Av hav er du kommet

Bergens Tidende, 14.12.2019

Verk av Mendelssohn, Wagner og John Luther Adams

Ludovic Morlot, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

«Hav er opphav. Av hav er du kommet». Slik sluttet evolusjonsøkologen Christian Jørgensen et kort, poengtert innlegg om livets opprinnelse. Og slo an et motiv som kom til løpe som en blå tråd gjennom hele torsdag kveld i Grieghallen.

I foajeen var det utstillet instrumenter og plansjer om havforskning og klimaendringer. Inne i konsertsalen var det lyssetting i blå og grønne nyanser. Og det ble spilt musikk med maritime motiver.

Vi var kommet frem til «Havet» – til det andre avsnittet av «Neste Steg»-prosjektet der Bergen Filharmoniske Orkester samarbeider med forskningsmiljøer på Universitet i Bergen og arrangerer konserter med naturvitenskapelige temaer.

Det er ikke noe enkelt format de to samarbeidspartnerne her har konstruert – resultatet kan lett bli en litt ubekvem kobling av folkeopplysende foredrag og mer eller mindre relevante musikalske «illustrasjoner». Men torsdag kveld var det god balanse mellom prosjektets to deler det meste av tiden.

Den musikalske delen startet med at den franske dirigenten Ludovic Morlot og BFO fulgte opp Christian Jørgensens innlegg med «Meerestille und glückliche Fahrt» – Felix Mendelssohns romantiske skildring av endringer i havet fra havblikk til frisk bris.

Etter at biologen Dorothy Dankel hadde fortalt om havets historiske rolle som eksportvei, var det tid til musikk av Wagner. Og her var den musikalske forbindelsen til kveldens tema langt mindre åpenbar.

Forspillene til akt 3 og 1 av Lohengrin hadde for så vidt en klang og en dynamikk som minnet litt om havbildene i Mendelssohns tonedikt, men den ofte spilte kombinasjonen av «Morgengry» og «Rhinfart» fra Götterdämmerung hadde faktisk ikke mye med kveldens tema å gjøre – bortsett fra at handlingen i Wagners opera jo altså foregår ved Rhinen.

Til gjengjeld var BFOs Wagner-utgave musikalsk sett veldig overbevisende. Mens deres Mendelssohn-tolkning var noe fargeløs, hadde Wagner-stykkene alt en kunne ønske seg – flotte hornsignaler, store blankpolerte fraser i messingblåserne og svulmende strykerklanger.  

Oceanografen Marius Årthuns innlegg etter pausen handlet om havets rolle i dagens klimaendringer. Han sluttet med ordene «til hav skal du bli» og pekte med dette frem til kveldens hovedverk «Become Ocean» – «bli hav» – av den amerikanske økokomponisten John Luther Adams.

Livet på jorden begynte i havet. Men, skriver Adams i en note om verket sitt: «Etter hvert som polar-isen smelter og havnivået stiger, står vi mennesker overfor utsikten til at vi selv – nok en gang og helt bokstavelig ­– kan bli til hav».

«Become Ocean» ble opprinnelig skrevet på bestilling av kveldens dirigent Ludovic Morlot som urfremførte det med Seattle Symphony Orchestra i 2013. Det er snakk om et stykke avansert lydkunst – eller med Adams’ egne ord «sonic geography», «lydgeografi» – en fremstilling av havets lyder og bevegelser med musikalske midler.

Det store orkestret er delt opp i tre mindre grupper – messing, treblåsere og strykere – alle supplert med hver sin slagverkgruppe. Gruppene spiller sekvenser av ulik lengde, lyden deres svulmer opp til klimaks på ulike tidspunkter og faller tilbake.

Verket består av 630 takter, men i takt 316, når musikerne er kommet halvveis, begynner de å spille hele det foregående forløpet «baklengs», takt for takt.

   

«Inexorable» – «ubønnhørlig» – står det som tempoangivelse øverst i partituret. Ordet er dekkende både for verket selv og for BFOs og Morlots imponerende fremstilling der den komplekse orkesterlyden formet seg til en stor, stofflig og plastisk bevegelse, en storslått bølge av lyd sammensatt av mange mindre bølger.

Når menneskene en gang er forsvunnet, er havet der fremdeles. Det ruller fremover, det trekker seg tilbake. Fremover og tilbake. Ubønnhørlig.

Det store formatet

Bergens Tidende, 13.12.2019

Ketil Hvoslef

Orkesterverk

Leif Ove Andsnes, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester 

Simax Classics

«Det finns ingen musikk som likner dette»

Det starter med buldrende pauker og dramatiske klaverakkorder. Et par sekunder tror du kanskje det er Griegs klaverkonsert du hører? Men du skjønner fort at du har kommet inn i et helt annerledes univers. Du er i Ketil Hvoslefs verden.

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet i Grieghallen og spiller solostemmen i Hvoslefs klaverkonsert sammen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Vi hører dem på den nye Simax-platen som er gitt ut i anledning Hvoslefs 80-årsdag tidligere i år.

Klaverkonserten ble i sin tid nettopp skrevet til Andsnes. Han uroppførte den i Stavanger i 1993 og spilte den to år etter i Bergen. Senere er den blitt revidert og forkortet noe, men den har fremdeles tre satser – rask, langsom, rask. Og det er vel egentlig det eneste ved den som likner på en tradisjonell  klaverkonsert.

