Konsertmesterens kveld

Bergens Tidende Morgen, 09.03.2002

Verk av Mozart og Bruckner

Solist: Espen Lilleslåtten, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO’s konsertmester imponerer som solist i Mozarts 5. fiolinkonsert. Problematisk tolkning av Bruckners 6. symfoni.

Torsdag i Harmonien. Det begynner med Mozart. Den femte fiolinkonserten. Vi sitter og venter på det merkelige stedet rett etter hovedtemaet hvor orkestret plutselig stopper opp, tempoet går ned i adagio, og solisten introduserer seg selv med en liten intens frase som nærmest improviseres frem. Men denne kvelden er prosedyren litt annerledes. For allerede da strykerne skal til å starte med hovedtemaet, griper kveldens solist, Espen Lilleslåtten, fiolinen sin og spiller med. Det er  BFO’s konsertmester som ikke fornekter seg her. En konsertmester som med autoritet legger seg i spissen, samler orkestret bak seg, fører an. Og som så umiddelbart etter forvandler seg til solist og kaster seg inn i den egentlige introduksjonen.

Gjennom tre satser var Lilleslåtten konstant i sentrum og imponerte med en myndig, gjennomarbeidet tolkning, en tolkning som selvsagt var virtuos, men som først og fremst var musikalsk. Lilleslåttens Mozart var frisk, klar, syngende. Og erfaringene fra konsertmesterpulten kom godt med i dette verket hvor fiolin og orkester hele tiden glider sammen i et nesten kammermusikalsk vev.

Et enkelt problem var det dog, ikke i Lilleslåttens tolkning, men i orkesterledsagelsen: Andresatsen ble gjennomført i et så slapt tempo at musikken nærmest ble drenet for energi. Derfor var det med bange anelser man etter pausen gikk inn til Bruckners sjette symfoni. For i Bruckner avhenger alt av det rette tempovalget.

Frykten viste seg å være velbegrunnet. Uansett at orkestret og Simone Young tydeligvis hadde arbeidet med dette verket, og uansett at fremførelsen demonstrerte god forståelse for de store strukturene i de enkelte satsene, og det generelt var klar markering av alle viktige detaljer, så ble det likevel ikke noen vellykket Bruckner-tolkning. Adagio-satsen som skal være «feierlich», alvorlig, høytidelig, var heller tung og treg. Scherzoen som skal være rytmisk og organisk, var kantet, mekanisk. Som helhet virket fremførelsen nærsynt, fragmentert. Som om den ikke var helt ferdig. Som om alle bygningens elementer var ankommet og lå på deres rette plass, men ennå ikke var føydd sammen. Det ble ikke reist noen musikalsk katedral denne kvelden. 

Både for øyet og for øret

Bergens Tidende Morgen, 08.03.2002

Mozart: Tryllefløyten

Regi: Gianmaria Romagnoli

Lys: Jens Lange

Medvirkende: Stephen Chaundy (Tamino), Bodil Arnesen (Pamina), Jeremy Huw Williams (Papageno), George-Emil Crasnaru (Sarastro), Penelope Randall-Davis (Nattens Dronning).

Bergen Operakor og et sammensatt orkester

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera
Arenum

Vest Norges Opera med effektfull oppsetning av Mozarts Tryllefløyten.

«Ringenes Herre» har det – det som alle verdens filmprodusenter og TV-direktører drømmer om: universal appeal, noe for enhver smak. Mozarts Tryllefløyten har det også. Den er riktignok skrevet for 200 år siden, men er likevel den perfekte operaen for en medietid som vår. For her er det litt av hvert, høyt og lavt i salig blanding, edle følelser og lavkomikk, ren kjærlighet og mørke drifter, eventyr og action, seriøs musikk og enkle melodier. Og dessuten en symboltung historie om kampen mellom det onde og det gode. Tolkien selv kunne ikke ha gjort det betre.

Oppsetningen i Arenum fanger alt dette i et effektivt, fargesprakende og underholdende show med flott lyssetning, spektakulære sceniske opptrin og mange rare påfunn. Den listige slange er for anledningen blitt til tre gymnastiske fantasimonstre; blant dyrene i skogen er det en imponerende livaktig øgle; seks kantede egyptiske figurer blander seg i handlingen fra tid til annen; slavenes dans er ubetalelig koreografert, osv.

Tryllefløyten er ikke noen sammenhengende opera, musikalsk sett, den er nettopp et show, en serie «numre». Og når det gjelder de sentrale numrene lyktes det meste på premierekvelden. Stephen Chaundy som synger Tamino har kanskje ikke den største stemmen i verden, men han økonomiserte bra med den og fungerte utmerket både alene og i samspillet med Bodil Arnesens uttrykksfulle Pamina. George-Emil Crasnarus var en solid Sarastro og ga «In diesen heil'gen Hallen» bra dybde. Nattens Dronning, Penelope Randall-Davis kom en anelse for fort fra start i «Zum Leiden bin ich auserkoren», men tok revansje i andre akt med en gnistrende versjon av «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen».

