Høyspenning og voldsomme utladninger

Bergens Tidende, 16.11.2019

Verk av Ørjan Matre, Max Bruch og Peter Tsjajkovskij
Johan Dalene, fiolin

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er torsdag i Grieghallen. Pianisten Jarle Rotevatn sitter ved et opprettstående klaver og spiller «Arietta», det aller første av Griegs «Lyriske Stykker». Etter en stund begynner Bergen Filharmoniske Orkester å blande seg inn i spillet hans. Griegs enkle melodilinje møter motstand, den brytes ned og suges opp i orkesterklangen.

Det er Bergenskomponisten Ørjan Matre som leker med Grieg. Han har tatt for seg seks «Lyriske Stykker» og brukt dem som materiale i et bestillingsverk til BFO.

Resultatet er blitt «Lyric pieces», seks korte, musikalske refleksjoner over Griegs verk – seks fantasier der Matre gjenbruker fragment av de gamle stykkene og skaper en flott, koloristisk orkestersats med klokkeklanger og glitrende slagverk.

Grieg er med hele veien, som et ekko, som et minne. Og han dukker selv opp til aller sist som pianist i et knitrende, akustisk opptak fra 1903 der vi hører ham spille «Efterklang», valseutgaven av «Arietta» som avslutter hans «Lyriske Stykker». Og som her avslutter og avrunder Matres komposisjon.

Etter Matres Grieg-fantasier fulgte Max Bruchs Fiolinkonsert nr. 1 med Johan Dalene som solist. Vi er vant til å høre dette verket spilt med tung, erkeromantisk klang. Men denne kvelden var alt som forvandlet.

Unge, imponerende Dalene spilte solostemmen med slank, fin tone og trakk hele tiden frem verkets lyriske kvalitetr, kvaliteter ligger der, under den romantiske fernissen, men som man sjeldent hører. 

Etterpå var det prisutdeling. For Johan Dalene hadde vunnet Den norske solistpris. Og kvitterte med en helt forrykende versjon av Paganinis ekvilibristiske solostykke Caprice nr. 24.

Torsdagskonserten var blitt markedsført i avisene med den litt merkelige formuleringen: «Edward Gardner har et godt grep om Tsjaikovskij». Men, ja da, hvis noen faktisk hadde tvilt på Gardner og grepet hans, så ble de i alle fall overbevist da han og BFO satte i gang med Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5.

For her var det elektrisitet fra første takt. Høyspenning og en voldsom drivende kraft som sprengte seg gjennom alle fire satser. Jo, Gardner hadde grep om dette verket.

Men han hadde sannelig også et fantastisk orkester med på reisen sin, et orkester som kunne drive musikken fremover og slå til i de store utladningene. Et orkester med tre- og messingblåsere som kunne få alle Tsjajkovskijs melodiske juveler til å funkle. Og en samspilt strykergruppe som er uten konkurranse.

Eventyrlige opplevelser

Bergens Tidende, 11.11.2019

30-årsjubileum

BIT20 Ensemble

Trond Madsen og Baldur Brönnimann, dirigenter

Grieghallen

BIT20 Ensemble feirer 30-årsjubileum

Det står et gammelt klaver under trappen opp til Peer Gyntsalen. Det er åpnet helt opp. Innmaten er et syndig virvar av ledninger og elektronikkbokser. Det ligger plater på klaviaturet og fargestrålende kontrollknapper på klaverbenken. Det er lys som blinker. Og klaveret spiller av seg selv – underlige trommelyder og knirkende pling-plong.

Det var slik gitaristen Stephan Meidell og hans Musikkmaskin hilste oss velkommen på vei opp til feiringen av BIT20 Ensembles 30-årsjubileum.

Hele lørdagen var Grieghallen fylt av slike musikkmaskiner, lydinstallasjoner, lyttestasjoner. Det var familiekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester inne i hovedsalen.

Og nå, sent på ettermiddagen, startet da de tre konsertene der jubilanten selv sto i sentrum: BIT20 Ensemble – Bergens og Norges fremste formidler av ny musikk.

Det ble tre konserter stappfulle av musikalske opplevelser og begivenheter, tre konserter som demonstrerte spennvidden i BIT20s virke – fra pedagogisk arbeid med skoleelever og musikkstuderende til sylskarpe, høykompetente fremføringer av tidens aller nyeste musikk.   

På den første konserten var denne aller nyeste musikken representert med Bergenskomponisten Knut Vaages «Hybridisasjon» – en handlingsmettet multimedia-produksjon for seks musikere, med opptak på storskjerm og diverse elektroniske lydmanipulasjoner.

«Hybridisasjon» er en spennende skisse som senere skal utvides og bli til et verk for stort ensemble med premiere neste år.

Hovedverket på den andre konserten var Anna Merediths eksplosive «Concerto for Beatboxer» fremført med liv og lyst av et stort ensemble under ledelse av Baldur Brönnimann, BIT20s tidligere dirigent, og med beatbox-verdensmesteren, den ekvilibristiske Bellatrix, som solist.

Trond Madsen, BIT20s nåværende dirigent, debuterte for anledningen som beatboxer og som myndig leder av et kor av fem beatboxere fra Fana Folkehøgskule.

Fløytenisten Ingela Øien åpnet den tredje konserten med en virtuos tolkning av argentinske Marcelo Toledos «Aliento/Arrugas» for solo-fløyte, en tolkning som forvandlet Toledos pust- og lydeksperimenter til en glødende, sanselig fortelling.

