Omkring Schönberg

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1999

Schönberg 125 år

Ole Böhn, fiolin

Geir Henning Braaten, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Ole Böhn og Geir Henning Braaten i Troldsalen med interessant program om og med Schönberg

I denne uke er det 125 år siden Arnold Schönberg ble født. Slike runde tall kan feires på mange måter. Onsdag i Troldsalen valgte Ole Böhn og Geir Henning Braaten å gjøre det med et interessant program som fokuserte mer på Schönbergs musikalske kontekst enn på hans egne verk.

Her var det Beethovens sjette fiolinsonate som markering av at Schönberg, uansett all radikalitet, var dypt forankret i Wiener-klassikkens store tradisjon. Her var det en neo-barokk suite i italiensk stil av Stravinskij, Schönbergs absolutte motpol og eneste vesentlige motspiller i første halvdel av dette århundre. Her var det Vier Stücke, op. 7, et tidlig verk av Webern, hans mest kompromissløse elev. Og endelig var det da mannen selv, Schönbergs Phantasy op. 47, det siste stykke kammermusikk han skrev, komponert i California i 1949, to år før hans død.

Det tok tid før Böhn og Braaten fikk spilt seg varme. Deres Stravinskij virket forsiktig, litt tung og ikke spesielt ”italiensk”. Deres Beethoven var solid og grundig, bevares, men likesom for bokstavelig, spilt uten den strømmende friheten og fandenivoldskheten som i hvert fald førstesatsen krever. Men så, etter pausen, tok de en flott revansje og satte Böhns store, varme fiolintone i sentrum med en raus, ekspressiv versjon av Schönbergs Phantasy. Og deretter kveldens høydepunkt: fiolin og klaver i fullendt samspill med en åndeløst konsentrert tolkning av Weberns fire ørsmå, fortettede komposisjoner hvor alt var i sylspiss balanse og hvor pausene, den indre tausheten hvor musikken så å si reflekterer over seg selv, var minst like så uttrykksfulle som de få, spredte tonene.

Til slutt: Ole Böhn i sentrum igjen med en virtuos utgave av Maurice Ravels umenneskelig krevende Tzigane. Forbindelsen til Schönberg var selvsagt vanskelig å høre her. Men flott var det i alle fall, et stykke musikk som endegyldig feier den gamle Sarasate-svisken Zigeunerwaisen av banen og fører sigøynermusikken tilbake til dens arabiske kilder.

Store forventninger

Bergens Tidende Morgen, 11.09.1999

Verk av Beethoven og Strauss

Leif Ove Andsnes, klaver

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott debut for Simone Young som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester

Om Leif Ove Andsnes er det meste allerede sagt. Likevel kan det ikke sies for ofte. Å følge en kunstner av dette formatet på nært hold, slik vi i Bergen har kunnet følge Andsnes gjennom alle årene – det er rett og slett et privilegium.

Torsdag kveld i Grieghallen var reisen kommet til Beethovens fjerde klaverkonsert. Når Andsnes spiller dette verket er alt det tekniske på plass, selvsagt. Og resultatet er umiskjennelig Beethoven, selvsagt. Men det er også umiskjennelig Andsnes, et stykke stor musikk tolket gjennom en moderne sensibilitet, et møte mellom to tidsaldrer, mellom to musikalske temperamenter som gjensidig gjennomlyser hverandre. Andsnes spiller denne musikken ovenfra, så å si, han overskuer den som et landskap, og kan fra sin strategiske posisjon spille den ut i overraskende, og hele tiden overraskende riktige, innsatser mot og med orkestret. Resultatet blir en meget nåtidig, meget cool og nøktern tolkning som på merkelig paradoksal måte får dette verket til å bli enda mer skarpt, enda mer vilt enn vanlig, og får de blomstrende, melankolske passasjene til å gløde mer intenst enn i noen tradisjonell romantisk tolkning.

Grieghallen var stappfull, slik det alltid er tilfellet når Andsnes er i byen. Men naturligvis også fordi dette var første gang Simone Young sto på podiet som Bergen-filharmonikernes sjefdirigent. Da hun kom inn i salen kunne man formelig merke hvordan forventningene slo ned mot henne. Presset er stort, men slik er det når store institusjoner skifter leder. Og foreløpig tegner alt bra. Orkestret er tydeligvis i siget for tiden. Siste uke spilte de på høyeste internasjonale nivå under Kurt Sanderlings ledelse. Samme høyder nådde de ikke på torsdag, men det var klarhet og samling over musikken, og myndighet og energi i Youngs direksjon, slik at det ikke er urimelig å ha store forventninger, forventninger om at vi nå går inn i en periode hvor orkester og dirigent vokser og utvikler seg sammen.

Young hadde valgt å åpne sin første sesong med Richard Strauss, i 50-året for hans død. Hun ga oss en flott, glansfull og gjennomarbeidet versjon av det store tonediktet «Tod und Verklärung», en tolkning som gikk så langt det er mulig å gå med denne musikken. Kitsch-preget og inntrykket av noe blankt, strømlinjet og kaldt beregnende er det ikke mye å gjøre med, det ligger i musikken selv. Wilhelm Furtwängler hadde et skarpt blikk for dette. I et notat fra 1939 skriver han at fordi Strauss’ musikk «aldri er helt sand, helt varm, helt alvorlig ment, så opplever lytterne den ikke heller slik. Av alle komponister er han den som ’kan’ mest, men ’er’ minst.»

En hard karakteristikk. Og ikke helt rettferdig. Michael Tanner skrev for nylig at det først var sent i livet at det som Strauss «kunne» svarte til hva han «var». At synspunktet har noe for seg, det demonstrerte Young og BFO på torsdag med en sterk, stram og følelsesmettet tolkning av hans «Metamorphosen» for strykere fra 1945.