Men som det ofte skjer i verk av denne typen, var det de mindre rollene som stjal showet: I dette tilfelle Die drei Damen – hardtslående og effektivt sunget av Liv Kjersti Knutsen Sandve, Åsne Kvamme og Tone Kvam Thorsen, for anledningen dresset opp som sado-masochistiske dominatrix’er. Og så var det kveldens scoop: Jeremy Huw Williams - en liten, kvikk, Hobbit-aktig Papageno, musikalsk, levende, nærværende. Det ble sagt at han var indisponert denne kvelden. Det merket man ikke.

Goethe sa i sin tid om Tryllefløyten at «det trengs mer dannelse til å erkjenne denne operatekstens verdi enn til å fornekte den». Oppsetningen i Arenum fornekter den bestemt ikke, men det spørs til gjengjeld om regissøren, italienske Gianmaria Romagnoli helt har erkjent hva teksten egentlig handler om. Det er også Romagnoli som har skapt scenografien og kostumene. Og det har han gjort bra og effektfullt. Men når det gjelder tolkningen av teksten, er det tydelig at det er scenografen, ikke regissøren Rogmanoli som har vært den dominerende. Og som har bestemt det sentrale grepet i fremstillingen av Sarastro og hans vise broderskap.

I programheftet antyder Romagnoli ettertenksomt at dette jo handler om Opplysningstidens  kultur (som i oversettelsen ubehjelpsomt gjengis som «den illuministiske kulturen»). Opplysningstiden er for så vidt bra nok, ifølge Romagnoli, men Sarastro, fornuftens og frihetens vokter, er ikke helt så bra. Han er sikkert maktsyk, litt liksom moderne TV-predikanter. Logikken er vel ikke helt klar her, men det er formentlig slike tanker som er bakgrunnen for at Romagnoli konsekvent fremstiller Sarastro og hans følge av egyptiske prester som mafia-bosser med svart dress, solbriller og maskinpistoler. Og later Sarastro spankulere rundt med en yppig blondine i lenke.

Noen nærmere sammenheng med Mozart eller med operaens grunntematikk, har det ikke. Men flott og sexy ser det i hvert fald ut. Det skal han ha.  

Musikalsk ettertenksomhet

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2002

Verk av Brahms

Stephen Kovacevich

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stephen Kovacevich i Grieghallen med gjennomreflektert tolkning av Brahms’ første klaverkonsert.

Navnet er Kovacevich. Stephen Kovacevich. Han er pianist. Ikke en av de som konstant er på forsidene av de store musikktidsskriftene. Men like fullt en fremragende musiker. Hans gamle plateselskap Philips skjønte det ikke. Først etter at han byttet til EMI, er han blitt innspilt etter fortjeneste og verdsatt som det han er: En av tidens største pianister, en kunstner som ubesværet dekker hele det sentrale klaverrepertoaret. Og som alltid gir lytteren stoff til ettertanke.

Så sitter han da ved flygelet i  Grieghallen og spiller Brahms’ første klaverkonsert. Hvor ofte har han ikke spilt dette verket, på plate, i konsertsalen? Og likevel er det som om musikken fremdeles er ny for ham. Ny blir den i hvert fald for tilhøreren. Gjennom hele dette konfliktfylte verket hvor den unge Brahms har sørget for at alt er annerledes enn i vanlige klaverkonserter, gjennom hele denne lange, uortodokse musikalske konstruksjonen, holder Kovacevich alle muligheter åpne. Han spiller verket rytmisk friere enn man er vant med, ofte nesten improviserende, fabulerende. Men det er ingen hast i tolkningen, heller ikke noe romantisk drømmeri. Derimot er det en klar og våken tanke, en slags musikalsk ettertenksomhet – som om han i hver takt overveier verkets mange muligheter før han velger den som – hver gang - viser seg å være den rette, den som logisk, men uventet, fører musikken videre og åpner nye perspektiver og nye valg.

Ikke at han underveis glemmer musikkens mer elementære, kontante aspekter. Kovacevichs Brahms er sterk og muskuløs når det kreves. Hans ”maestoso” i førstesatsen er nettopp majestetisk, hans oktavtriller er virtuose, fulle av kraft og overskudd. Og tredjesatsens rondo er ungdommelig energisk. Like fullt er det den langsomme, reflekterende andresatsen som i denne tolkningen fremstår som hele verkets omdreiningspunkt.

Det var også her Kovacevich fikk det beste motspill fra Simone Young og orkestret - hvis innramning av solostemmen ellers virket noe fragmentarisk og avventende, for ikke å si spakferdig. Noe av forklaringen fikk vi kanskje etterpå i Brahms’ fjerde symfoni hvor det var betydelig mer glød og energi i fremførelsen, men hvor det samtidig også ble klart at Simone Youngs bilde av Brahms er annerledes enn Kovacevichs. Hvor han er opptatt av den reflekterende Brahms, legger hun primært vekt på musikkens hardtslående poenger. Hennes Brahms er kantet, mer skarp i klangen enn man er vant med, men ganske effektiv. Og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at det var den humørfylte, friske tredjesatsen som fungerte best i denne fremførelsen.