Orienten i Sentralbadet

Bergens Tidende, 18.08.2017

Guiseppe Verdi: Aida

Regi: Balázs Kovalik

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Sentralbadet

Opera Bergen presenterer annerledes oppsetting av Verdis «Aida»

Vi er i det eksotiske Orienten, i en fjern fortid der faraoenes Egypt ligger i krig med Etiopia. Prinsesse Amneris elsker hærføreren Radamès. Han elsker den nubiske slavinnen Aida – som også elsker ham. Men i virkeligheten er Aida en etiopisk kongedatter. Og for å hjelpe faren sin, kong Amonasro, får hun Radamès til å røpe en militær hemmelighet. Dette blir han straffet for. Han blir levende begravet under templet. Og Aida følger ham i døden, mens den sjalu prinsesse Amneris synger en slags forsonende rekviem over dem.

Vi er i det eksotiske Orienten – vel, i virkeligheten er vi i Sentralbadet der Opera Bergen setter opp Verdis opera «Aida» i disse dagene. Og det er en ganske uvanlig oppsetting vi her får se.

I musikkhistorien står «Aida» som et av de siste overdådige eksemplene på «grand opera». «Aida» er et spektakulært utstyrsstykke med palmer og templer og pyramider, med hærskarer av soldater og prester og prestinner ­– og gjerne et par elefanter hvis det er plass på scenen og på budsjettet.

I Sentralbadet blir «Aida» derimot framført i en helt nedstrippet versjon, uten kulisser og med bare helt minimale rekvisitter. Til gjengjeld utnytter regissøren Balázs Kovalik oppfinnsomt og effektfullt hele det store, aparte rommet. Koret er i stadig bevegelse opp og ned av trapper og trinn. Aida og Amonasro synger en av duettene sine foran det store vinduet med utsikt over havnen. Selv stupetårnet er tatt i bruk – blant annet fungerer det som tempelgrav når Radamès og Aida tar avskjed i siste akt.

Den georgiske sopranen Iano Tamar synger tittelrollen med stor, typeriktig stemme og med et scenisk nærvær som gjør henne til forestillingens viktigste figur – også i de avsnittene der hun ikke selv er i dramaets sentrum. Som Amonasro, Aidas far, hørte vi den italienske barytonen Marco Chingari. Han hadde overtatt rollen med kort varsel, men sang partiet overbevisende, med fyldig stemme og stor scenisk autoritet. Hans duett med Tamar i akt 3 var forestillingens musikalske og dramatiske høydepunkt.

Rollene som Radamès og Amneris ble sunget av den georgiske tenoren Zurab Zurabishvili og den rumenske mezzosopranen Andrada Ioana Roşu. Begge kom noe svakt ut fra start, men sang seg opp underveis. Forestillingen hadde i tillegg to solide basser – italienske Donato di Stefano i rollen som ypperstepresten Ramfis og russiske Evert Sooster som den egyptiske kongen.

Bergen Operakor hadde en flott kveld med mange store utblåsninger, blant annet den berømte triumfmarsjen i akt 2. Og koristene hadde ellers nok å gjøre i scenerommet i vekslende roller som hær, prester, folkemengde og så videre. En del av Kovaliks grep fungerte godt, men det var også mye irrelevant «oppdatering» av Verdis fortelling – f.eks. triumfmarsjen iscenesatt som sommerlig champagneparty og lignende. I tillegg virket mange av masseopptrinnene temmelig kaotiske og kunne trengt strammere regi og koreografering

En annerledes musikkfestival

Bergens Tidende, 14.08.2017

Leif Ove Andsnes sammen med musikalske venner i Rosendal

Det er musikkfestivaler overalt på slott og herregarder i Europa for tiden. Også på Vestlandet. De siste fire dagene har Leif Ove Andsnes – for andre år på rad – arrangert kammermusikkfestival på Baroniet Rosendal i Kvinnherad. Men hans festival er på mange måter helt annerledes enn dem du finner ellers i Europa.

