En musikalsk reisedagbok

Bergens Tidende, 31.08.2011

Geirr Tveitt: From a Travel Diary

Fragaria Vesca

Simax Classics

Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden

Det finnes et gammelt NRK-opptak fra 1960 der strykere fra Musikkselskabet Harmoniens Orkester spiller Geirr Tveitt. Stykket er registrert som Kvartett for strykere, nr. 5. Men Tveitt er jo kjent for store orkesterverk og komposisjoner for soloklaver? Skrev han virkelig kammermusikk? Skrev han hele fem strykekvartetter?

Spørsmålet er vanskelig å besvare. For som kjent gikk mesteparten av Tveitts originalmanuskripter tapt da gården hans brant i 1970. Ingen strykekvartetter overlevde, heller ikke «Kvartett for strykere, nr. 5». Men fiolinisten og musikkforskeren Tor Johan Bøen har klart å rekonstruere verket på grunnlag av lydopptaket fra NRK supplert med stemmene fra en senere orkesterversjon. Og nå har Bøens strykekvartett Fragaria Vesca spilt inn verket for Simax. På platen finner vi også tre verk for litt større besetning, blant annet musikken til balletten «Husguden» fra 1956 for strykekvartett, treblåsere og harpe.

Om Tveitt faktisk skrev fem strykekvartetter, får vi kanskje aldri vite. Men han skrev i alle fall en. Og på Fragaria Vescas fine plate er vi trolig så tett på denne komposisjonen som det går an å komme i dag.

Som så ofte hos Tveitt er det snakk om temmelig uortodoks musikk – en strykekvartett som riktignok er skrevet for de fire vanlige stemmene, men ikke i de fire vanlige satsene. «Frå ei reisedagbok» kalte han verket – som viser seg å være åtte kortere stykker med navn som refererer til steder og fenomener omkring Middelhavet. Med andre ord: en musikalsk suite.

Det er en spennende, begivenhetsrik suite, flott og frisk spilt av Fragaria Vesca, musikk inspirert av steder og fenomener fjernt fra Tveitts hjemlige Hardanger. I satsen «Sevilla» leker han for eksempel med spansk melodikk og flamencoaktig rytmikk, mens «Sirocco» simulerer lyden av den enerverende mediterranske vinden. I andre satser fanger Tveitt stemninger og opplevelser av bygninger og landskap, av det majestetiske El Escorial-palasset i Madrid, av Tripolis menneskemylder eller av stjernehimmelen over Sahara.   

Formatet er utypisk. Til gjengjeld er musikken typisk Tveitt. Den er tett, dramatisk, full av skarpe kontraster og uforløste konflikter. Dette er musikk som rommer det hele, både det lyse og det mørke, det vakre og det såre, musikk som veksler brått mellom flotte sangbare linjer og sterke dissonante partier. Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden. Og som likevel virker kjent.

Dirigenten bak mediefiguren

Bergens Tidende, 24.08.2011

Bruckner, Sibelius, Nielsen

Gustavo Dudamel, dirigent

Göteborgs Symfoniker

Deutsche Grammophon

Tre nye plater dokumenterer Gustavo Dudamels samarbeid med Göteborgs Symfoniker

Venezuelanske Gustavo Dudamel ble internasjonalt kjent via Orquesta Sinfónica Simón Bolívar, det fantastiske ungdomsorkestret som han ledet fra 1999. I 2004 vant han den tyske Mahler-konkurransen for unge dirigenter. Og så begynte det å gå fort. Han fikk kontrakt med Deutsche Grammophon i 2005, ble sjefsdirigent for Göteborgs Symfoniker i 2007. Og ble sjefdirigent for Los Angeles Philharmonic i 2009 – samme år som han kom på Time Magazines liste over de100 mest innflytelsesrike personene i verden.

Dudamel er en dirigent av den typen mediene elsker – entusiastisk, karismatisk, en kontroversiell figur som får publikum til å juble og kritikerne til å dele seg, en kunstner som alltid genererer store presseoppslag. I tillegg er han ung, han fylte 30 i år. I Göteborg og Los Angeles er han blitt dyrket som en rockestjerne. Hans hår, hans solbriller, hans biler har av og til fått mer pressedekning enn hans evner som dirigent.

