Høydeskrekk

Bergens Tidende, 29.11.2006

Leoncavallo: Pagliacci

med Andrea Bocelli (Canio) og Ana María Martínez (Nedda)

Orchestra e Coro del Teatro Massimo Bellini di Catania

Steven Mercurio, dirigent

Decca

Et gjenhør med Andrea Bocelli i rollen som operasanger

Ørten hundre anmeldere har allerede sagt det: Andrea Bocelli har en myk, varm stemme som passer glimrende til den lettere delen av bel canto-repertoaret – men han er ikke operasanger. På denne innspilningen av Leoncavallos «Pagliacci» merker man at han har jobbet med teknikken, men allerede i den første store arien, «Un tal gioco», melder de gamle problemene seg. Han har simpelthen ikke hva som kreves for å klare de store utblåsningene i toppen. Resten av tiden sitter man da og venter og gruer seg for de stedene der melodiene uunngåelig klatrer oppover og stemmen hans uunngåelig blir skjærende og stangende. Det er synd. For det er ellers mye godt å si om denne platen. Steven Mercurio og Bellini-orkestret gir en robust tolkning av partituret, og den unge sopranen Ana María Martínez er en glimrende Nedda som man gjerne skulle hørt i en annen sammenheng.

Lærer og elev

Bergens Tidende, 22.11.2006

Bjørn Boysen spiller Arild Sandvold

Euridice

Orgelmusikk for spesielt interesserte

Arild Sandvold var kantor og domorganist i Oslo fra 1933 til 1966. Bjørn Boysen var hans elev og ble etter hver selv en sentral figur i det norske orgelmiljøet. I dag er han organist ved Oslo Konserthus og professor i orgel ved Musikkhøgskolen. På platen møter vi ham først og fremst i rollen som medlevende fortolker av den gamle lærerens verk – som er en tidstypisk norsk blanding av senromantikk, neoklassikk og folketone. Her er kraftige fargevirkninger og store utblåsninger side om side med barokke satsformer, streng polyfon linjeføring og fantasier over enkle folkemelodier. Boysen spiller det hele med venerasjon og entusiasme – på det ærverdige Frobeniusorgelet i Århus domkirke. Likevel er det ikke til å komme utenom at det er noe trett og utdatert over musikken. Men fint at den nå foreligger på plate – som dokumentasjon av en historisk epoke i norsk kirkemusikk.

Førti år etter

Bergens Tidende, 15.11.2006

Don Byron

Do The Boomerang

Blue Note

Don Byron på gjengrodde stier

Det er psykedeliske farger på coveret. Designet likner noe fra den gang bestemor var ung. Og platen heter «Do The Boomerang». Er det tre-fire bjeller som ringer? Yes! Junior Walker and The Allstars. Motown. Tenorsax. Soul, sang. The sixties. Det er ganske visst ikke den ekte varen, dette, men en moderne hyllest til Walker. Og det er godt nok. For det er billedstormeren Don Byron som for en stund har lagt klarinettene til side, og nå fører an med høyt løftet sax. Alle de gamle hits er med – Shotgun, Boomerang, What Does It Take, Roadrunner osv. Og Byron holder seg stort sett til det klassiske single-formatet med en spilletid på omkring tre minutter på de fleste av numrene. Det eneste som røper at det faktisk er gått førti år, er Byrons egne soloer – som er noe mer avanserte Walkers. Pluss at Brad Jones føyer en funky basslinje til det gamle oppsettet med hammondorgel, elgitar, trommer.   

Minimalistisk Tosca

Bergens Tidende, 08.11.2006

Giacomo Puccini: Tosca

Anda Louise Bogza (Tosca), Igor Ján (Cavaradossi), Richard Haan (Scarpia)

Regi og lysdesign: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarzký

Kostymer: Dana Svobodová

Bergen Filharmoniske Orkester og kor, Kor Vest, barnekor fra Askøy kulturskole.

Dirigent: Andrew Litton

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer seg med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som trumfkort

I det langvarige spillet om opera i Bergen sitter selskapet Den Nye Opera med to trumfkort: Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. Hvis noen skulle være i tvil, er det bare å gå i Grieghallen og høre oppsetningen av Tosca i denne uke. Med en gang de første tunge blåserakkordene klinger, vet man at dette kommer til å bli godt. Orkestret er samspilt og velfungerende, og Litton fører musikerne igjennom Puccinis krydrede, komplekse partitur med vanlig overblikk og kontroll – og med samme omhu for detaljen som når han dirigerer en torsdagskonsert. Det blomstrer og gror i orkestergraven. Oppe på scenen er det knapt så frodig.

