Ambisiøs gitarkonsert

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1997

Njål Vindenes, gitar

Mariakirken

Krevende program skjemmet av skjønnhetsfeil

Det var et flott program Njål Vindenes hadde satt sammen til søndagens konsert i Mariakirken: Først Fernando Sors Mozart-variasjoner og to av hans vanskelige etyder, deretter luttvarianten av Bachs fiolinpartita i E-dur, den med den populære "Gavotte en rondeau". Og etter pausen en serie kortere, teknisk krevende stykker, primært av spansk herkomst, Albeniz, Barrios, Tarrega.

Imponerende. Skremmende ambisiøst. Og kanskje også for ambisiøst. I det minste gikk man ikke hjem med noe helt entydig inntrykk av denne kvelden. For på den ene side er det helt åpenbart at Njål Vindenes er en glimrende gitarist. Allerede i introduksjonen til Sors Mozart-variasjoner merket man det: det rette tempovalget, overblikk over satsen, delikat fargelegging i akkordspillet, god linjeføring, klare flageoletter. Og slik var det kvelden igjennom; hele tiden var det gode detaljer, flotte forløp, solide tolkninger med et uomtvistelig musikalsk grep om stoffet.

Og så på den annen side: litt for mange problematiske steder. Ikke desidert tekniske feil, men mange sjenerende skjønnhetsfeil, steder der venstrehånden ikke griper helt presist eller der koordinasjonen mellom hendene svikter slik at viktige rytmiske figurer sløres, linjeføringen blir uklar og musikkens flyt brytes. Flest problemer var det i starten av kvelden, i første variasjon hos Sors for eksempel, eller i de første satsene av Bach der musikken ble lest frem mer enn den ble spilt. En del kan sikkert skrives på nervøsitetens konto, men det er kanskje også karakteristisk for Vindenes' musikalske gemytt at problemene først og fremst lå i de store sammensatte verkene, mens det var de kortere stykkene etter pausen som lyktes best.

Tiden går

Bergens Tidende Morgen, 25.01.1997

Verk av Wagner, Mendelssohn og Haug

Solist: Sølve Sigerland, fiolin

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott, effektfull og merkelig uskyldig norsk symfoni

Sent på konserten blir det plutselig liv i Grieghallen: midt i en tett orkestersats hører man et båndopptak med fuglekvitter. For en stund blandes musikk og natur, så blir det nedtoning, lyd og lys dempes, Grieghallen går i svart. Halvor Haugs 3. symfoni, «Det uutgrunnelige livet», er forbi.

Wie die Zeit vergeht. Som tiden går. Under modernismens strenge regimente ville en slik musikalsk og teatralsk solnedgang vært umulig, utenkelig. For 10 år siden, i den reflekterte postmodernismens dager, kunne man ha brukt fuglekvitteret som en ironisk gestus. I dag er det – kanskje? – lov å være naiv, lov å spille klisjeene helt ut, lov å tro på dem. Slik Haug gjør det gjennom hele symfonien. Det er tale om et verk i det store romantiske formatet: stort orkester, flott satsarbeid, et overskuelig tematisk materiale som brettes ut i enkle kontrastrike forløp. Flott, effektfull og merkelig uskyldig musikk – fremført med dramatisk gestikk av Bergens Filharmonikerne under Ole Kristian Ruuds ledelse.

Det var mer romantikk på programmet i Grieghallen på torsdag, romantikk av det riktige, autentiske slaget. Det startet med en noe nervøs utgave av Wagners Tannhäuser-ouverture, spilt uten fremdrift og med temmelig ujevne overganger mellom de sentrale tematiske blokkene. Så var det mer overbevisning og trøkk i Sølve Sigerlands fremførelse av Mendelssohns fiolinkonsert. Sigerland trivdes tydeligvis bra med dette populære, ungdommelige verket og spesielt med de friske, virtuose yttersatsene som han spilte med overskudd og utålmodig energi, men han hadde også sansen for konsertens mer innadvendte sider, og ga en nydelig, inderlig tolkning av den langsomme andresatsen. Et hyggelig bekjentskap.

Det nynorske huset

Bergens Tidende Morgen, 13.01.1997

EnergIvar

Fliflet/Hamres Energiforsyning med gjesteartister

Peer Gynt Salen

Surrealistisk samrøre til ære for Ivar Aasen

Så tok Ivar Aasen året slutt, det var avsluttingsfest, taler, prisutdelingar, appellar og alt som seg høyrar til. Festar bør kanskje ikkje meldast, og når så i tillegg Fliflet/Hamres Energiforsyning tek ansvar for den musikalske delen av arrangementet, da blir det i alle fall heilt umogeleg. For når desse to vestlandske galningane stiller seg i spissen for ei brokete forsamling kunstnarar frå fjern og nær og går i gang med «EnergIvar – ei Aasen-hylling utan det heilt store gravalvoret», ja, da er det berre å gi opp, gi seg over, falde øyra ut og følgje med så godt me kan, inn i eit forunderleg absurd musikalsk univers der alt kan skje – og der alt verkeleg skjer, berre ikkje slik me hadde trudd det mogeleg.

Det nynorske huset som Gabriel Fliflet og Ole Hamre bygg til ære for Ivar Aasen er eit romsleg hus med stor takhøgd, vidt utsyn og godt med plass, ein møtestad for alskens merkverdige folk, sunnmøringar og samar, bergensarar og bulgararar. Her er det ikkje berre kulturelt mangfald og fargerikt fellesskap, her er det beint fram samrøre: kvar fugl syng med sitt nebb, men dei fleste prøver òg nebbet til naboen. Med temmeleg forbløffande resultat.

I dette surrealistiske huset er det lov å spele Kjempeviseslåtten på trekkspel i skeiv takt, her kan Frode Alnæs og Annbjørg Lien møtast i duett for el-gitar og hardingfele, her spelar Ole Hamre virtuost på geitost, bunader og vedkubbar, mens danske Peter Bastian fresar gjennom norske brudemarsjer og Balkanmusikk på sin tyrkiske bronseklarinett. Det vert kvede, det vert joika, Vesle-Kari frå Sigdal dansar sin siste dans. Og publikum i salen syng «Mellom bakkar og berg» medan «Ivar Aasen goes Bulgaria».

Undervegs fekk me òg høyre ein del nye og rare ting om gamle Ivar. Og Ragnar Hovland kunne i tillegg fortelje eitt og anna om katten hans.