I toppsjiktet

Bergens Tidende Morgen, 27.09.2002

Verk av Beethoven, Trygve Madsen, Bach/Busoni og Schumann

Gunilla Süssmann, klaver

Festivalkvartetten

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Gunilla Süssmann imponerer med teknisk briljans og sterk Beethoven-tolkning

Gjennommusikalsk, teknisk overskudd, en formsans utover det sedvanlige. Man trenger store ord når man skal skrive om Gunilla Süssmanns konsert på Kammermusikkfestivalen. For en pianist!

Hun startet med Beethoven og la med en gang listen høyt. Med opus 109, et av de sene klaververkene hvor Beethoven sprenger sonateformen og lar verket oppløse seg i fantasier og fragmenter. Süssmann spiller denne brutte, asymmetriske musikken krystallklart og disiplinert. Hun gjennomlyser verket og argumenterer musikalsk for det, slik at man skjønner både hennes valg og Beethovens. Spesielt imponerende - og avklarende - var hennes redegjørelse for de merkelige, brå kastene i den lange sistesatsen.

Det fortsatte kvelden igjennom med klaverspill på høyt teknisk nivå. Og det sluttet med Süssmann i rollen som kammermusiker sammen med Festivalkvartetten i en sterk og overbevisende tolkning av klaverstemmen i Schumanns klaverkvintett.

Hun er ennå ikke ferdig med soliststudiet. Og befinner seg allerede i toppsjiktet blant norske pianister. Dette kommer til å bli bra. Vi gleder oss.

En enkelt innvending: Man lurer på hvorfor hun velger å bruke tid på Busonis taktløse transkripsjon av Bach d-moll chaconne for solofiolin. Vel er denne vulgære bløtkaken teknisk krevende og kanskje derfor utfordrende for en bra pianist. Men kitch er nå engang kitch. Uansett hvor gammelt det er. Og uansett om det fremføres med virtuos briljans.

Og en siste ting: Det var Gunilla Süssmann som reddet Schumanns klaverkvintett denne kvelden. Som helhet var fremførelsen under nivå. Festivalsjefen burde skjønne han ikke er den rette til å spille førstefiolin i et så krevende verk.

Musikalsk potensial

Bergens Tidende Morgen, 25.09.2002

Verk av Beethoven, Brahms og Yusupov

Tel-Aviv Trio

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Fint møte med ung israelsk klavertrio.

Beethoven til å starte på. Brahms som avslutning. Og en ung velopplagt trio til å klare sakene. Det høres ut som et bra opplegg. Og var det. For Tel-Aviv Trio viste seg å være et hyggelig bekjentskap. Det var en del røffe passasjer underveis, og det var grep som kunne diskuteres, men i det store og hele ble kvelden et fint møte med en ung israelsk klavertrio som har betydelig potensial.

Man merker fra første takt at dette er en klavertrio med stort K. Det er pianisten Jonathan Aner som styrer begivenhetene. Og det gjør han med autoritet og overblikk. Sammen med cellisten Ira Givol skaper han et klangbilde som demonstrerer fin sans for trio-formatets tradisjon. Uromomentet i trioen - og kanskje også den mest spennende musikeren - er fiolinisten Matan Givol. Som tydeligvis har et noe annerledes klangideal. Han streber ikke etter at få de tre stemmene til å smelte sømløst sammen, men utprøver muligheter i situasjonen og prøver å presse musikken mot grensene. Noen ganger så hardt at det nesten knaket i Beethovens «Geistertrio», men med interessante resultater i Brahms’ op. 87 - hvor verket jo også i utgangspunktet legger opp til en mer selvstendig og friere spillestil.

Tid og tålmodighet

Bergens Tidende Morgen, 17.09.2002

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8

Dirigent: Riccardo Chailly

Concertgebouworkest

Decca

Stor Bruckner-tolkning fra Riccardo Chailly og Concertgebouworkest

Hans Pfitzner sa en gang spydig at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Hver gang Riccardo Chailly dirigerer Bruckner, dementerer han denne myten. En Bruckner-symfoni er et unikt, egenartet musikalsk univers, demonstrerer han. Hver gang. Senest med denne innspilningen av Bruckners åttende, en plate som har vært tre år underveis, men som det bestemt har vært verdt å vente på.

Verkets dimensjoner er enorme. Men Chailly er en tålmodig mann. Han tar seg den tiden det må ta hvis man skal gjøre seg håp om å få overblikk over dette merkelige universet. Han setter det rette grunntempoet fra starten. Og underveis får han Concertgebouworkest til å balansere de fire satsene opp mot hverandre slik at den store, overordnede planen virker logisk og innlysende.

Det er klarhet som er nøkkelordet her: Det er klarhet i den innbyrdes avveiningen av satsene. Det er klarhet i den indre stemmeføringen. Og, ikke minst, det er en kjølig klarhet i den gyllne, høstlige klangen som Chailly og orkestret i felleskap maner frem i Concertgebouws legendariske Store Sal. Og så har han, i motsetning til mange andre Bruckner-dirigenter, tålmodighet nok til å holde musikerne tilbake og først la dem slå til med den fulle, gigantiske styrken i aller siste sats.

I 2005 drar Chailly til Leipzig og starter som sjefsdirigent for det tradisjonsrike Gewandhaus-orkestret. Det er bare å ønske ham og Leipzig lykke til. Men rekker han å gjøre sin Bruckner-serie ferdig sammen med Concertgebouworkest? Vi får håpe det.

Farinellis greatest hits

Bergens Tidende Morgen, 15.09.2002

Arias for Farinelli

Vivica Genaux, mezzosopran

Akademie für Alte Musik Berlin

Dirigent: René Jacobs

Harmonia Mundi

Den amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux eksperimenterer med kastratrepertoaret

Gikk du glipp av de flotte konsertene med Akademie für Alte Musik under årets Festspill? Da har du sjansen for å høre Berlinermusikerne på denne platen hvor de leverer nydelig akkompagnement bak den unge amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux i noen av kastratsangeren Farinellis greatest hits.

Samtidens kilder forteller at Farinellis stemme hadde en usedvanlig briljans og kraft, en enorm spennvidde og en nesten overjordisk klang. I vår tid bruker man vanligvis falsettsangere, kontratenorer, i dette repertoaret. Dem slår en bra mezzo som Vivica Genaux uten problemer, alene på grunn av stemmens kraft og bæreevne i høyden og det fyldige, nyanserte bunnregisteret. Men om hun synger som Farinelli og barokkens andre populære kastrater, er det selvsagt umulig å si noe om.

Men dette er nok mest et problem for musikkhistorikere. For oss vanlige lyttere er platen først og fremst en fin anledning til å høre en overdådig fremførelse av noen av de heteste sviskene fra dette gamle repertoaret. Stor musikk er det så visst ikke. Men det er flott skrevet, musikk beregnet på å stråle og imponere. Hva det så sandelig gjør. Fremdeles. For det er helt umulig ikke å la seg sjarmere av virtuositeten og musikkens rå, skamløse energi når Genaux lukker opp for godteposen.