Musikalske klimaendringer

Bergens Tidende, 07.03.2020

Verk av Maurice Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo

Solister: Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Universitetet i Bergen og Borealis

Grieghallen

Torsdag var det «Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i Bergen.

At også Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang, satte et tydelig preg på musikkprogrammet.

Temaet var «Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen, Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig lange historie.

Og så var det musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt også denne gang.

Men kanskje vi ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger til store, historiske utfordringer.

Det var i alle fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de glade dagene i Wien før århundreskiftet.

Edward Gardners og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende, bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt er i den skjønneste orden.

Det er sjeldent vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst – som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.

Etter «La Valse» rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv var solist på tenor- og sopransaksofon.

I de tradisjonelle konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller. I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.

Orkestersatsen er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott, selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.

Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.

Ulvos konsert er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret.  

Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.

Etter de to urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.

Forunderlige lyder og merkelige hendelser

Bergens Tidende, 06.03.2020

Memory/History

Åpningskonsert

Borealis

Universitetsmuseet

Sterk åpning av Borealis-festivalen

Det er mange forunderlige og merkelige dyr i Universitetsmuseets naturhistoriske avdeling oppe på Muséplass. Onsdag kveld var det i tillegg forunderlige lyder og merkelige hendelser.

Vi var på åpningen av Borealis – festivalen for eksperimentell musikk. Og på turen rundt i museet fikk vi noen eksempler på hva som kan dekkes av denne merkelappen – «eksperimentell musikk».

I noen av rommene sto en enkelt musiker i et hjørne og kommenterte de utstoppede dyrene – med stille lyder fra en gitar, med brøl fra en tenorsaksofon, med lodne buestrøk på en kontrabass. Ute i trapperommet sto det illuminerte engelske F*Choir og sang feministiske paroler.

Og inne i hvalrommet, med de kjempemessig skjelettene, i taket var det en –rørende, bevegende – lydinstallasjon der Bjarne Kvinnsland, Trond Lossius og den amerikanske økofilosofen David Rothenberg så å si har gjenopplivet de døde dyrene via opptak av hvalsang og lyder fra det opprinnelige habitat ispedd Rothenbergs boblende klarinett.

Etter rundturen i museet ble vi ledet over til Universitetsaulaen der det var skåltaler. Og så var det tid til den egentlige åpningen: en konsert med musikk av festivalkomponisten George Lewis.

George Lewis har en mangfoldig biografi. Han er jazztrombonisten som med tiden ble multimediekunstner, en pioner innen musikkteknologi og datadrevet komposisjon og improvisasjon – og i tillegg professor i Amerikansk musikk på Columbia University i New York.

Lewis-konserten åpnet med et imponerende stykke musikkteater: I den mørklagte aulaen går den engelske sangeren og performance-kunstneren Elaine Mitchener langsomt opp langs en lysstripe i midtgangen mens hun synger «Memorial», et dikt om tap og erindring av den sørafrikanske poeten Keorapetse Kgositsile.

Mitcheners ekspressive sang ble akkompagnert av et flokete, elektronisk generert støyunivers der det en enkelt gang var innmontert en flyktig melodisk frase – som en slags lydreferanse til det stedet i Kgositsiles dikt som handler om vanskelighetene ved å fastholde minner.

Resten av konserten besto av Lewis-komposisjoner skrevet for og fremført av levende musikere – som i dette tilfellet var Sjøforsvarets musikkorps dirigert av Ingar Bergby.

Også denne delen av konserten startet med et stykke musikkteater: Korpset kommer inn i aulaen i små grupper mens de fremfører «Arcades», et verk der de enkelte musikerne selv velger rekkefølgen av det komponerte materialet, men der materialet samtidig er organisert slik at det vil oppstå melodiske og harmoniske sammenhenger underveis og at lydbildet får en definert retning.     

Etter korpset var kommet på plass på scenen, oppførte de konsertens hovedverk, bestillingsverket «Kulokker», en 20 minutter lang, komposisjon – som vel i utgangspunktet hadde noe med kulokk å gjøre, men som raskt utviklet seg til et massivt, komplekst lydunivers, imponerende fremført av korpsmusikerne.

Korpset og Ingar Bergby sluttet konserten med en presis, skarp fremføring av «Big Shoulders, Sharp Elbows», en komposisjon som refererer til Carl Sandburgs dikt om Chicago, svineslakteriernes by, og der Lewis har skapt et skikkelig stykke «storby-musikk», en kvass urban montasje av sirener og bilhorn og soniske sammenstøt.