Verk av Bridge, Britten og Beethoven
Daniel Hope, fiolin
Hugh Wolff, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Fiolinisten Daniel Hope i Bergen for første gang
Det var god grunn til å gå i Grieghallen på torsdag.
Kveldens solist, Daniel Hope, var i Bergen for første gang. Han er en av de
mest interessante fiolinistene i den yngre generasjon – kjent både som fin
kammermusiker i Beaux Arts Trio og som solist med de fleste store
internasjonale orkestrene igjennom det siste tiåret.
I Bergen hadde han valgt å spille Benjamin Brittens
fiolinkonsert fra 1939 – et interessant valg. For det er ganske sjeldent man
hører denne konserten framført live i en konsertsal. Den ble lenge ansett som
et umodent overgangsverk i Brittens produksjon. Det er en oppfattelse som nok
har endret seg noe med tiden, men konserten har likevel aldri slått skikkelig
igjennom og er aldri blitt en fast del av repertoaret på samme måte som for eksempel
Bergs eller Bartóks fiolinkonserter. At det forholder seg slik med Brittens
konsert, var vel ikke vanskelig å forstå da Hope spilte den på torsdag. For det
er et merkelig sammensatt verk der et følelsesfullt, romantisk uttrykk til
stadighet brytes mot en kjølig, modernistisk bakgrunn. Men i Hopes inderlige
tolkning hørte man også at det ligger noe mer i dette verket, at det rommer en
sorg og en melankoli som ikke lar seg uttrykke i tradisjonelle virtuose grep,
men som må spilles fram i korte melodiske, intense fraser, i et nærmest
mumlende parlando.
Etter pausen var orkestret og den amerikanske dirigenten
Hugh Wollf i sentrum med Beethovens femte symfoni. Wolff er en glimrende
dirigent med tydelig gestikk og en saklig, nesten bokstavelig holdning til stoffet.
Han var en sikker støttespiller for Hope i Britten-konserten og ga også
innledningsvis sammen med BFO en fin tolkning av Frank Bridges orkestersuite
«The Sea». I Beethoven satte han et ganske rask tempo i førstesatsen, et tempo
som trolig lå temmelig tett opp til Beethovens egne, omdiskuterte
metronommarkeringer. I alle fall ble det en frisk inngang til en frisk
framførelse – med syngende, dansante strykere i andresatsen og en flott
spenningskurve som holdt seg oppe gjennom de to allegroene til, helt fram til
den spenstige, ettertrykkelige avslutningen.