Musikalsk matematikk

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1999

Verk av Telemann, Händel m.fl.

Cellissimo-kvartetten:

Aage Kvalbein, Johann Sebastian Blum, Gunnar Hauge og Øystein Sonstad

Bergen Kammermusikkforening

Logen

Aage Kvalbein i Logen med flott kvartett av norske super-cellister

Hvorfor er det i hele musikkhistorien bare skrevet en bitteliten håndfull verk for cello-kvartett? Konserten i Logen på søndag svarte vel nokså klart på dette spørsmålet. For uansett at Aage Kvalbein var på scenen med en flott kvartett av norske super-cellister, ble det etterhvert tydelig at matematikkens lover ikke gjelder på musikkens område: Fire celloer klinger ikke nødvendigvis fire ganger bedre enn én. Kraften i bunnen, den mørke melankolien, den intense sangen i toppen - alt dette som til daglig er celloens styrke, blir tydeligvis fort problematisk når klangen firedobles. Helhetsbildet tenderer mot det grumsete, og de sangbare passasjene slår over i det sentimentalt søtlatne.

Hertil kommer at det gikk temmelig lang tid før de fire musikerne fikk spilt seg varme. I første avdeling var det en del steder hvor intonasjonen ikke var helt i vater. Og det var mye uklar artikulasjon i ensemblespillet, f.eks. i de raske satsene i det innledende stykket av Telemann.

Best lyktes en enkel, kort sonate for to celloer av Händel og to upretensiøse, impresjonistisk fargete stykker av belgiske Joseph Jongen. Samt, ikke å forglemme, et vakkert, nyskrevet verk av den unge musikkhøgskolestudenten Bjørn Stenvaag. I «Ved nyingen» har Stenvaag skapt en flott, deklamerende, rytmisk spenstig sats hvor han ikke forsøker å homogenisere de fire instrumentene, men tvert imot lar dem spille seg ut mot hverandre med alle de mange forskjellige virkemidlene som en cello stiller til disposisjon.

Kvelden sluttet i den populære avdelingen, med numre av Scott Joplin og Evert Taube og svisker som La Paloma og Brazil, det hele i så herlig corny arrangementer og spilt med så mye energi og glimt i øyet, at man bare måtte overgi seg.

En udelt fornøyelse

Bergens Tidende Morgen, 09.10.1999

Verk av Schubert, Mozart og Haydn

Philippe Entremont, klaver

Dirigent: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester i siget med Philippe Entremont  som dirigent og solist i fremragende tolkninger Wiener-klassikkens mestre

Plutselig skjer det da, dette som alle trofaste BFO-supportere har drømt om i årevis: en sesong hvor alt klaffer, en sesong hvor Bergen Filharmoniske Orkester plutselig folder alle sine rike ressurser ut, reiser seg, løfter seg, strekker seg mot de høyeste tindene. Hva er det som har skjedd? En lykkelig kombinasjon av omstendigheter – ny sjefdirigent, nye ansikter blant musikerne, administrative strategier som gir resultater langt om lenge? Vanskelig å si. Men uansett årsakene: For oss i salen er det en udelt fornøyelse å få lov å være med på denne oppturen.

Sesongens foreløpige høydepunkt for denne anmelderen kom torsdag kveld da dirigenten og pianisten Philippe Entremont tok BFO med på reise tilbake i tid, til Haydns symfoni nr. 94 (1791), til Mozarts klaverkonsert nr. 20 (1785) og til den første av Schuberts to «italienske» ouverturer (1816). Det var i disse tre tiårene omkring 1800, i storbyer som Wien og London, at det hele startet, alt dette som med tiden skulle bli til den moderne konsertinstitusjonen, det moderne symfoniorkesteret, det moderne publikum. Og i Entremonts og BFO's tolkning torsdag kveld ble det klart at 200 år ikke er lang tid: Denne musikken har aldri nådd å bli historie, den er fortsatt nåtid, fortsatt levende, den rammer oss, direkte, hardt. Den dag i dag.

Entremont kjenner denne musikken fra innsiden, han har levd med den, spilt den på internasjonalt toppnivå i et halvt århundre. Ikke rart da at han hadde orkesteret i sin hule hånd kvelden igjennom. Dette er storbymusikk, demonstrerte han allerede i de første takter av Schubert-ouverturen: elegant, sofistikert musikk, full av delikate klangblandinger, full av populære «italienske» referanser, musikk som både henvender seg til høy og lav. Deretter ble det Mozart, med Entremont selv ved klaveret, midt i orkesteret, og med en tolkning så nær det perfekte som det går an å komme i denne musikken: rytmisk presis, lett og luftig men med foruroligende dybde i klangen og et demonisk dragsug i bunnen. Og etter pausen, enda et stykke tidlig storbymusikk, Haydns «Surprise»-symfoni i en fremragende, klar og konsis oppførelse hvor det hele tiden åpnet seg foruroligende avgrunner av musikalsk og klanglig kompleksitet under den tilsynelatende så enkle og lettfattelige overflaten.

Vi håper at Entremont snart legger veien om Bergen igjen. Og vi konstaterer at BFO er inne i en periode hvor det for alvor gir mening å tale om internasjonalt nivå. Og enda er vi bare midtveis i høstsesongen. Hvor skal da dette ende?