Russisk kveld

Bergens Tidende Morgen, 26.02.2000

Verk av Rimskij-Korsakov, Rakhmaninov og Stravinskij

Roland Pöntinen, klaver

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester i formidabel tolkning av Stravinskijs Sacre du Printemps.

Ikke rart at Rafael Frühbeck de Burgos alltid får en strålende mottakelse når han gjester Grieghallen. Her er en dirigent av den gode, gamle skolen - med musikalsk autoritet, overblikk over de store strukturene, et øye på hver finger når det gjelder detaljene, en enkel, effektiv slagteknikk som får musikken til å stå grafisk klart både for musikere og publikum. Og i tillegg har de Burgos da også, som alle store musikere, fin sans for den gode banalitet - en egenskap som kom godt med da det var russisk kveld i Grieghallen på torsdag.

For det startet lett og innsmigrende med Rimskij-Korsakovs fargesprakende sviske «Capriccio Espagnol». Og det fortsatte med den glimrende svenske pianisten Roland Pöntinen som solist i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 2. Men uansett at Pöntinens tolkning var lojal og avbalansert med flott håndtering av de store, virtuose momentene, og uansett at han, prisverdig, hadde redusert Rakhmaninovs tunge, sirupsdryppende melankolien til det absolutte minimum, så var det likevel noe av en befrielse å komme tilbake etter pausen og få ørene blest igjennom med Stravinskijs «Sacre du Printemps».

Stravinskij sa en gang i spøk at fagottsoloen i Sacre burde transponeres en halvtone opp annethvert år slik at den aldri kommer til å høres for lett ut bare fordi fagottistene har lært å spille den. På sett og vis er dette et reelt problem med et verk som dette: Med tiden blir vi alle vant med det, musikerne lærer å spille det, publikum lærer å høre det - og det blir etter hvert vanskelig å forstå hvorfor verket i sin tid var så revolusjonært og hvorfor premieren i 1913 utartet seg til den rene skandalen.

Men på torsdag, under de Burgos’ og BFOs formidable fremførelse, merket man faktisk noe av den gamle radikaliteten igjen. Musikalsk sett var alt på plass - glitrende messing, treblåsere i overdådige instrumentblandinger, strykere og slagverk i drivende rytme med aksenter og figurer så skarpe som piskesmell. Men tvers gjennom all denne stålblanke profesjonalismen hørte man da - også - hvor merkverdig, hvor fremmed og vilt dette verket fremdeles er. Og med Rimskij-Korsakov og Rakhmaninov i salig ihukommelse forstod man hva Stravinskij mente når han en gang sa at Sacre er skrevet som en musikalsk kritikk av 1800-tallets russiske romantikken. 

Berios musikk

Bergens Tidende Morgen, 19.02.2000

Verk av Luciano Berio
Neue Vocalsolisten Stuttgart

Dirigent: Luciano Berio

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende konsert med Luciano Berio og Bergen Filharmoniske Orkester under åpningen av Kulturby Bergen 2000

  

Som komponist har Luciano Berio preget musikkhistorien i et halvt århundre. At han også er en glimrende dirigent av egne verk hørte vi på den flotte konserten i Grieghallen under åpningen av Kulturby Bergen. At han i tillegg er en stor pedagog fortalte allerede kveldens program som var lagt til rette slik at publikum umerkelig ble ført inn i hans komplekse musikalske univers.

Det startet stillferdig, elegant med «Quattro versioni della 'Ritirata notturna di Madrid' di Luigi Boccherini sovrapposte e trascritte per orchestra». Bak den imponerende tittelen gjemmer det seg en liten musikalsk spøk: Berio har lagt fire versjoner av Boccherinis 1700-talls-sviske «Ritirata notturna di Madrid» ovenpå hverandre og har instrumentert dem for stort orkester. Resultatet er blitt en fin, lett - og litt skeiv - rokokko-aktig sats, et kjærlig tilbakeblikk på en svunnet tid. Og samtidig en pedagogisk demonstrasjon av Berios palimpsest-teknikk, dette at han skriver sin musikk inn over sitater fra andre komponister slik at de enkelte lagene skinner igjennom hverandre og kan høres samtidig.

«Rendering» (1988-90) demonstrerer en variant av denne teknikken. Utgangspunktet er noen fragmenter av en Schubert-symfoni som aldri ble ferdig. Berio har instrumentert disse fragmentene men har også fylt mellomrommene ut med musikalsk tid, så å si. Schubert-fragmentene stråler i romantisk 1800-talls glans - og løper så umerkelig over i en gjennomsiktig moderne sats slik at det hele tiden oppstår sarte, skjøre effekter i overgangene.

