Det nye vidunderet

Bergens Tidende Morgen, 27.08.2002

Verk av Tchaikovskij og Shostakovich
Ilya Gringolts, fiolin

Itzhak Perlman, dirigent

The Israel Philharmonic Orchestra

Ilya Gringolts – en ung fiolinist som kan mer enn sitt Fader Vår

Han – eller hun - er ung. Spiller fiolin. Blir oppdaget av en av de gamle mestrene. Får seg kontrakt med et stort plateselskap. Og spiller inn Tschaikovskijs fiolinkonsert.

Hørt den før? Jo visst. Cirka annenhver måned. Denne gangen er det Deutsche Gramophon som forteller den. Det nye vidunderet heter Ilya Gringolts. Og det er Itzhak Perlman som har funnet ham. Man kjenner historien.

Men selv om DG gjør sitt beste for å skjule det, så er Gringolts faktisk ikke noe nytt funn. Han er, sine tjue år til tross, allerede en ganske erfaren fiolinist med tre bra plater bak seg – alle på merket BIS. På disse platene viser han blendende virtuositet i verker av Paganini og Wienawski, men spiller f.eks. også Hindemith og Schnittke.

At han kan mer enn sin Tschaikovskij og sitt Fader Vår, og gjerne går uten for fiolinlitteraturens kvistede løyper, det demonstrerer han også på den nye platen fra DG. Hvor hans formidable teknikk får de raske satsene i Shostakovichs første fiolinkonsert til å sveve og gnistre. Og hvor hans erfaringer fra det romantiske repertoaret gir uventet uttelling i en sterk, inntrengende tolkning av den langsomme passacagliaen -med en kadense som dekker hele skalaen fra skrøpelig intimitet til hvitglødende villskap.

Nei da. Gringolts er visst ikke bare enda en av platebransjens døgnfluer. Kanskje er han faktisk «the real thing» – som en anmelder skrev i anledning en av BIS-platene. Det skal bli spennende å se hva som skjer med ham de neste årene.

Den kinesiske fascinasjonen

Bergens Tidende Morgen, 16.08.2002

Giacomo Puccini: Turandot

Irena Mikeviciute (Turandot), Caterina Cellia Costea (Liù), Lee Jeon Won (Calaf)

Balász Kovalik, regi

Dirk Hofacker, scenografi

Thomas Märker, lys

Vest Norges Operas orkester

Bergen Operakor og et barnekor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Interessant oppsetning av Puccinis Turandot på Bergenshus Festning

Det er ungarske Balázs Kovalik som har regissert den Turandot som oppføres på Bergenshus Festning i disse dagene. Og det har han gjort bra. Oppsetningen demonstrerer fin sans både for Puccinis opera og for de dramaturgiske mulighetene i det kjempemessige trapperommet som scenografen Dirk Hofackers har skapt bak Håkonshallen.

Det er spesielt de seremonielle aspektene av historien om Turandot som Kovalik fokuserer på. Den kalde, kinesiske prinsessen som henretter frierne sine på løpende bånd, lever i en hoffverden preget av dystre ritualer og stive prosesjoner. Og inn i dette stramt kontrollerte universet kommer da det fremmede og ustyrlige i form av tartarprinsen Calaf som stikk mot al fornuft forelsker seg i Turandot, beseirer hende og lærer hende hva kjærlighet er.

Dette er et eventyr. Og Kovalik forteller det som et eventyr. Med enkle, klare grep, med spektakulære effekter og med bra utnyttelse av det svartkledde Bergen Operakor og et angelisk barnekor helt i hvitt. Han gjenskaper og kommenterer forestillingen om det helt annerledes, det fremmede, dobbeltheten av grusomhet og overdådig praktutfoldelse, alle disse bildene som preget den gamle, europeiske fascinasjonen av Kina.

Da Puccini døde i 1924 hadde han ennå ikke skrevet ferdig, tredje akt og den siste musikken ble komponert av Franco Alfano på oppdrag av forleggeren Ricordi. Det er en løsning som i ettertid er blitt voldsomt kritisert. Og det forstår man godt når man hører musikken spilt live på Bergenshus. For presis på det stedet hvor Puccini la ned pennen, virker det som om al luft plutselig går ut av balongen. Musikken blir tung, matt. Der Puccini er raffinert og presis, er Alfano pompøs og banal.

Men når oppsetningen mister intensitet og energi her mot slutten, skyldes det selvsagt også at Puccini på sett og vis hadde malt seg opp i et hjørne i tredje akt. Etter en bevegende scene hvor slavinnen Liù ofrer livet sitt for prins Calaf, skal han på ganske kort tid både utviske minnet om Liù og samtidig demonstrere og sannsynliggjøre at den onde, sadistiske Turandot plutselig forvandles til en varm, elskende kvinne. Han klarte det ikke. Alfano klarte det ikke. Og uansett hvor mye fyrverkeri Kovalik brenner av på Håkonshallen, og hvor mye Irena Mikeviciute som Turandot og Lee Jeon Won som Calaf springer opp og ned av Hofackers trapper, så klarer de det ikke heller.

