En levende legende

Bergens Tidende, 30.09.2017

Verk av Beethoven og Bruckner

Menahem Pressler, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Old school Beethoven – og nytolkning av Bruckner

En levende legende – var tittelen på torsdagskonserten. Og Menahem Pressler er jo det. Med sine 94 år er han verdens eldste aktive konsertpianist. Han kan se tilbake på en solistkarriere som startet på 1940-tallet og som fortsatte samtidig med at han i over femti år ledet Beaux Arts Trio, et av forrige århundres mest innflytelsesrike kammerensembler.

Trioen ble oppløst for ti år siden, men Pressler sluttet ikke å spille av den grunn. Han fortsatte som solist. Han var 90 da han debuterte med Berlinerfilharmonikerne. Og på torsdag hørte vi ham altså i Grieghallen sammen Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Thomas Dausgaard.

På programmet sto Beethovens første klaverkonsert. Den er skrevet av en ung kraftfull komponist som var en samtidens største klavervirtuoser. En kunne selvsagt lure på hvordan en eldre herre som Pressler skulle klare alle de tekniske utfordringene som ligger innvevd i denne konserten. Og, jo da, det var mange problematiske steder i tolkningen hans ­– fraseringer som ikke var helt i vater, akkorder og løp som ikke satt knivskarpt, urolige tempi og så videre.  

Men det var også myk fleksibilitet i spillet hans, en gammel, erfaren pianists musikalske lek innenfor Beethovens stramme rammer – en fri, «old school» spillemåte som vi sjeldent hører i moderne konsertsaler. 

Dausgaard er en eminent dirigent i slike situasjoner. Han står med hele kroppen vendt mot klaveret og dirigerer samtidig med høyre hånd og etablerer hele tiden den nødvendige kontakten og sammenhengen mellom solist og orkester.

Det satt om lag førti musikere på scenen. Klangen var lett, transparent – slik vi kjenner det fra Dausgaards fine Beethoven-innspillinger med Det Svenske Kammerorkester. Etter pausen var antallet musikere nærmest tredoblet. For nå gjaldt det Anton Bruckner sjette symfoni, en av de store, senromantiske mastodontene.

Johannes Brahms kalte i sin tid Bruckners symfonier for «symfoniske kjempeslanger». Og det er jo noe kolossalt, noe overveldende, noe «larger than life» over disse voldsomme verkene. Men det imponerende ved BFOs framføring av den sjette var at Dausgaard her klarte å bringe sine kammermusikalske erfaringer inn i tolkningen.

Det var klare linjeføringer, det var omhu for detaljene, det var blankpolert klang i alle orkestergrupper. Selvsagt satt de store utblåsningene slik vi forventer det, med ekspansiv, nesten uutholdelig oppbygging til klimaks. Men strykere og messingblåsere fikk aldri lov å overkjøre treblåserne. Klangbildet var hele tiden overskuelig og gjennomsiktig.

Vakker, elegant – er ord du vanligvis ikke forbinder med Bruckners symfonier. På torsdag var de på sin plass.     

Høstprogrammet til Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 07.09.2017

Omtale av tre konserter

Bergen Filharmoniske Orkester og sjefdirigent Edward Gardner åpner sesongen den 7. og 8. september. De har med seg Leif Ove Andsnes som solist. Og da må det jo bli bra. På programmet står en klaverkonsert av Rakhmaninov. Han skrev fire i alt. Den andre og den tredje er nok de mest kjente, og spesielt nr. 3 innehar fremdeles plassen som en av de mest populære klaverkonsertene noensinne. Men på sesongåpningen gjelder det den relativt ukjente nr. 4. som Andsnes – så vidt jeg husker – aldri før har spilt i Grieghallen. Det skal bli spennende å høre hvordan han griper an og tolker dette spreke, komplekse verket som vi sjeldent har anledning til å høre spilt live i en konsertsal. – Kveldens program rommer dessuten en liten musikkhistorisk sensasjon, et verk som Stravinskij skrev til Rimskij-Korsakovs begravelse i 1909, og som siden har vært glemt inntil en historiker nå nylig oppdaget notene i et russisk arkiv.