Og etter pausen braket det da løs med «Sinfonia». Hvor «Rendering» er en akvarell i duse farger, er Sinfonia som et bilde av Rauschenberg - komplekst, vilt, en aggressiv montasje av stoff, en kompostbinge av sitater. «Sinfonia» er ikke bare Berios orkestrale hovedverk, det er også det verket som bedre enn noe annet - rockemusikken, Miles Davis og Dylan inklusive - fanger den eksplosive livsfølelsen, den intellektuelle euforien, de store, utopiske visjonene i årene omkring 1970 - et verk hvor fransk strukturalisme, mai ’68, amerikansk borgerrettighetsbevegelse og Becketts minimalisme bringes i dialog med Mahlers andre symfoni og med sitater fra 200 års musikkhistorie.

C’è musica e musica - det er musikk og så er det musikk - var tittelen på Berios pedagogiske programmer for italiensk fjernsyn i denne perioden. «Sinfonia» forteller at det er musikk og så er det Berios musikk, en musikk som på en forunderlig måte bærer all annen musikk i seg - som erindring, som drøm, som underliggende struktur, som motspill og medspill. Slik musikk høres best i en konsertsal hvor verkene får en nesten romlig dimensjon. På torsdagskonserten hørte vi «Sinfonia» nettopp slik - i en inspirert, gjennomarbeidet tolkning hvor Berios sammenfiltring av arkeologiske lag sto frem og nesten kunne ses som en stor kompleks skulptur av lyd.

Thank you, maestro - sier tenoren i slutningen av den tredje satsen. Også vi takker og bukker. Også takk til de åtte imponerende virtuose sangerne i gruppen Neue Vocalsolisten Stuttgart. Og takk - først og fremst - til det topptrente Bergen Filharmoniske Orkester som påtok seg denne krevende oppgaven og klarte den med bravur.

I disse dagene hvor den bevisstløse amatørismen feirer sine store triumfer, hvor populismen stikker hodet frem overalt, og hvor alle byens koryfeer forsikrer hverandre om at Kulturby Bergen heldigvis ikke er noe kulturelitisk arrangement - i disse dagene er det bra at det finns kunstnere som Berio og institusjoner som Bergen Filharmoniske Orkester som kan minne oss om at all kultur, uansett uttrykk og form, dreier seg om kvalitet. Og at ordet kunst er beslektet med «å kunne».

Fra første takt

Bergens Tidende Morgen, 12.02.2000

Verk av Brahms og Schönberg

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Det er igjen en fornøyelse å være på konsert i Grieghallen

Simone Young er i byen. Det merkes. Fra første takt. Her er det ingen omsvøp, ingen forbehold, men stor, generøs musisering. Sammen med et orkester som arbeider med klang, med frasering, med de store strukturene. Og som spiller opp til den høye standarden Young selv setter og krever. Fra første takt. Kort sagt: Det er igjen en fornøyelse å være på konsert i Grieghallen.

Temaet i Johannes Brahms’ Haydn-variasjoner op. 56a ble presentert spenstig, luftig. Og den stramt kontrollerte energien holdt seg gjennom alle de følgende åtte miniatyrene hvor Young og BFO fikk hver eneste kammermusikalsk nyanse til å stå glassklar og lysende. Dette var Brahms, det sene 1800-tallets ruvende skikkelse, men også det 20 århundres moderne Brahms, i en presis tolkning farget av kveldens neste verk, Schönbergs Orkestervariasjoner op. 31.

All den sene Schönbergs musikk er på et vis «tema med variasjoner» - variasjoner over det stoffet som kan rommes i en 12-tonerekke. Men Orkestervariasjonene er kanskje det verket der dette grunnprinsippet mest tydelig kan høres av publikum i salen. Og der det tette slektskapet med Brahms og senromantikken også er til å ta og føle på. I hvert fall i Young og BFOs musikkhistorisk konsekvente tolkning.

Og da er det vel logisk at kvelden også sluttet der den startet, med Brahms - men nå sett gjennom Schönbergs briller: Brahms’ første klaverkvartett, op. 25, i Schönbergs transkripsjon for stort orkester. Dette er en av historiens mest vellykkede musikalske oversettelser: en transkripsjon som samtidig er en sylskarp analyse av det opprinnelige verket, gjennomført med verkets egne musikalske midler. Torsdag kveld i Grieghallen hørte vi den slik den er tenkt: et musikalsk røntgenbilde som fremviser de indre linjene i et storslagent stykke senromantikk.