I Los Angeles snakket man i starten om «Dudamania». Den har lagt seg etter hvert. Slik at det er blitt mulig å danne seg et klarere bilde av dirigenten bak mediefiguren. Hittil har DG bare utgitt Dudamels innspillinger med Simón Bolívar orkesteret. Men nå kommer platene med hans to nye orkestre. Første sending er denne boksen med liveopptak fra de tidlige årene i Göteborg. Tre cd’er med symfonier av Bruckner, Nielsen og Sibelius.

Repertoaret er litt rart. Det er ikke mye som binder disse verkene og disse komponistene sammen. På den annen side er det orkestermusikk som Göteborgerne har et nært forhold til, og samtidig er det musikk som Dudamel ikke – eller bare sjeldent – har spilt før og som han derfor har måttet læse seg opp på. Kanskje er det nettopp dette, spenningen mellom musikernes erfaringer og Dudamels nye, friske blikk på stoffet som gir gode resultater. For gode resultater er det iallfall på disse platene.

Best lykkes han med de to Nielsen-symfoniene, nr. 4 (den «Uutslukkelige») og nr. 5 – naturligvis, hadde jeg nær sagt. For Nielsens rastløse musikk med de store spenningene og brå melodiske kast passer godt til Dudamels hissige, latinske temperament. Det er energi og drama i tolkningene hans med smell i slagverket og skarpe kontraster. Og samtidig gir Göteborgerne musikken den nødvendige finish – hør for eksempel treblåsernes flotte, delikate klang i andresatsen av den «Uutslukkelige».

Også tolkningen av Sibelius og symfoni nr. 2 er god, sine steder klinger musikken nesten overraskende frisk og ny. Derimot er framførelsen av Bruckners ufullendte 9. symfoni nokså problematisk. At Dudamel tar et par uortodokse tempovalg er ikke mer enn hva man kunne forvente. Verre er det at han ikke klarer å få Bruckners byggverk til å reise seg skikkelig. Det er store, lange spenningsbuer i framførelsen, men likevel virker den grå og matt.

Musikk for øyet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.08.2011

Det er et intervju i Los Angeles Times fra 1990 der maleren David Hockney forteller hvordan han kjørte rundt og utforsket området omkring huset sitt i Malibu. Han var begynt å bli døv, men hadde flottet seg og installert et fantastisk lydsystem i bilen. «Så begynte jeg å spille Wagner og oppdaget at noe av det passet forbløffende godt til landskapet». Det endte med at han «koreograferte» en tur på halvannen time gjennom Santa Monica fjellene basert på musikken fra Parsifal. Det oppsto perfekt samsvar mellom «alt hva øyet ser og øret hører», forteller han. «Alle jeg tar med på turen sier det er slik, også selv om de aldri har hørt om Parsifal eller Richard Wagner».

Hockneys tilrettelegging av turen gjennom fjellene er selvsagt ikke enestående. Filmkomponister har jo for eksempel alltid arbeidet på denne måten – lagt musikk til visuelle inntrykk, skapt samsvar mellom øyet og ørets opplevelser. Men filmkomponistene har også gjort en annen erfaring: De vet det er nesten umulig å kombinere musikk og bilder uten at tilskueren opplever et eller annet samsvar. Hockney følte at Parsifal-musikken passet til Santa Monica fjellene. Hadde han satt Grateful Dead eller Chopin eller John Coltrane på lydanlegget, ville han trolig ha opplevd det samme, at også denne musikken passet – på en eller annen måte.

Når bilder og lyd kombineres og presenteres samtidig, søker og finner vi automatisk sammenhenger, paralleller, samsvar – uansett hvor tilfeldig kombinasjonen er blitt til. Slik er vårt mentale apparat konstruert. Filmkomponistenes oppgave er å gå et skritt videre, å framkalle det «rette» samsvaret, å få musikken til å matche bildene på et annet, dypere, stemningsmessig nivå.

Hockney opplevde trolig et stemningsmessig samsvar mellom Santa Monica fjellene og den storslåtte, følelsestunge Parsifal-musikken.  Men det spørs om det egentlig ikke var musikken mer enn landskapet som interesserte ham. Det ville de gamle filmkomponistene trolig ha sagt. For de oppdaget rask at man skal være forsiktig med å bruke «stor» musikk eller musikk som folk kjenner igjen. Som regel ødelegger slik musikk konsentrasjonen om bildene. Etter en sommerferie tilbrakt i Hardanger er det ikke vanskelig å skjønne dette poenget. Det finnes fjell der Wagner bare er til besvær. Det finnes landskap som er så overveldende, så sterke at de ikke trenger noe som helst musikkakkompagnement.