Skapelsen

Bergens Tidende, 29.01.2014

Arve Henriksen

Chron + Cosmic Creation

rune grammofon

Arve Henriksen på reise i tid og rom

 «Chron» er gresk for «tid». Og notene forteller at platen «Chron» er basert på samples fra hoteller, lufthavner, fly og jernbanestasjoner. Men hvis du tror Supersilent-trompetisten Arve Henriksen vil ha oss med på reise i nåtiden, tar du feil. Han har redigert opptakene, han har lagt synthklanger og elektroniske effekter innover støyen fra modernitetens triste lokaliteter og har konstruert en serie lydskulpturer med titler som peker fire milliarder år bakover i tid.

Platen følger jordens historie fra «the big bang» til den første forekomsten av liv. Og siden det nå dreier seg om en chronozone, et enormt stykke tid, er puls og åndedrett senket. På avgjørende punkter – når jordens skorpe størkner, og når det første liv dukker opp – kommer det såre, vare fraseringer fra Henriksens velkjente trompet, men resten av sporene består av seigt flytende, skimrende klangskyer som beveger seg i uhåndgripelige rom.  

Det klinger godt. «Chron» er en serie velpleide lydcollager, en slags oppdatert ambient musikk tilpasset 2000-tallet. Platen kom i 2012 som en del av Henriksens eksklusive 7-LP boks «Solidification». Hadde du ikke råd den gangen, kan du få den nå for en rimelig penge på dobbelt-cd sammen med «Cosmic Creation», en studioprodusert fortsettelse av Henriksens skapelsesberetning. Her er fremdeles mye vellyd i lydcollagene, men helheten er ikke helt så vennlig som på «Chron». Det er mer intensitet i forløpene, og det er fremmede, skurrende lydbegivenheter som ikke helt lar seg trimme og innordne i velklangen – noe som gir «Cosmic Creation» en skarphet og brodd som jeg av og til savner i «Chron».

Storm og stille

Bergens Tidende, 22.01.2014

Schumann

Mitsuko Uchida

Decca

Mitsuko Uchida markerer seg som en av tidens største Schumann-fortolkere

Det høres dempede hornsignaler. Noen er på jakt i det fjerne. Vi er på vei inn i skogen, inn i Robert Schumanns «Waldszenen» (op. 82), de ni korte klaverstykker med romantiske bilder av fugler, blomster og jegere.

Det er Mitsuko Uchida som spiller hornsignalene og som kaller bildene frem. Hun følger Schumann på veien gjennom skogen, hun overholder hver eneste liten anvisning i notene hans. Alt er pusset og polert. Dynamikk og frasering er gjennomarbeidet ned til minste detalj. Og fordi Uchida har full kontroll over hele det tekniske apparatet, hører hun de sarteste rørelsene i musikken, alle de nesten umerkelige bevegelsene som ligger under notenes overflate.

Mange av de ni miniatyrene høres umiddelbart enkle og sangbare ut, men intet er likevel enkelt her. Vel er det vennlige landskap og hyggelige vertshus i skogen, men det er også skumle steder og lumske avgrunner. Her er melodilinjer som umerkelig slynger seg fra hånd til hånd, motiver som flyttes og forskyves og legger seg som skygger og ekkoer innover hverandre. Alle stiene fører i andre retninger enn vi umiddelbart forventer. Og Uchida får med seg det hele. Hun fanger det tvetydige halvlyset i Schumanns skog, det uavsluttede, det fragmentariske, de plutselige bruddene der idyllen krakelerer og mørkere farger kommer til syne.

«Waldszenen» fra 1849 er et av Schumanns sene klaverstykker. På platen fortsetter Uchida med et mye tidligere verk, hans klaversonate nr. 2 (op. 22) fra 1839, en komposisjon som Clara Schumann, en av samtidens største pianister, fant «alt for vanskelig». Tempomarkeringen i første sats er «så raskt som mulig». Og Uchida kan spille raskt, raskere enn de fleste. Hun blir 65 i år, men teknikken og den rå, fysiske styrken som imponerte da hun platedebuterte på 1980-tallet, er fremdeles intakt. Hun pisker ekvilibristisk gjennom den virtuose, halsbrekkende førstesatsen, og har overskudd og styrke til å sette trumf på mot slutten der Schumann – etter «så hurtig som mulig» – sprenger alle grenser og krever «hurtigere» og «enda hurtigere».  I de to midtsatsene stanser Uchida opp, tar seg tid til lyriske mellomspill før hun kaster seg inn i den avsluttende, rasende rondoen som har en enda raskere metronommarkering enn førstesatsen.

Etter den dramatiske stormen er det tid for ettertanke. Platen slutter med det siste store verket fra Schumanns hånd – de fem skimrende morgenstemningene i «Gesänge der Frühe» (op. 133) fra 1853. I «Waldszenen» valgte Uschida flere ganger langsommere tempi enn andre av tidens Schumann-fortolkere. Noe tilsvarende gjør hun i «Gesänge der Frühe». Hun spiller «livlig», «beveget» som det står i notene – men det er hele tiden et snev av melankoli i tolkningen hennes. Som om hun spiller med tilbakeholdt åndedrett, som om hun merker hvor veien fører hen og hva som venter når musikken slutter.

