Sviktende dømmekraft

Bergens Tidende Morgen, 12.04.2003

Kenneth Sivertsen: Requiem

Diverse solister

Frode Rasmussen, resitasjon

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Halvannen time med uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod.

Den norske pressen har en etisk grunnlov. Den inneholder blant annet en paragraf som sier at man ikke må misbruke andre menneskers sviktende dømmekraft. Man skulle ønske konsertdireksjonen i Harmonien hadde tilsvarende normer og en tilsvarende paragraf. For da hadde BFOs direktør sendt Kenneth Sivertsens «Requiem» tilbake til komponisten og bedt ham komme igjen når han hadde jobbet mer med saken og hadde noe mer sammenhengende å by på.

Dessverre er verden ikke slik. For Harmonien sliter med økonomien. Og gjennomsnittsalderen på torsdagskonsertene er etter hvert foruroligende høy. Desperate tider krever desperate tiltak. Derfor er det kynismen som får råde grunnen. Og derfor satt vi da i Grieghallen i halvannen time og hørte på uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod. Vil slike tiltak gi flere kunder i butikken på sikt? Jeg tror ikke det.

Sivertsen hadde for anledningen funnet frem litt av hvert. Og lagt bitene på rekke. Sånn noenlunde. Litt visepop, et par skisser til noe korsang, noen takter syltynn orkestermusikk, to-tre akkorder å improvisere over for en gruppe jazzmusikere. Pluss Frode Rasmussen. Pluss hjelpeløst banale tekster om livets store spørsmål.

Det har vært en del snakk om cross-over i forkant av denne konserten. Men det var ingen trafikk over grensene å spore torsdag kveld, verken mellom stykkene innbyrdes eller i verket som helhet. Alle – musikerne, sangerne, Frode Rasmussen - holdt på med sitt, høflig, profesjonelt, i hver sin bås, uten innbyrdes kontakt. En bit pop. En bit jazz. Litt forknytt korsang. Litt Frode Rasmussen. Og så videre. I halvannen time.

Det var selvsagt enkelte lyspunkter underveis. F.eks. den tidligere Vamp-vokalisten Jan Toft som kvelden igjennom gjorde en imponerende innsats i popballadene. Og jazzmusikerne – som ganske visst ikke hadde mye alburom, men som glimtet til i en enkelt, kort free jazz sekvens i starten av kvelden. Pluss at den fremragende vibrafonisten Mike Mainieri flere ganger skapte flott, blomstrende musikk henover et nokså magert akkordgrunnlag.

Hva musikere og sangere tenker en slik kveld, er vanskelig å si. De er på jobb. De er profesjonelle. De gjør hva situasjonen krever. Men jeg kan forestille meg at den glimrende dirigenten Ingar Bergby og den like så glimrende sopranen Liv Elise Nordskog av og til stod og tenkte at det er merkelig, for ikke å si urimelig, at Harmoniens konsertdireksjon bare har bruk for deres talenter ved anledninger som denne.

Hyllest til oboen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2003

Verk av J.S.Bach, Christoph Förster og Magnar Åm

Ruth Solveig Steinsland, barokkobo

Kåre Nordstoga, orgel

Bergen Barokk

Maria Festdagene 2003

Mariakirken

Med Ruth Solveig Steinsland som guide gjennom barokkens obomusikk.

Det var slutten på Maria Festdagene, det var Bach til start, det var Bach til slutt, det var Bach i midten. Og over det hele svevet en syngende obo.

Er det noen som har skrevet vakker musikk for obo, så er det Bach. Og når dette gamle, forunderlige instrumentet spilles av en så begavet musiker som Ruth Solveig Steinsland, da må det bare bli fest.

Her var det anledning til å høre barokkoboen i mange innramninger. Og til å høre Steinsland i mange forskjellige roller: som solid ensemblemusiker i Bergen Barokk, som kammermusiker i tett samspill med Frode Thorsens fløyte og Hans Gunnar Hagens bratsj, og ikke minst som frisk solist i en galant konsert av Christoph Förster, en av barokkens mange habile, men glemte komponister.

Kveldens hovedverker var Bach-kantatene BWV 152 og 49 fra henholdsvis 1714 og 1726. Unge tyske Dirk Schmidt sang basspartiene med stor, uttrykksfull stemme. Og i sopranpartiene imponerte Mona Julsrud enda en gang. Vi kjenner etter hvert denne fantastiske høye, klare stemmen, men blir likevel hver gang like overrumplet når hun åpner for den og uanstrengt legger den inn som en ekstra fløytestemme øverst oppe i satsbildet.

Midt i all denne vellyden fremførte Kåre Nordstoga Magnar Åms nyskrevne orgelverk «Århundra samanfuga» - et verk vi nok må vente med å ha en mening om. Umiddelbart virket en konsert med vegg-til-vegg barokkmusikk ikke som den beste innramningen for et verk av denne typen.