I mange år var innspillingen av musikken til den første Star Wars-filmen den mest solgte platen i kategorien symfonisk orkestermusikk på verdensplan. Nå er rekorden sikkert slått av mange andre innspillinger, men filmmusikk, og da spesielt musikk til science fiction-filmer, er fremdeles en populær sjanger på det internasjonale platemarkedet. Det er også en sjanger som det blir mer og mer vanlig å høre rundt om i konsertsalene. Et eksempel er BFOs konsert «We Come In Peace» den 8. og 10. november. Her får du høre musikk fra blockbusterfilmer som Star Wars, E.T., Avatar og Aliens, men også fra tv-serier som Star Trek og Battlestar Galactica. En ekstra attraksjon er det at den tidligere BFO-slagverkeren Ingar Ben. Nordby deltar i begivenhetene. Nordby er kjent for å kunne traktere mange, merkverdige instrumenter, blant annet spiller han sag og tamburtromme. På BFOs filmkveld har han med seg en theremin, et tidlig, elektronisk instrument som i sin tid ble brukt til å legge klagende, sjøsjukeframkallende lyder under 1950-tallets science fiction-filmer.

Den allsidige bergenske mezzosopranen Tora Augestad begynner å bli et kjent navn ute i Europa. Med Berlin som base opptrer hun rundt om på kontinentet med et repertoar som spenner fra jazz, visesang og kabaret til moderne opera og samtidsmusikalske eksperimenter. Torsdag 23. november blir det anledning til å møte henne sammen med BFO og Edward Gardner i Grieghallen der hun urframfører et nytt, norsk verk: As if the law is everything komponert av Henrik Hellstenius. Det er snakk om en sangsyklus basert på et musikkdramatisk verk som Hellstenius skrev i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014.

En mann med en misjon

Bergens Tidende, 01.09.2017

Leif Ove Andsnes

Sibelius

Sony Classical

Leif Ove Andsnes gjenoppliver glemt klavermusikk

  

Leif Ove Andsnes’ mange Grieg-innspillinger er legendariske. Han har også utgitt fine tolkninger av danske Carl Nielsen. Og nå har han da tatt tak i den tredje av de store nordiske komponistene, finske Jean Sibelius.

Men vent. Sibelius er jo slettes ikke klaverkomponist. Han er orkesterverkenes mann – komponisten med de sju symfoniene, de store suitene, de nasjonalromantiske tonediktene. Jo visst, men Sibelius skrev faktisk også klavermusikk. Ganske mye, egentlig. Verkfortegnelsen hans rommer over 150 solostykker for klaver. Som stort sett alle er glemt.

Det er mange gode grunner til at det meste av klaverproduksjonen til Sibelius gikk i glemmeboken. Riktignok var han selv en glimrende pianist, men han hadde visst egentlig ikke sans for klaverets klang. Han skrev i alle fall nesten ingen større klaverkomposisjoner. Og mange av de korte klaverstykkene hans ble skrevet av hensyn til en alltid skrantende privatøkonomi: Notene skulle selges på tidens lukrative marked for amatørpianister.

«Jeg skal være den første til å innrømme at klavermusikken til Sibelius er av ujevn kvalitet», sier Andsnes i tekstheftet til den nye platen. Men trekker så fram en håndfull stykker som fortjener å bli husket, stykker som kronologisk spenner fra tidlig 1890-tall til årene omkring første verdenskrig.

Framførelsen av disse stykkene er slik vi forventer det av Andsnes: Teknisk perfekt, stor, nyansert klangpalett, virtuos og briljant når det kreves, inntrengende og avdempet i de lyriske partiene. Men musikken selv er nettopp, som han sier, «ujevn». Og ofte merkelig pregløs. Her er ingen samlende karaktertrekk, ingen markante melodiske grep eller klanger, ingenting som sier: Dette er Sibelius. Til gjengjeld minner musikken ofte om alt mulig annet. Her er spor av Liszt, av Schumann, av Rakhmaninov. Og mye er simpelthen anonym salongmusikk som kunne være skrevet av hvem som helst i samtiden.    

I tekstheftet til platen sier Andsnes at han er «on a mission», at han har en misjon, at han vil dra klavermusikken til Sibelius ut av skyggene. Det er noe av en jobb han har påtatt seg der. Og det er nærliggende å tenke «mission impossible» om prosjektet hans. Men – som i filmene av samme navn – lykkes det etter hvert å overvinne hindringene. Og det blir en slags happy end. I alle fall har Andsnes organisert stoffet slik at det er et vendepunkt cirka midtveis på platen. Her kommer først en sonatine, deretter to karakterstykker – Björken og Granen. Og til sist en rekke bagateller og skisser. Det er fremdeles ikke «stor» musikk, men sjarmerende småstykker, fulle av særpreg og interessante former. Det er stykker som folder seg ut og blomstrer opp, jo mer du lytter til dem.  Og som kanskje vil få deg til å gå tilbake og lytte etter glemte kvaliteter i de andre stykkene på platen.