Gitar i motbakke

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1994

Paul Galbraith, gitar

Mariakirken

Alle skjønner at Mariakirken er helt uegnet som konsertlokale. Fra en vanlig plass midt i salen ser man absolutt ingenting. Og man hører enda mindre, iallfall når det spilles kammermusikk. For akustikken er så skrøpelig at det minste host eller støyen fra en buss på Bryggen simpelthen drukner alt. Ikke desto mindre hadde festspillarrangørene viselig besluttet at skotske Paul Galbraith skulle opptre i Mariakirken. Galbraith spiller gitar. Det svakeste av alle instrumenter.

Han er en av tidens mest spennende kunstnere på sitt felt. Ambisjonen hans er å bringe gitaren teknisk og musikalsk på høyde med aksepterte soloinstrumenter som klaver og fiolin. Derfor spiller han på et spesialbygd instrument som minner om, og holdes som, en liten cello. Og tilsvarende forsøker han å utvide selve gitarrepertoaret: Han spiller selvsagt de sentrale komposisjonene for lutt og gitar, men oppfører også egne transskripsjoner av f.eks. senromantisk klavermusikk som det umiddelbart kan være noe vanskelig å forbinde med gitarens klangbilde.

Alt dette skulle vi naturligvis gjerne ha hørt, live. Nå ble det kun til korte glimt innimellom solide hosteanfall og knirkende stoler. Vi ante at Galbraiths gitar hadde cembaloets smidighet i de hurtige satsene av Bachs første suite for lutt, og at det i de flerstemmige passasjene var en klarhet i artikulasjonen som kunne bringe tanken hen på en pianist som Glenn Gould. Og vi fornemmet også, som hos Gould, en viss manierthet i foredraget – idiosynkratiske løsninger på sentrale musikalske problem og steder der fraseringer og forsiringer forekom nok så diskutable. Det var visstnok en del tekniske problem i Brahms-transskripsjonene etter pausen, men hvordan Galbraith klarte dem og hvordan han klarte de finere detaljer i det meste av kveldens program   det har vi ingen kvalifisert mening om.

Mellom ruinene

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1994

Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen, sang

Helge Myhren, klaver

Music Factory, Verftet

Røkeriet var fylt til bristepunktet fredag kveld. Ryktet om Anne Lise Berntsens og Siri Torjesens OL-forestilling «Arien Album» var tydeligvis løpet i forveien. Og publikum ble bestemt ikke skuffet, for her var det både noe for øret og for øyet: to sterke sangerinner, herlig musikk, et flott scenebilde. Og en hel del å tenke over – for «Arien Album» er uten tvil noe av det rareste vi kommer til å oppleve på dette årets festspill.

Spredt ut over Røkeriets golv har regissøren og scenografen Kjetil Skøien plassert noen tøystykker, et flygel, svarte kuler og forskjellige hvitmalte gjenstander – en byste, et marmorhode, en brukket søyle, en dør. Og i dette assosiasjonsfylte, «klassisk-antikke» rommet vandrer de to sangerinnene gravitetisk omkring og utfører merkelige rituelle handlinger. Innimellom deklamerer de tekststumper av gamle Maurice Maeterlinck. Men først og fremst synger de – gamle sanger om kjærlighet og brutte løfter, tunge arier av Purcell og Schönberg, lette arier av Menotti, svisker av Puccini og Lenoir, evergreens av Gershwin og Weill, og mye, mye mer.

De gamle arie-albumer bestod av utdrag, av highlights fra helt forskjellige verk. «Arien Album» driver dette prinsippet ut i sin ytterste konsekvens. Tingene, tekststumpene, tøystykkene, sangene: Det er ingen indre sammenheng, ingen helhet, alt er utdrag, fragmenter av noe fortidig, fraværende. Men når Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen med cool, profesjonell sikkerhet spiller alle de sprikende elementene ut mot hverandre, etableres det overraskende «correspondances» på kryss og tvers, mellom engelsk barokk og klassisk avantgarde, mellom Broadway og La Scala, mellom Schönbergs månesyke Pierrot og Eislers lille radioapparat. Og ut av alle disse uventede, surrealistiske møter mellom ruinene oppstår det en melankolsk, forfrossen skjønnhet. Som på en sær måte føles veldig nåtidig.

Musikalsk refleksjon

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1994

Felicity Palmer, mezzosopran

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Håkonshallen

Den siste av Luciano Berios Folk Songs fra 1964 er en azerbaidjansk kjærlighetsang. Anekdoten forteller at Cathy Berberian i sin tid noterte sangen ned fra en sprukken sovjetisk grammofonplate. Det er vel mulig. Men da Felicity Palmer fremførte sangen på torsdag, fikk den fremmedartede ordsalaten en liten, nesten umerkelig vending: Det hele virket veldig eksotisk og overbevisende, men samtidig også litt for riktig, litt for «folkelig», litt for «azerbaidjansk».

Og sådan er det jo i virkeligheten med alle disse små charmerende folkesanger: De rommer så mange motstridende lag. De minner oss hele tiden om noe vi syns vi kjenner. De siterer, de etterligner, de bruker stumper av tradisjonen – til å reflektere over tradisjonen. Og det fine ved Felicity Palmers tolkning i Håkonshallen var nettopp at hun, helt i Berios ånd, holdt dette reflekterende spillet svevende, uavgjort, at alle de ulike muligheter i grenselandet mellom musikalsk ironi og seriøs pastisj fikk lov å stå adskilt, side om side.

At Palmer er en intelligent sangerinne – det visste vi da vi hadde fulgt henne gjennom Berios tvetydige univers. At hun også er en fullblods dramatiker forsto vi etter å ha hørt hennes overveldende fremstilling av Phèdres lidelse og død i kveldens annet hovedverk, Benjamin Brittens monolog for sopran og kammerorkester, bygget over Racines tragedie.

Sammenlignet med sværvektere som Berio og Britten kom kveldens to nordiske orkesterverk uunngåelig noe blekt ut, men vi noterte oss i det minste at Olav Bergs Four Poems er et lite, konsentrert verk med mange fine solopartier; vi bemerket at det ikke er mye strøm på finske Magnus Lindbergs «Corrente» for kammerorkester; og først og fremst konstaterte vi at BIT 20 ensemblet enda en gang gjorde en sterk og overbevisende innsats for det 20. århundrets musikk.