En hollender i Bergen

Bergens Tidende Morgen, 17.02.1997

Richard Wagner: Den flyvende Hollender

Opera Bergen

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Konsertoppførelse av Wagner med gode, internasjonale solister

«Det er Sandviken, jeg gjenkjenner bukten», sang skipper Daland. Men han tok feil. Han var ikke i Sandviken, han var i Bergen sentrum, i Grieghallen, i kjole og hvitt, uten skip, i en konsertoppførelse av Wagners Flyvende Hollender.

Opera som konsert er og blir en nødløsning, en mat avglans av verket, en gjenfortelling uten scenerom, bevegelse, dramatikk. Men mens vi venter på etableringen av Vestlandets Opera, kan konsertoppførelser i det minste gi oss en liten forsmak på det som kommer, det som må komme. Og det var presis hva Opera Bergen ga oss lørdag kveld. Det skal de ha takk for!

En gruppe internasjonale solister, et orkester av blandet lokal herkomst, to lokale kor: Som alltid seiler Opera Bergen i risikofylt farvann. Når det likevel lyktes å få Hollenderen i havn denne kvelden, skyldes det ikke minst de internasjonale solistene, deres erfaring, deres profesjonalisme. Sopranen Maria Russo tolket Sentas drømmerier med vakker, varm stemme og ga i finalen en imponerende, fulltonende wagnersk utblåsning i «Hier steh' ich treu dir bis zum Tod». Omkring seg, i rollene som mennene i Sentas liv hadde hun to glimrende og veldig forskjellige sangere. Barytonen Mihály Kálmándys sang hollenderen, kjølig, knivskarp og tilsynelatende direkte fra bladet, mens Richard Brunner som jegeren Erik hadde et noe mer fortrolig forhold til sin rolle og ga den en så levende og dynamisk tolkning at verket nærmest endret karakter: i stedet for Sentas dødsmerkete drift mot Hollenderen, var det i denne fremførelsen Eriks fortvilelse over tapet av Senta som sto i sentrum.

Ved konsertoppførelser er orkestret uunngåelig mer eksponert enn det er vanlig i opera. Lørdag kveld noterte vi at Anne Randine Øverby gjorde utmerket rede for detaljene i orkestersatsen, men at tolkningen som helhet manglet utsyn, store linjer, fremdrift, at orkesterklangen gjennomgående var noe røff, og at det var alt for mange upresise innsatser og ujevne overganger. Til gjengjeld hadde koret mange nydelige øyeblikk.

På hjemmebane

Bergens Tidende Morgen, 15.02.1997

Verk av Sjostakovitsj, Ravel og Sæverud

Solist: Einar Røttingen, klaver

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld for Einar Røttingen og Bergensfilharmonikerne

Torsdag var det Bergensfilharmonikernes kveld i Grieghallen. Det er lenge siden vi har hørt orkestret spille så konsentrert, så nærværende, så bra. Men så var da også alle parter på hjemmebane: sjefdirigent Kitajenko med landsmannen Sjostakovitsjs 9. symfoni, bergenserne med Harald Sæveruds klaverkonsert og Einar Røttingen på krakken.

Kitajenko startet Sjostakovitsj' seirssymfoni med en nøye kontrollert rytmisk eksplosjon som sendte sjokkbølger gjennom salen. Og det fortsatte på samme måte, med samme skarpe presisjon – høyspent, elektrisk i de hurtige satsene, intenst, melankolsk i de langsomme. Og med flotte solistiske innsatser i messingen og treblåserne. Et ironisk verk, en vrengende, trassig gestus mot Stalin og hans kumpaner, jovisst, men i Kitajenkos og bergensernes tolkning også et fullgodt stykke Sjostakovitsj, et komplekst verk fullt av bitterhet og lidelse.

Og så var det Sæverud. Klaverkonserten spilles sjeldent i dagens konsertsaler. Og det er det gode musikalske grunner til, for det er ikke et av hans store verk. Vel er det mye bra musikk her, vel er det mye umiskjennelig Sæverud, men det er også mye som er umiskjennelig dated, mye ubesluttsom fritonal musikk av den typen som ikke eldes med ynde. Det må arbeides hardt hvis denne musikken skal opp å stå.

Torsdag kveld lyktes det, for Einar Røttingen har hva som kreves: innsikt i Sæveruds univers og et stort musikalsk talent. Han er omhyggelig, lojal, han gjør rede for alle detaljer i denne komplekse klaverstemmen, men har samtidig så mye kraft og pianistisk overskudd at han kan gi musikken det nødvendige løft, kanskje ikke aktualisere den, men i det minste gi den en opprinnelig friskhet tilbake.

Til sist: Ravels La Valse, «the waltz to end all waltzes», valsen som endegyldig legger det 19. århundre i graven   i en grum, kald tolkning som antydet interessante forbindelser tilbake til Sjostakovitsj før pausen.