  

Dette er Uchidas tredje Schumann-plate. Kritikerne var ikke begeistret da hun utga den første for snart tjue år siden. Med tiden er innvendingene forstummet. Og med den nye platen er det klart at Uchida er en av vår tids største Schumann-fortolkere.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 22.01.2014

Bruno Walter Conducts Mahler

Dutton

1938

Gustav Mahlers 9. symfoni er tilegnet Bruno Walter, assistenten som etterfulgte ham som sjef for Wienerfilharmonikerne, og som urfremførte symfonien i 1912. Mange år senere satte Walter og Wienerfilharmonikerne igjen symfonien på programmet. Og denne gangen var det lydteknikere i salen. Opptaket ble gjort under svært vanskelige forhold. Men gjengivelsen på moderne cd er forbløffende god. Og nærmere Mahlers opprinnelige visjon kommer vi neppe. Det er høytid og alvor over det 70 minutter lange konsertopptaket fra 16. januar 1938. De 2000 tilhørerne sitter stille og lytter med andakt. De vet at dette er en historisk begivenhet. Og de aner kanskje også at de overværer slutten på en musikkhistorisk epoke. To måneder senere ble Østerrike innlemmet i Nazityskland. 

Blomstrende

Bergens Tidende, 15.01.2014

Pour Mi

Songs by Olivier Messiaen and Claire Delbos

Liv Elise Nordskog og Signe Bakke

Lawo

Musikalsk og poetisk familiehistorie

I det 20. århundres modernistiske musikkhistorie er den franske komponisten Olivier Messiaen først og fremst kjent for sine store klaververk og fargesprakende orkesterkomposisjoner. Men på verklisten hans er det også en håndfull komposisjoner for sangstemme og klaver, blant annet samlingen «Poèmes pour Mi» -- ni sanger for sopran, skrevet i 1936 og dedisert til hans hustru, fiolinisten og komponisten Claire Delbos som var gravid på dette tidspunktet. Sangene ble urfremført på en konsert i 1937 der det også var et verk av Delbos på programmet – «L'âme en bourgeon», en samling sanger til tekster av Messiaens mor, dikteren Cécile Sauvage. Delbos hadde valgt å tonesette åtte dikt som Sauvage skrev da hun i sin tid ventet Olivier.

Med platen «Pour Mi» har sopranen Liv Elise Nordskog og pianisten Signe Bakke så å si gjenskapt konsertprogrammet fra i 1937. Platen – som i tillegg rommer tre korte sanger av Messiaen fra 1930 – dokumenterer et lite stykke, musikalsk og poetisk, familiehistorie. Og den fyller ut et hul i diskografien – det er, meg bekjent, første gang sangene til Delbos foreligger på plate. Nordskog og Bakke gir oss et fint innblikk i ekteparet Messiaens særegne musikalske univers og demonstrerer samtidig at dette glemte vokalverkene har annet og mer enn musikkhistorisk interesse. I Messiaen-sangene legger Bakke et koloristisk, funklende klaverakkompagnement under Nordskogs intense, bevegelige sopran. I Delbos-sangene blender Nordskog stemmen ned. Her er ingen frodige melodilinjer, bare et enkelt, messende og anropende uttrykk med Bakkes blomstrende klaverstemme som understøttende kommentar.

Iørefallende

Bergens Tidende, 08.01.2014

Njål Vindenes

Gitarmusikk av Barrios og Villa-Lobos

Euridice

Sydamerikansk gitarmusikk

De var jevnaldrende, de to sydamerikanske komponistene som Njål Vindenes presenterer på denne platen. Agustin Barrios (1885-1944) var født i Paraguay, Heitor Villa-Lobos (1887-1959) i Brasil. Begge var gitarvirtuoser, og begge var inspirert av sydamerikansk folkemusikk. Men kunstnerisk sett var de nokså forskjellige. Barrios var en gitarist som komponerte musikk til eget bruk. Villa-Lobos var en komponist som av og til skrev for gitar, et instrument han kjente og likte.

Barrios opptrådte overalt på det sydamerikanske kontinentet og turnerte også med suksess i Europa. Mye av den musikken han spilte underveis, er gått tapt, men en del er rekonstruert fra plater og håndskrevne manuskripter, blant annet noen av de stykkene vi hører på denne platen. Det er flott, melodisk og iørefallende gitarmusikk, sjarmerende spilt av Vindenes med god flyt og klarhet i stemmeføringen. Gitaren hans er stemt ned en halvtone, fordi Barrios angivelig spilte slik. Den lavere stemningen endrer instrumentets farge. Det er ikke bare basstonene som får ekstra fylde, hele klangrommet får duse, myke farger som klær både komposisjonene og tolkningen.     

Resten av platen er helliget Villa-Lobos – først «Cinq Préludes», siden en suite basert på «choros», det tradisjonelle formskjemaet som Villa-Lobos gjorde kjent utenfor Brasils grenser. Musikken er like flott og virtuos som stykkene i Barrios-avdelingen, men det er mye mer å spille på her, større musikalsk kompleksitet, rikere uttrykksmuligheter. Og Vindenes liker tydeligvis de utfordringene som reiser seg når Villa-Lobos legger samtidsmusikalske effekter inn over de brasilianske folketonene.