Stedet og omgivelsene er selvsagt en del av attraksjonen. Det er større, mer imponerende herregarder rundt om i verden, men vel ingen som ligger så vakkert til som Baroniet i det frodige kulturlandskapet mellom fjord og ruvende fjell.

Og så er det selve programmet. Mange av sommerens europeiske festivaler er basert på at kjente stjerner stikker innom, spiller noe fra sitt faste repertoar og drar igjen. Ikke så i Rosendal. Her møter du musikere som har kommet til Baroniet for å være sammen en stund og løse en felles oppgave.

Det er dette som er grepet til Andsnes og som gjør festivalen hans til noe unikt: Han trekker på en krets av store musikere, folk fra hans egen generasjon, folk han har spilt sammen med tidligere, eller yngre musikere som har deltatt i noen av de mentorprogrammene han har vært involvert i. Han bringer dem til Rosendal og får dem til å engasjere seg i et felles musikalsk prosjekt.

Siste år var det Schubert det dreidde seg om. I år gjaldt det Mozart og kammermusikken, utvalgte verk som de tilreisende musikerne framviste fra nye vinkler eller satte opp i dialog med verk av moderne komponister.

På programmet sto et par av Mozarts mest berømte komposisjoner, blant annet klarinettkvintetten (K.581) og klaversonaten i C-dur (K 330). Men først og fremst fikk vi hørt sjeldent spilte verk – for eksempel en fuge for to klaver (K.426) konstruert som et forrykende komplisert øvelsesstykke i Bachs ånd og tilsatt en dash perlende rokokko. Og vi kom også helt inn i verkstedet til Mozart og fikk høre et musikalsk fragment, et stykke for to klaverer som aldri ble skrevet ferdig.

Både i fugen og i fragmentet var Andsnes på scenen sammen med den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi. Begge spiller krystallklart og tydelig, men det er forskjeller i tilgangen deres til det musikalske materialet – mens Andsnes spiller Mozart robust og kraftfullt, er Piemontesi lekende og grasiøs – og via kontrastene i spillestil får musikken et eget løft, en særegen elektrisk spenning.

Vi hørte Francesco Piemontesi mange andre ganger i løpet av festivalen, blant annet ga han klaversonaten i C-dur (K 330) en delikat tolkning som fikk det store publikum til å holde pusten og lytte i total stillhet før applausen braket løs.  

Underveis i festivalprogrammet fikk vi høre musikerne i Tetzlaff-Kvartetten – Christian Tetzlaff og Elisabeth Kufferath (fioliner), Hanna Weinmeister (bratsj) og Tanja Tetzlaff (cello) – i mange forskjellige konstellasjoner. Og Christian Tetzlaff selv ga en intens, lavmælt tolkning av Mozarts sonate i G-dur (K.379) akkompagnert av Andsnes ved klaveret.

Det var også Tetzlaff-Kvartetten som skapte den musikalske rammen om Martin Fröst i Mozarts klarinettkvintett (K.581). Når det gjelder klarinettisten Fröst, er alle superlativer vel egentlig for lengst oppbrukt. Han spiller med perfekt klang i alle instrumentets registre, han former og tydeliggjør solostemmen med svimlende musikalitet, han forgyller enhver frase han kommer i nærheten av. En kunne frykte at denne fullendte beherskelsen av instrumentet ville virke hemmende under framføringen av Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» (1941), det frysende dissonante verket for klaver, fiolin, cello og klarinett som var lagt inn i programmet som kontrast til all den mozartske velklangen. Men det viste seg at nettopp Frösts distinkte framføring av «Abîme des oiseaux», den langsomme solosatsen for klarinett, skulle bli en av festivalens helt store opplevelser. 

Rosendal Kammermusikkfestival 2017 sluttet i går. Vi lurer allerede på hvilke planer Andsnes har for 2018.