I denne søte juletid

Bergens Tidende Morgen, 08.12.1999

Verk av J.S. Bach

Solister: Ann Helen Moen, Tuva Semmingsen, Tore Kloster og Håvard Stensvold.

Dirigent: Hans Knut Sveen

Bergen Barokk

Årstad Kirkekor

Årstad Kirke

Julekonsert i Årstad Kirke med uortodoks kombinasjon av Bach-verk

Det blir mye kirkemusikk og mye barokkmusikk og mye Bach i denne søte juletid. Og når den ørtende amatørversjonen av Juleoratoriet begynner å bli litt for mye av det gode, da er det bra at det finnes folk som er villige til å gå nye veier og prøve ut andre, kanskje mer interessante muligheter. Som f.eks. folkene omkring Årstad Kirkekor som søndag kveld inviterte til konsert med tre Bach-verk på programmet: Den korte messen i A-dur, Brandenburgkonsert nr. 4 og Kantate nr. 182. En temmelig uortodoks kombinasjon.

Bergen Barokk er et kammerensemble som har spesialisert seg i «autentiske» fremførelser på «original»-instrumenter. I Årstad Kirke presenterte de den fjerde Brandenburger i en sjelden hørt versjon for to fløyter og cembalo. Tolkningen var lett og delikat, med gjennomsiktig satsbilde og flott, energisk solospill av cembalisten Hans Knut Sveen. Den hadde Bergen Barokk tydeligvis spilt før.

Hadde kveldens fire solister sunget A-dur messen før? Eller Kantate nr. 182? Hver for seg, kanskje. Men neppe alle fire sammen. Man kan lure på om de hadde hatt tilstrekkelig med prøvetid. For i begge verkene var det mye, alt for mye, sur ensemblesang og alt for mange upresise innsatser. Det hjalp selvsagt ikke på saken at Hans Knut Sveen, i rollen som dirigent, utelukkende konsentrerte seg om koret og orkesteret. Uansett at det var nydelige soloprestasjoner underveis, spesielt i Kantaten og spesielt av Ann Helen Moen og Tuva Semmingsen, og uansett at Årstad Kirkekor sang nydelig og disiplinert, så hadde oppførelsen gjennomgående et usikkert og uorganisert preg. 

Dobbeltblikket

Bergens Tidende Morgen, 04.12.1999

Verk av Mendelssohn, Elgar og Brahms

Andrea Bönig, alt

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oppturen fortsetter: BFO og Simone Young i flott tolkning av Brahms' 3. symfoni.

Ingen kan klandre programkomiteen i Harmonien. Da programmet i sin tid ble lagt, var det naturligvis umulig å forutsi at Mendelssohns «Havblikk og lykkelig seilas» (Op. 27) og Elgars idylliske «Havbilder» (Op. 37) skulle spilles mindre enn en uke etter Sleipner-katastrofen. Og ingen ville vel heller kreve at de to verkene skulle vært tatt av programmet. Likevel virket det riktig at Lorentz Reitan innledet torsdagskonserten med noen ord om tragedien, og at Simone Young gjorde pausen mellom de to verkene til en kollektiv minnestund. En fin gestus, utført med takt og omtanke.

Når det gjelder musikken, konstaterer vi at oppturen fortsetter for Bergen Filharmoniske Orkester. Det er det sikkert mange grunner til, men vi som sitter i salen og bare hører det vakre sluttresultatet, fokuserer naturligvis på Simone Young og hennes imponerende grep om orkestret og verkene. Denne høsten har hun tatt BFO og publikum med på en begivenhetsrik dannelsesreise gjennom den store, sentraleuropeiske tradisjonen. Torsdag kveld var turen kommet til Brahms, til den 3. symfonien.

At Young har sans for de store formene og det lange trekket i denne tradisjonen – det vet vi fra fremragende tolkninger av Beethoven og Bruckner denne høsten. Men vi vet også at hun ikke nøyes med å innta rollen som respektfull museumsvakt: hun møter tradisjonen med et karakteristisk dobbeltblikk, ser den både innefra og utefra. I torsdagens gjennomkontrollerte Brahms-tolkning fikk hun BFO til å spille verket innforstått, lojalt, som det stykke fullblods romantikk det faktisk er, med alle klanglige detaljer på plass, med nettopp dette store, drivende suget som formen krever. Men samtidig analyserte og gjennomlyste hun verket, hun både fremstilte og fremviste det så å si, renset det for 100 års brun sigarrøyk. Og demonstrerte at det under patinaen ligger et stykke meget moderne musikk med fire komplekse satser i klare farger. Alene temapresentasjonen i 3. satsen var hele kvelden verd.

Andrea Bönig er et navn som de siste årene er begynt å klatre oppover på rollelistene i de store europeiske operahusene. Hennes innsats i torsdagens versjon av Elgars «Sea Pictures», forteller kanskje at hun ennå har et stykke vei å gå før hun klarer de helt store partiene. Stemmen hennes er en alt, men hun følte seg tydeligvis best hjemme i mellomleiet og i høyden, og demonstrerte underveis både bra teknikk og ekspressivitet – spesielt da i de litt raskere, rytmisk profilerte sangene. Derimot virket hun ukomfortabel med den dype innledningen til «Sea Slumber Song», og gjennom hele verket var det mange steder hvor tolkningen var tøvende, og hvor det manglet kraft og sikker intonasjon i dybden.