Når Puccini og hans librettister lot handlingen i Tosca utspille seg i Sant' Andrea della Valle, Palazzo Farnese og Castel Sant'Angelo, hadde de selvsagt en mening med det. I denne oppsetningen har scenografen Ján Zavarzký valgt å se bort fra disse poengene. Han stryker de historiske referansene til konkrete, romerske lokaliteter og presenterer i stedet operaen i en stilisert dekorasjon der et stort gitterverk og noen få, enkle rekvisitter brukes til å antyde de ulike rommene. Derved mister han en del helt sentrale politisk-historiske dimensjoner i handlingen. Likevel fungerer hans minimalistiske scenografi utmerket, i det minste i denne oppsetningen der regissøren Martin Otava legger hovedvekten på de psykologiske spenningene mellom de tre sentrale figurene – den sjalu Tosca, hennes elsker, maleren Cavaradossi og politisjefen Scarpia.  

Otava, Zavarzký og designeren Dana Svobodová har arbeidet sammen før, i Praha og Warszawa. Og med tjekkiske Richard Haan som erstatning for den sykemeldte Ronnie Johansen i rollen som Scarpia, har vi nå i Grieghallen den samme Tosca-trioen som Otava og Statsoperaen i Praha har turnert med i høst. Det burde garantere for en helhetlig fremførelse, men på premieren virket trioen likevel ikke spesielt samstemt.

Det var den rumenske sopranen Anda Louise Bogza som tegnet seg for den mest konsekvente prestasjonen. Hun var kvelden igjennom en effektiv, høydramatisk Tosca med skarp, kraftig stemme og god styrke i toppen – at hun bommet fatalt på den høye C i «Vissi d’arte», får så være. Den russiske tenoren Igor Ján i rollen som Cavaradossi hadde startproblemer i «Recondita armonia» og virket ellers generelt noe ustø, bl.a. med kraftig bruk av støttetoner når han skulle opp i høyden. Richard Haan sang Scarpia med rumlende, buldrende stemme og uten større psykologiske investeringer i rollen. Da var politiagenten Spoletta, sunget av den glimrende tenoren Hubert Francis, en langt farligere og langt mer demonisk figur. Blant de norske medvirkende merket vi oss Håvard Stensvold som Angelotti og Espen Fegran som sakristanen. Pluss det sammensatte koret – som blant annet hadde en flott, effektfull entre i første akt.

Et godt orkester, en god dirigent, regi midt på treet, et blandet ensemble av sangere – det er vanskelig å konkludere entydig om denne første oppsetningen fra Den Nye Opera. Vi må vente og se hvordan de klarer den neste. Det blir Verdis Don Carlos – om et år.

Helt uakseptabelt

Kommentar, Bergens Tidende, 05.11.2006

Kremlologene er tilbake i journalistikken.

DA STALIN REGJERTE i Kreml, var det ingen utenfor den innerste kretsen som visste helt presist hva som foregikk. Alle verdens kremlologer var henvist til å studere hvem av lederne som ble omtalt hvordan i avisene, hvem som var plassert hvor på tribunen ved 1. mai-paradene, hvem som var til stede ved de offisielle middagene — for å finne ut hvem som var i kritthuset og hvem som var falt i unåde. Det var de små tegnene, de nesten umerkelige forskyvningene og endringene, som talte - og fortalte om store omveltninger bak fasaden.

MYE ER ANNERLEDES NÅ. Både i øst og i vest. Men deler av den politiske verden virker fremdeles som en bok skrevet i en kode som bare kan tydes av dem som har adgang til den innerste kretsen. Hva som - egentlig - skjer bak de lukkede dørene, får vi vanligvis først vite etterpå, for eksempel når vi kaster oss over den siste biografien skrevet av en pensjonert statsminister eller president, eller når Watergate-skandalens Bob Woodward gir ut en ny bok om forrige års begivenheter.

VANLIGE POLITISKE JOURNALISTER og analytikere som prøver å finne ut hva som skjer nettopp nå, er vanskelig stilt. De står utenfor døren, utenfor begivenhetenes sentrum, og kjemper med pressetalsmenn og spinndoktorer. De mange tilfellene i det siste der mikrofoner - helt tilfeldig - ikke blir slått av under statsmiddager eller etter viktige pressemøter, vitner om en brennende interesse for å komme igjennom, komme inn bak den offisielle fasaden, de store uttalelsene, de pompøse dokumentene og få sikker viten om hva som - egentlig - foregår. Foreløpig er fangsten minimal. At president Bush ikke tar burgeren ut av munnen når han møter den engelske statsministeren, at han hilser ham med ordene «Yo, Blair!» og behandler ham som en irriterende, slesk visergutt, kan neppe overraske noen. Heller ikke at president Chirac har problemer med engelsk haute cuisine, eller at Putin mener at det er et tegn på mandighet å voldta så mange kvinner som mulig.

