En pianist på randen

Bergens Tidende, 22.01.2005

Verk av Irgens-Jensen, Beethoven og Dvorak

Solist: Olli Mustonen, klaver

Dirigent: Dirk Joeres

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Eksentriske fraseringer og nervepirrende spenning

Olli Mustonen er klaverets enfant terrible, en pianist som alltid skaper liv og røre omkring seg. Og som har en helt særegen evne til å splitte publikum. Han er bisarr, forsert, utålelig maniert, mener noen. Andre fremhever hans formidable teknikk og roser skarpheten og klarheten i hans tolkninger av kjente verk. Hans fremførelse av Beethovens klaverkonsert nr. 2 torsdag kveld ga argumenter til begge leirer. For her fikk vi på den ene side alle de berømte manerene: grandiose håndbevegelser, eksentriske fraseringer, merkverdige skift i styrke, temposkift så overraskende og så plutselige at orkester og dirigent hadde vanskelig med å henge med i svingene. Men her var også en friskhet og spontanitet i fremførelsen som kledde Beethovens ungdomsverk. Her var hele tiden utprøvning av muligheter. Og en smittende glede over hvert eneste nytt innfall. 

Gevinstene ved Mustonens strategi er åpenbare: Kjente verk fremstår som fremmede og nye. Man merker fort at situasjonen er uavklart, at noe rart og forunderlig kan skje hvert eneste øyeblikk. Hvilket gir fremførelsen en egenartet, nervepirrende spenning. Omkostningene er like så åpenbare: På en kveld som denne beveger Mustonen seg permanent på randen av katastrofen. Det blir mange uklare fraseringer, mange slagfeil, løp som starter for hurtig og slutter for tidlig, osv. Men når eksperimentene lykkes, er resultatet sublimt. Kjedelig er det aldri. 

Dvoraks fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den sjette symfonien der han presenterte seg som komponist i den wienerklassiske tradisjonen med åpenlyse referanser til Beethoven og til Brahms, hans store samtidige. I den syvende symfonien fortsetter han i samme sporet med stram satskonstruksjon og utrettelig bearbeidning av store tematiske kontraster. Samtidig har symfonien også en voldsom ekspressivitet som peker vekk fra tradisjonen.  Det var spesielt dette som BFO og den glimrende tyske dirigenten Dirk Joeres la vekt på under kveldens fremførelse der symfoniens underholdende aspekter stod sentralt mens de mer akademiske aspektene var tonet kraftig ned.

Og så må vi huske å få med at konserten startet med en nydelig fremførelse av Ludvig Irgens-Jensens Pastorale religioso, et kort, vakkert stykke musikalsk nasjonalisme fra 1930-tallet.

Celloens stemme

Bergens Tidende, 19.01.2005

Truls Mørk

Schumanns cellokonsert, Blochs Schelomo og Bruchs Kol Nidrei

Orchestre Philharmonique de Radio France

Paavo Järvi, dirigent

Virgin

Truls Mørk med elektrisk tolkning av romantisk musikk

Det er en gammel traver, et av de sentrale verkene i cellolitteraturen. Han har spilt det mange ganger før, både på konsert og på plate. Man skulle tro det var umulig å gjøre noe nytt med slikt. Men på denne platen får Truls Mørk likevel Schumanns cellokonsert til å klinge annerledes enn man har hørt det før. Tonen er slank og lys, og det er noe dirrende, sitrende over hele fremførelsen, noe som klær dette gamle, erkeromantiske verket.

Stemningen er tungere og tonen mørkere på resten av platen, men det er samme fornemmelse av elektrisitet og høyspenning når Mørk kaster seg inn i Bruch’s «Kol Nidrei» og Blochs hebraiske rapsodi «Schelomo». Der celloen blir en klagende stemme som løfter seg anropende og bønnfallende over Orchestre Philharmonique de Radio France.

Mørke farger

Bergens Tidende, 19.01.2005

Schubert: Klaversonate i B-dur (D960)

Leif Ove Andsnes

EMI

Fremragende tolkning av Schuberts siste sonate

Når Leif Ove Andsnes spiller Schuberts siste sonate, er det de mørke fargene som dominerer. Der andre pianister er tilbøyelige til å tone ned og glatte ut, presenterer han førstesatsens hovedtema med en liten ekstra aksent på dissonansene. Og spiller resten av verket derfra: med stadig understrekning av de musikalske og følelsesmessige konfliktene. Resultatet er blitt en fremragende tolkning av et av de mest komplekse verkene i klaverlitteraturen – en lavmælt, ettertenksom meditasjon over motsetningene i Schuberts korte liv. Og en gjennommusikalsk demonstrasjon av hvordan Schubert med dette verket sprenger den klassiske sonateformen innefra.

Platen slutter som vanlig med Andsnes i rollen som akkompagnatør for den affekterte, selvnytende tenoren Ian Bostridge. Dette er en kombinasjon som EMIs marketingsavdeling har funnet på, men som heller ikke denne gang gir musikalsk mening.

Et møte i Oslo

Bergens Tidende, 05.01.2005

«There Is Still Time»

Paul Griffiths (tekst, tale)

Frances-Marie Uitti (musikk, cello)

ECM New Series

Musikalsk avantgarde og romantiske meditasjoner

«There Is Still Time» er resultatet av et møte i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio mellom avantgarde-cellisten Frances-Marie Uitti og den amerikanske musikkritikeren Paul Griffiths. Utgangspunktet er Shakespeares Hamlet. Griffiths har hakket Ophelias replikker i småstykker og har satt bitene sammen på nye måter. Det peker litt i retning av Burroughs’ cut-ups eller Cages tilfeldighetskonstruksjoner; likevel er resultatet overraskende konvensjonelt: sytten nydelige, lyriske, nesten romantiske, meditasjoner over tid og erindring – som Griffiths leser med stor patos, mens Uitti torpederer fremførelsen hans med eksplosive lydeffekter på celloen.

Hørt i ett strekk blir dette fort ensformig. Men tar man platen i små doser, over et par dager, venter det mange fine, små opplevelser underveis.