Og da var det tid for enda ett av de aller nyeste verkene – og enda en eventyrlig opplevelse: Kristine Tjøgersens klaverkonsert med pianisten Ellen Ugelvik som solist i skjæringspunktet mellom musikk og performance-kunst.

Tjøgersen har opptatt lyder fra en granskog på Sørlandet og «oversatt» dem til musikk. BIT20 spiller disse oversettelsene og skaper lydbilder av trær som knirker, et regnvær, en storm.

Musikken fremstiller skogens indre liv, mens Ugelvik viser frem flygelets indre deler. Hun spiller aldri på tangentene, hun ligger innover resonansbunnen og bearbeider strengene med ulike verktøy.

Etter hvert begynner hun å filme flygelets indre med et videokamera. Opptakene vises på storskjerm. Hun bygger en liten skog av plasttrær på resonansbunnen. Til sist går solen ned. Lyset slukkes.

Det er noe rørende, noe merkelig bevegende over dette verket, en opplevelse av noe stort, noe helt uventet og fremmed som bryter frem

Slike opplevelser var det mange av på de tre konsertene lørdag kveld. Og mange slike opplevelser har BIT20 gitt oss gjennom de siste tretti årene.

Gratulerer med jubileet!

Grøss, gru og kjøttpaier

Bergens Tidende, 08.11.2019

Stephen Sondheim: Sweeney Todd

Christopher Luscombe, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Stephen Higgins, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk

«Hør på historien om Sweeney Todd. Han tjente en mørk og hevngjerrig Gud», synger koret i åpningsscenen. «Rask og stille og ren, var han. Som en perfekt maskin, var han».

Vi er i Grieghallen der Bergen Nasjonale Opera i disse dagene setter opp Stephen Sondheims musikalske gjendiktning av den gamle, makabre historien om seriemorderen Sweeney Todd. Vi hører – og ser – historien om «demonbarberen fra Fleet Street» som slaktet kundene sine og brukte dem som fyll i paier.

Men hva slags historie er dette da? Hva slags musikal? Og hva er det som driver denne barberen?

Det har det vært delte meninger om. Helt fra starten i 1979.

Sondheim forestilte seg at den grusomme historien skulle fremføres som en skarp, musikalsk grøsser i kammerformat.

Regissøren hans, Hal Prince, satte derimot opp «Sweeney Todd» som et overdådig utstyrsstykke og forvandlet den til en dramatisk, moderne opera om livet i Victoriatidens London.

Prince mente at historien om demonbarberen måtte forstås som en kritikk av de elendige sosiale forholdene under den tidlige industrialismen.

Sondheim på sin side oppfattet Sweeney som et enkelttilfelle, et monster drevet av et personlig hevnbegjær som ikke hadde noe med de sosiale omstendighetene å gjøre.   

Kammermusikal eller opera? Grøsser eller sosialkritikk? Hvordan svarer Bergen Nasjonale Opera på disse spørsmålene?

Vel, oppsettingen i Grieghallen er klart nok en kammermusikalsk versjon – selv om den fremføres med et stort orkester, stramt og flytende dirigert av Stephen Higgins.

Regissøren Christopher Luscombe har organisert en «scenisk fremstilling» uten store dekorasjoner og kulisser. Det lille, fine Edvard Grieg Kor og de mange solistene er alle til stede på scenen sammen med orkesteret det meste av tiden. Og handlingens deler markeres greit og effektivt ved hjelp av få, enkle rekvisitter.

Historien er stilisert, skåret inn til beinet. I tillegg er stort sett alle musikalske og sceniske referanser til industrialisme og sosial elendighet fjernet. Pluss at Sondheims opprinnelige partitur er forkortet på flere andre måter.

Hva blir det da tilbake? En forestilling som holder en knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk.

At denne prekære balanseakten lykkes, skyldes først og fremst fremstillingen av forestillingens to sentrale figurer: Sweeney Todd og vertinnen hans, Mrs. Lovett – som lager «de verste paiene i London».

Den amerikanske barytonen Michael Mayes som synger Sweeney Todds parti, har ikke bare en helt formidabel stemme, han har et voldsomt scenisk nærvær. I hans versjon blir Todd en skremmende, demonisk skikkelse som fyller og dominerer scenerommet med hevnlyst og morderiske fantasier.

Det er Todds «partner in crime», Mrs. Lovett, som er hovedpersonen når det gjelder forestillingens komiske aspekter. Partiet synges med entusiasme og høyt humør av den britiske sopranen Susan Bullock som gir rollen en slagferdig, gemyttlig karakter med underfundige referanser til den engelske «music hall»-tradisjonen

De to sentrale skikkelsene understøttes av et sterkt ensemble. De fleste av solistene er i utgangspunktet operasangere, men alle klarer overgangen til Sondheims musikalformat med bravur.

I rollene som Sweeneys datter Johanna og hennes beiler Anthony Hope – de eneste som overlever myrderiene – hører vi Caroline Wettergreen og Samuel Boden som skaper et eget rom av uskyld og renhet midt i all den bekmørke elendigheten.

Det er mange andre som bør nevnes – tenoren David Curry som fremstiller  den falske italienske barberen Pirelli, Todds første offer; tenoren Christopher Gillett i rollen som konstabel Beadle Bamford; barytonen Lester Lynch som dommer Turpin. Og ikke minst mezzosopranen Gillian Kirkpatrick i rollen som den uhellsvarslende tiggerkonen.