I USA ER POLITISKE JOURNALISTER og analytikere etter hvert begynt å ta de gammeldags kremlologiske metodene i bruk igjen for å forstå hva som skjer under den offisielle overflaten. De teller ord - ordene i talene fra Det hvite hus. Forleden kunne avisen Washington Post fortelle at president Bush i de første tre kvartal av 2006 har erklært begivenheter og resultater «uakseptable» mer enn dobbelt så mange ganger som i hele 2005, og nesten fire ganger så mange som i 2004. Opprøret i Irak er uakseptabelt, sier han. Amerikanere som mener at troppene må hjem, er uakseptable. Lover som forbyr tortur av fanger, er uakseptable. Irans atomprogram er uakseptabelt. Nord Koreas prøvesprengninger er uakseptable. Resultatene fra matteprøvene på grunnskolene i Maryland er uakseptable. Og så videre.

ER DETTE ET TEGN? Og hvis det er tilfellet, hva er det da et tegn på? Hva er det som - egentlig - er skjedd? Hva betyr det at lederen av den eneste gjenværende supermakten mer og mer opplever sin omverden som uakseptabel? Dessverre er kremlologi ingen eksakt vitenskap. De amerikanske journalistene leser ordstatistikken på helt ulike måter. Noen peker på at «uakseptabel» er det sterkeste ordet en statsleder kan bruke, og at det i de fleste sammenhenger er ensbetydende med en underforstått trussel fremsatt på bakgrunn av en konkret politisk analyse. Andre tolker statistikken mer psykologisk. De viser til at Bush kommer med disse uttalelsene på et tidspunkt da ingenting går etter planen - verken i utlandet eller på den hjemlige scenen. De ser hans bruk av «uakseptabel» som et tegn på stigende frustrasjon over tap av politisk innflytelse.

DET ER SELVSAGT INTERESSANT å lese slike tolkninger. Men kanskje det aller mest interessante er selve tolkningen som fenomen - dette at politiske journalister og analytikere igjen er blitt kremlologer. Etter i årevis å ha vært utsatt for effektive spinndoktorers fordreininger og manipulasjoner, og etter å ha sviktet fatalt under opptakten til den såkalte krig mot terror, har den fjerde statsmakts stolte menn og kvinner endelig innsett at de er blitt brukt og misbrukt, og at de ikke kan stole på hva man forteller dem. De har kapitulert og forstått at hvis de vil vite hva som - egentlig - foregår, kan de like gjerne begynne å telle ord eller lese i kaffegrut.

Smakebiter

Bergens Tidende, 01.11.2006

Anna Netrebko

Russian Album

DG

En plate for Netrebko-fans

Deutsche Gramophon presser sitronen og gir ut enda en recital-plate med Anna Netrebko, det nye sopran-håpet. I 2003 var det blandede arier, i 2005 italienske arier, i sommer et Mozart-album. Og nå i høst altså et russisk album med utdrag fra operaer i spennet fra Tsjaikovskij til Prokofiev pluss et par romanser. Man merker hun er på hjemmebane i dette repertoaret. Hun synger fritt og levende, med imponerende stor, presis stemme, og hun blir båret frem av Mariinskij-teatrets orkester og den karismatiske dirigenten Valery Gergiev, mannen som oppdaget henne i sin tid. Det er mye flott musikk på denne platen, ingen tvil om det. Men så var det recital-formatet, da. To av numrene på platen er så lange at Netrebko får tid til å utvikle rollekarakteriseringen, resten er smakebiter som nesten er ferdige før hun får begynt. Så dette er nok ikke en plate for andre enn de aller mest ihuga Netrebko-fans.

Saxophone Colossus

Bergens Tidende, 01.11.2006

Sonny, Please

Sonny Rollins, tenorsax

Doxy

Sonny Rollins er tilbake. I storform.

Det er hans første studioplate i fem år. Og Sonny Rollins demonstrerer – enda en gang – at han kan blåse sokkene av de fleste i bransjen. At han er 76 år, nevner vi bare i forbifarten. Det er fire originalkomposisjoner på platen, fire minimalistiske melodier basert på helt enkle akkordrekker, fire typiske Rollins-låter som ramme om ville, frodige, humoristiske improvisasjoner. I tillegg tre standards: Den uoppslitelige balladen «Stairway To The Stars» pluss to popmelodier man sjeldent hører i jazzsammenheng. Hvem skulle tro det var mulig å få noe vettug ut av serenaden fra «Harlekins Millioner». Vel, Rollins kan det. Han splitter den gamle svisken i atomer og reiser et blomstrende, barokkslott på ruinene. Medspillerne hans er kompetente, men ikke spesielt oppsiktsvekkende. Dette er Rollins’ plate, innspilt på hans eget platemerke «Doxy». Den kan bare kjøpes på nettet, på www.sonnyrollins.com.