For egen kraft

Bergens Tidende Morgen, 16.09.2000

Verk av Edvard Grieg, Max Bruch og Dimitri Sjostakovitsj

Igor Oistrakh, fiolin

Arild Remmereit, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Igor Oistrakh møter urutinert dirigent i problematisk fremførelse av Max Bruchs fiolinkonsert

Her er noe som ikke stemmer: En torsdagskonsert som starter med en katastrofalt usammenhengende fremførelse av Edvard Griegs kjente og kjære Holberg-suite. En fremførelse hvor de raske satsene er oppskjørtede, nervøst sprettende, mens de langsomme blir spilt mekanisk, nesten sløvt, uten nerve, uten puls. En fremførelse hvor alle indre musikalske overganger er grumsete, ujevne og hvor den avsluttende, raske Rigaudon-satsen hele tiden er på nippet til å kantre. Dette i Bergen! Med Bergen Filharmoniske Orkester! Som kjenner dette verket ut og inn. Som kan spille det i søvne.

Hva var det som gikk galt? Her må dirigenten, unge Arild Remmereit, bære det største ansvaret. Rullebladet hans viser at han har en del erfaring, men det merket man ikke denne kvelden. Han virket heller urutinert og desorientert, dirigerte BFO stift og uelastisk med uklar, flagrende slagteknikk, og klarte aldri å få samling og helhet i musikken.

Det spørs om det er så lurt å matche en så fersk dirigent med en stjerne som Igor Oistrakh i Max Bruchs fiolinkonsert. For vel er Oistrakh en gammel ringrev, vel kan han fremdeles klare det meste selv og gå en konsert igjennom for egen kraft, men et storslått romantisk verk som dette blir nå engang best når solist og dirigent er på samme nivå, når solisten får aktivt med- og motspill. I torsdagens versjon var dirigenten mest opptatt av å stave seg gjennom partituret og hadde nesten ingen kontakt med solisten. Resultatet ble deretter: Det var selvsagt momenter i Oistrakhs spill hvor man merket løvens klo, men som helhet virket tolkningen hans tørr og uinspirert, litt mekanisk funksjonæraktig – enda en dag, enda en jobb.

Konserten sluttet med Sjostakovitsj' sjette symfoni, det verket som orkester og dirigent tydeligvis hadde jobbet mest med på prøvene. De to første satsene hadde en del av de samme svakhetene som kveldens andre verk, men den raske sistesatsen ble spilt stramt og teknisk briljant med flotte innsatser i slagverk og blåsere. Og når det tekniske er i topp da er det lettere å akseptere at Remmereit valgte å ta nettopp denne satsen veldig bokstavelig og spille den helt uten ironi – som om den var en feiende, festlig avslutning og ikke en isnende dance macabre.

For full hals

Bergens Tidende Morgen, 01.09.2000

Sigmund Torsteinsons Minnekonsert

Verk av Ragnar Søderlind, Grieg, Schubert og Schumann

Elisabeth Norberg-Schulz, sopran

Håvard Gimse, klaver

Troldsalen

Skuffende lied-kveld med Elisabeth Norberg-Schulz.

Troldsalen er ikke La Scala. Lieder er ikke opera. Det demonstrerte Elisabeth Norberg-Schulz ettertrykkelig onsdag kveld. En demonstrasjon man gjerne skulle ha vært foruten.

For her  ble miniatyrenes mestre – Grieg, Schubert, Schumann – utsatt for den aller voldsomste operateknikken. Verk fra lied-litteraturens kjernepensum ble fremført uten tanke for tekstenes innhold eller for genrens absolutte krav om inderlighet og intimitet. De sarteste musikalske vekstene ble skånselsløst valset flate, sunget med uskjønt, flagrende vibrato, med volumknappen skruet opp på full styrke og med følelsesbarometeret konstant stående på stiv kuling.

Et enkelt glimt av hvordan det kunne ha vært, fikk vi da Norberg-Schulz for en stund blendet stemmen ned i Schuberts stille «Nacht und Träume», men straks etter var det full rulle igjen – med lied-repertoarets prunkløse tyske kvinneskikkelser forvandlet til Wagner-valkyrier i panser og plate, syngende for full hals så rutene klirret.

Var det ikke la Schulz' kveld, så var det til gjengjeld Håvard Gimses. I rollen som lydhør lied-akkompagnatør, selvsagt. Men først og fremst i en stor, selvstendig avdeling før pausen – med Chopins ekstremt krevende Scherzo nr. 2 i en suveren tolkning som kan konkurrere med de beste på det internasjonale platemarkedet: rik, nyansert, full av subtile klangvirkninger og med den helt rette balansen mellom det mondene og det intime i denne musikken. For ikke å snakke om hans Grieg: fire slåtter fra Op. 72, spilt krystallklart, gjennomreflektert, med en så utsøkt teknikk at bare siseleringen av en enkelt liten trille eller forsiring var en ren nytelse i seg selv.