, former den, spiller rundt om den, mot den. Han setter strøm på den hurtige førstesats, han får den langsomme adagioen til å svulme og dirre, han forvandler tredjesatsen til et demonisk, sammensatt verk av storlåtne, Don Juan'ske dimensjoner. I hver takt viser det seg nye perspektiv, nye sammenhenger, foruroligende avgrunner. Og likevel virker allting fortrolig, naturlig. Han får oss til å høre noe som ligger innerst inne i musikken, noe som har vært der hele tiden.

Kraggeruds spillestil er grunnleggende kroppslig – det er derfor hans tolkninger virker så overbevisende, så innlysende riktige, så liketil: når han former en frase, løser han ikke bare et fiolinteknisk problem, han skaper en kroppslig sammenheng mellom bueføring, åndedrag og satsens underliggende rytme, slik at fraseringen bliver en organisk bevegelse, en logisk inngripen i et forløp, en dans. Og i dirigenten Kjell Seim har han en perfekt dansepartner. For som Kraggerud har også Seim en evne til å velge det rette tempoet, til å få musikken til å ånde og gynge. Det var perioder under søndagens konsert der dirigent og solist var så samstemte at de beveget seg som i en ballett, mot hverandre og med hverandre.

Ordet «ballon» brukes i balletspråket om dansens letthet, om den udefinerbare, men helt nødvendige oppdriften. Hvis man skal sammenfatte Seims tolkninger søndag kveld må «ballon» visst være det rette ordet. For uansett om det var tale om Johan Romans statelige barokkminiatyrer, Mozarts fiolinkonsert, eller Haydns komplekse London-symfoni, så fikk han og Collegium Musicum musikken til å løfte seg og sveve.

Det må være Beethoven!

Bergens Tidende, 16.03.1997

Verk av Beethoven

Boris Berman, klaver

Janos Fürst, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått avslutning på Beethovenfestival

Beethovenfestival ‑ hvorfor nå det? Visst er Beethoven selve bærebjelken i det klassisk-romantiske repertoaret. Og naturligvis bør Beethoven være fyldig representert på ethvert ordentlig orkesters sesongprogram. Men, men. Seks rene Beethovenkonserter på ti dager? Og så nettopp nå, i Schubert-året? I Brahms-året? Hva er meningen?

Meningen er det mange som har lurt på de siste dagene. Og festivalen har, som kjent, ikke gitt noe entydig svar på de mange spørsmålene. Ikke har det vært noen klar linje i valg av solister. Ikke har det vært presentert noen markant nytolkning av Beethovens verk. Orkestret har i perioder virket slitent. Og så videre, og så videre.

Men så kom da avslutningen. Med en formidabel konsert som fikk taket i Grieghallen til å løfte seg og alle spørsmål til å forstumme. En konsert med et orkester og en dirigent i toppform. Og med russiske Boris Berman som en helt fremragende solist i den femte klaverkonserten, Kaiser-konserten.

Boris Berman gikk direkte inn i verket, inn i musikkens kjerne. I de første opulente taktene satte han, myndig, autoritativt, klaveret i sentrum med en teknisk briljant, nesten improviserende presentasjon av stoffet, samtidig med at han foregrep det som skulle komme ved hele tiden å bryte det kraftfulle, deklamatoriske uttrykket ned, la det blende over i transparent, inderlig akkordspill. Dermed var verkets spenningspoler etablert, og så var det bare å sette seg helt ut på kanten av stolen, folde ørene ut og lytte til en gjennommusikalsk oppførelse av Beethovens store drama: Kraftfull, blodrik i yttersatsene, drømmende, svevende innadvendt i adagioen. Tolket av en pianist som ikke bare spiller klaver men også spiller på og med orkestret, hele tiden nærværende, hele tiden inne i musikken. Med en virtuositet som er midlet, aldri målet.

Det ble en sublim tolkning som satte sitt preg på resten av kvelden, ga den karakter, ga den tone. For den opphøyde stemningen holdt seg også etter pausen, da orkestret og Janos Fürst kom tilbake med Beethovens femte symfoni. Det er ingen tvil om at Fürst har en ytterst gunstig innvirkning på orkestret, og at de mange dagene under festivalen har gitt resultater. Man merket det i Beethovens femmer som denne kvelden ble spilt uten vanlig akademisk tørrhet, nettopp så strømmende, nettopp så organisk sammenhengende som lærebøkene foreskriver, men som man sjeldent hører den i dagens konsertsaler.

Må det være Beethoven? - har mange spurt seg selv i løpet av denne festivalen. Etter fredagens konsert svarer vi med hans egne ord: Ja, det må det være. Es muss sein!

Bach på gitar

Bergens Tidende Morgen, 04.03.1997

Fabio Zanon, gitar

Mariakirken

Personlig, gestisk tolkning av et av gitarlitteraturens hovedverk

Bach har aldri skrevet musikk for gitar. Og likevel er Bach et av de viktigste navn, ja kanskje det viktigste, i hele gitarlitteraturen. Siden Segovias dager har transskripsjoner av verkene for lutt og solofiolin vært de strålende lyspunktene i et repertoar der det er uendelig langt mellom snapsene. Bach – det er målestokken, prøvesteinen: når gitaristene spiller Bach, viser de hva de kan. Og hva de er, musikalsk sett.

Søndag i Mariakirken var ikke noe unntak i så måte: Allting falt på plass da Fabio Zanon spilte sin egen transskripsjon av Bachs Sonate for fiolin i a-moll. Her hørte vi en gitarist som kan det meste på sitt instrument, en gitarist som temmelig uanstrengt gjør rede for de lange linjene i fugaen, og som holder dampen oppe gjennom hele den avsluttende, halsbrekkende allegro. Men først og fremst en gitarist med en personlig musikalsk profil, en gitarist med en helt egen sans for musikkens deklamatoriske moment, dens gestikk: det var noe uortodoks, noe improvisatorisk strømmende over hans tolkning av de to langsomme satsene, og det var ikke bare fordi han hadde skaffet seg uttrykksmessig spillerom ved å transkribere en cembaloversjon av den opprinnelige sonaten.

Den personlige, gestiske tolkning av musikken var i det hele tatt karakteristisk for Zanons spill gjennom det meste av kvelden. I første avdeling fikk han en tørr fantasi av Johann Kaspar Mertz og en sonate av argentineren Carlos Guastavino til å folde seg ut som fargestrålende blomster. Og etter pausen og Bach satte han punktum med en fri, dynamisk versjon av Alberto Ginasteras gitarsonate.

Gjennom det meste av annen avdeling ble han akkompagnert av en kirkedør som stod og slo. Det var utrolig irriterende.