Hvilket også henger sammen med at de to sangerne så å si befinner seg i hver sin musikalske verden. Won er en glimrende dramatisk tenor. Han synger kvelden igjennom med ekte forståelse for den italienske operatradisjonen, og gir en bunnsolid tolkning av Calafs parti som, nesten selvsagt, kulminerer i en kraftfull «Nessun dorma». Kraft og bidd er det også i Mikeviciutes sopran, men hun synger innenfor en østeuropeisk tradisjon som ligger meget fjernt fra Puccinis musikalske univers: Stemmen hennes er stor, men virker samtidig presset, skarp, ofte nesten skinger, og hun synger med et stort, blafrende vibrato som krasjer fælt mot Wons mer kontrollerte, avdempede uttrykk.

Musikalsk sett lider oppsetningen i tillegg av at unge Caterina Cellia Costea ennå ikke har stemmemessig autoritet til å fylle den vanskelige rollen som Liù. De sangerne som fungerte best på premieren, var, bortsett fra Won, den italienske trioen Pietro Masi, Francesco Gianelli og Giuliano di Filippo i rollene som Turandots komisk-demoniske ministre Ping, Pang og Pong. Dessuten bør Bergen Operakor fremheves, ikke bare for en bra scenisk innsats, men også for mange fine musikalske momenter underveis.

Gråt og klage

Bergens Tidende Morgen, 13.08.2002

Egil Hovlands andre Job-suite.

Espen Skjønberg, resitasjon

Otto Christian Odland, orgel

Bergen Kirkespill

Mariakirken

Espen Skjønberg med imponerende resitasjon av Jobs bok under Bergen Kirkespill

De ugudelige lever et lystigt liv. «De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd», sier Job. Han selv, den ulastelige og gudfryktige, er blitt rammet av alverdens ulykker. «Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage», roper han. Ifølge Jobs bok, en av Bibelens mørkeste tekster.

Det er klang av både citarer og fløiter i Egil Hovlands orgelverk «Job», men mest er det gråt og klage. For selvsagt er det Jobs musikk det dreier seg om her, sorgens og jammerens musikk. Derfor starter det med voldsomme, fulltonende glissader. Derfor er det mye dissonantisk halvmørke underveis. Og selvom man hører citarenes og fløitenes enkle melodier fra tid til annen, så varer det ikke lenge før de oppløser seg og løper ut i svarte, dunkle klanger.

Den unge organisten Otto Christian Odland spilte Hovlands verk kontant og fyndig under Bergen Kirkespill på søndag, med bra registrering i orgelet og klar og nøktern redegjørelse for det tidvis ganske flokete stemmevevet. Dette er kanskje ikke noe stort verk, men slik Odland spilte det, fungerte de sju korte satsene som en flott, effektiv ramme om opplesningen fra Jobs bok. Og når oppleseren er en gammel ringrev som Espen Skjønberg, da må det selvsagt bli bra. Men også ganske komplisert.

I teksten beklager Job sin vonde skjebne, men Gud refser ham for oppsetsigheten hans. Og Job underkaster seg til sist. Hvoretter Gud gir ham kompensasjon for alle lidelsene hans. Og her ved slutten av teksten lar Hovland da musikken sin klinge ut i enkle harmonier som antyder en slags forsoning. Mens Skjønberg med opplesningen sin nærmest dementerer forestillingen om forsoning. For i hans sterke, nyanserte tolkning er det motsigelser i denne teksten som det ikke går an å forsone. Spesielt fokuserer han på refselsens absurditet og demonstrerer med enkle, små virkemidler de koleriske, irrasjonelle aspektene av den autoritære faderskikkelsen som Job ender med å bøye seg for. Og når Skjønberg til sist setter punktum og forteller at Job døde «gammel og mett av dager», holder han på beundringsverdig måte teksten åpen slik at vi forstår at dette ikke nødvendigvis er en happy end.

Reservert Schumann-tolkning

Bergens Tidende Morgen, 04.08.2002

Robert Schumann

Frauenliebe und –leben, Lenau-Lieder mm.

Bernarda Fink, mezzosopran

Roger Vignoles, klaver

Harmonia Mundi

Bernarda Finks platedebut som Lied-sangerinne

I betraktning av Bernarda Finks lange erfaring som operasangerinne kunne man kanskje forvente dramatikk og intensitet for alle pengene når hun på denne platen sprenger seg ut av Early Music-båsen og tar fatt på den store høyromantiske Lied-tradisjonen. Men faktisk er hennes tolkninger av Frauenliebe und –leben og de andre Schumann-sangene ikke bare neddempede, de er eiendommelig tilbakeholdende, nærmest reserverte.

At hun er en fremragende sangerinne, er det ingen tvil om. Alt det tekniske er på plass her. Hennes mezzo er slank, nesten vibratoløs, med bra fylde i dybden og flott stråleglans i toppen; hennes frasering er gjennommusikalsk, hennes tekstuttale lytefri. Men samtidig sitter man igjen med en fornemmelse av at dette blir litt for dydig, litt for pent, litt for skoleflinkt. For Schumanns sanger krever mer enn en perfekt stemme. De krever intimitet, følelsesdybde, lidenskap. Kvaliteter som Fink kun sjeldent er villig til å legge inn i tolkningen.