For hos Hvoslef er det ingen store klavermelodier, ingen sangbare temaer, ikke noe ydmykt orkesterakkompagnement. Til gjengjeld er her voldsom, spenning og skarp, musikalsk dramatikk.

Lydbildet er dominert av slagverk. Noen ganger imiterer klaveret skarptrommens figurer og spiller dem videre, over til strykerne. Andre ganger blåser Andsnes orkan i klaveret slik at det dype registeret ikke lar seg skille fra lyden av dundrende pauker.

Hele verket er konstruert som en storslått fortelling. Den folder seg ut i klare, presist tegnede musikalske begivenheter, i konflikter, kollisjoner og plutselige, eiendommelige forsoninger mellom klaveret og orkestergruppene.

«Det finns ingen musikk som likner dette», sier Andsnes et sted i tekstheftet. Og det har han helt rett i.

BFO spiller to andre orkesterstykker av Hvoslef på platen, to stykker som heller ikke likner noe annet – «Ein Traumspiel» fra 2009 dirigert av Eivind Gullberg Jensen og en orkesterversjon av Hvoslefs opera Barabbas fra 2004 dirigert av Juanjo Mena.

Begge er velkomne tilskudd til Hvoslef-diskografien. Der tidligere plater har dokumentert den kammermusikalske produksjonen hans, får vi her anledning til å høre hvordan han arbeider med de store, musikalske formatene.

Men det er like fullt den presise, klare tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert som er platens høydepunkt.

Eller kanskje en skulle si: tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert nr. 1? For i Nasjonalbibliotekets notesamling ligger det et Hvoslef-partitur fra 2018, et manuskript med tittelen «Piano concerto No. 2». Det verket skulle jeg gjerne hørt spilt inn på plate.

En musikalsk gavepakke

Bergens Tidende, 06.12.2019

Dialogues

Tora Augestad

Grappa Musikkforlag

Det er vanskelig å plassere Tora Augestad. Hun er en sangerinne som beveger seg fritt omkring i landskapet uten å ta hensyn til tradisjonelle musikalske grenser.

På den forrige platen, «Portraying Passion», presenterte hun vokalmusikk i det store formatet – verk av Kurt Weill, Charles Ives og Markus Paus, innspilt med Oslo-Filharmonien og et herrekor. Platen vant Spellemannprisen i 2018 i kategorien «klassisk».

Nå er hun plateaktuell igjen, med dobbelt-cd’en «Dialogues» – som er umulig å plassere i noen av de vante kategoriene.

Denne gang har Augestad valgt det helt lille, intime formatet. På hvert av de 25 numrene hører vi hennes stemme i dialog med bare en enkelt musiker.

Hennes dialogpartnere er noen av de mange musikere hun har arbeidet sammen med de siste årene. Først og fremst folk fra hennes eget ensemble «Music for a while» – Stian Carstensen, Mathias Eick, Trygve Brøske, Pål Hausken og Martin Taxt. Men underveis hører vi også den sveitsiske gambespilleren Martin Zeller og den tyske pianisten Bendix Dethleffsen. Og mange andre.

Sangene på platene har hun hentet fra mange forskjellige tider og steder. Her er en salig blanding av amerikanske evergreens, norske viser og salmer, elisabetanske sanger, franske chansons, Schubert-lieder, berliner-songs og 60-talls avantgarde – alt sammen musikkformer Augestad har vært innom i løpet av karrieren sin.

Materialet er sammensatt og fullt av kontraster, men det oppstår allikevel sammenhenger på tvers av de 25 numrene. Den første platen er preget av lette, ofte ironiske eller bittersøte stemninger, men den andre inneholder melankolsk nattemusikk.

«Dialogues» er en inderlig, avdempet utgivelse. Augestad blender sin store ekspressive stemme helt ned og synger med innestemme, så å si. Og hun gir sine mange medspillere god plass til å utfolde seg i dialogene.

«Jeg håper lytteren finner sin favoritt blant sangene», sier Augestad om utgivelsen. Men det er faktisk temmelig vanskelig å velge i denne perlerekken av musikalske opplevelser – der de fleste ligger an til å bli favoritter.

Ta for eksempel Augestads tre veldig forskjellige dialoger med saksofonisten Trygve Seim. Eller hennes versjon av James Taylor’s 70-talls-hit «You can close your eyes», tidsriktig akkompagnert av Frank Hovland på akustisk gitar.

Dialogen med Stian Carstensens blomstrende akkordeon i Disney-slageren «When you wish upon a star», kommer til å gå på repeat her i juletiden. Og hvis du innimellom får lyst på litt New Yorker-avantgarde er det bare å lytte til «The wonderful widow of eighteen springs» – John Cages tonsetting av et par linjer fra James Joyce’s tekstsalat «Finnegan’s Wake» som Augestad nærmest hvisker frem mens Christian Eggen banker og hamrer med knokene på et lukket flygel.

I intervjuer har Augestad nevnt at utgivelsen på et vis er hennes gave til seg selv i anledning 40 års bursdagen nå i desember. Men det er sannelig også en gave, en vakker julegave, til oss, lytterne.