Musikalsk identitet

Bergens Tidende Morgen, 30.04.1999

Vårkonsert

Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet

Per Hannevold og John Miller, fagott

Bjørn Nessen Sagstad, dirigent

Håkonshallen

Blandet vårkonsert med Distriktsmusikken i Håkonshallen

At det er mange musikalske muligheter i et moderne militærorkester – dét demonstrerte Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet med vårkonserten sin i Håkonshallen på onsdag. Programmet var ganske omfattende: ti numre på under 2 timer, ti numre som musikalsk sett vel egentlig bare hadde forskjellighet som fellesnevner – hvis det da går an å formulere det så paradoksalt.

Her var det klassisk marsjmusikk, flott representert med en glansfull versjon av Sousas «Semper Fidelis». Her var det ekkoer av klassiske big bands og eldre perioders underholdningsmusikk, bl.a. i Øyvind Westbys potpurri over en serie evergreens fra Henry Mancinis sangbok, og i hans egen komposisjon «The Dancing Daughter» med amerikanske John Miller som solist på fagott. Og det var endatil passasjer som ga assosiasjoner til Gil Evans' raffinerte, komplekse klangkunst i uroppførelsen av amerikanske James Lassens «Interlude no. 3» med vår egen Per Hannevold solist.

Men det var også mye denne kvelden som ikke var så veldig opphissende, mye corny og banal blåsemusikk, mange komposisjoner med voldsomt store pretensjoner og bekymrende lite substans. Uansett at korpset spilte seg gjennom alle verkene med liv og lyst og en god porsjon profesjonalisme, er det vanskelig å se det sprikende programmet som annet enn et symptom på underliggende identitetsproblemer. Man gikk fra Håkonshallen med en fornemmelse av at her er et orkester som, i likhet med de fleste andre i samme genre, har lyst til å være annet og mer enn et tradisjonelt militærkorps, men som ennå ikke har den musikalske retningssansen som må til for å innfri ambisjonene.

Bursdag

Bergens Tidende Morgen, 25.04.1999

Verk av Rolf Wallin, Bent Sørensen, Magnus Lindberg, Akira Nishimura og John Adams.

Jarle Rotevatn, klaver

Zsolt Nagy, dirigent

BIT 20 Ensemble

Grieghallen

Flott jubileumskonsert med BIT 20 Ensemble

Det sto samtidsmusikk på programmet hele torsdag kveld i Grieghallen. Og allikevel var det stort fremmøte i salen. Allerede dette sier noe om hva BIT 20 Ensemble har fått til i denne byen, kunstnerisk så vel som publikumsmessig.

I 10 år har de vært på farten, denne lille håndfull musikere, i 10 år har de gjennomreist det 20. århundres musikalske landskaper på kryss og tvers, fra Abrahamsen til Aam, fra Wien til Volda. Listen over oppførte verker er lang, listen over konserter, uroppførelser og innspilninger likeså. Det er blitt skrevet musikkhistorie i disse årene, norsk musikkhistorie, internasjonal musikkhistorie. Av et ensemble som dyrker det lille formatet, men som alltid, kunstnerisk og musikalsk sett, har satset på det aller største formatet. Og klaret det.

På torsdag var det da tid å feire dette fine ensemblet og disse 10 begivenhetsrike årene. Og det ble gjort som det seg hør og bør, med en konsert som viste musikerne fra mange forskjellige vinkler, som fortolkere av mange forskjellige slags samtidsmusikk. Det startet litt grått og ubesluttsomt med Rolf Wallins Boyl (1995), et merkelig pregløst verk som til overflod er utstyrt med pretensiøse, veslevoksne programnoter om alkymi og fraktalteori. Og det sluttet med en veldig enkel og temmelig uinteressant kammersymfoni fra 1992 av amerikaneren John Adams.

Men inn i mellom var det mye sterk og spennende musikk å høre: F.eks. en energisk strømmende fortolkning av Magnus Lindbergs Corrente (1992). Eller Jarle Rotevatn som ettertenksom solist på dempet koto-aktig klaver i japanske Akiri Nishimuras  A Stream after Dark (1997), en vakker klangskulptur i seigt flytende bevegelse. Og først og fremst var det kveldens uroppførelse, This night of no Moon (1999), hvor danske Bent Sørensen igjen førte oss inn sitt  neoromantiske univers, denne gangen med små forfrosne meditasjoner om lengsel og tap, fire skjøre, vare dialoger mellom instrumenter på og utenfor scenen.

Alt i alt en fin kveld. Med et par torner – ikke i øret, men i øyet. I BT på torsdag talte BIT 20-kommandør Henrichsen om å styrke den "visuelle biten" av konsertopplevelsen. Det spørs om det virkelig er nødvendig å sprite musikk av denne typen opp, om det ikke er litt naivt å tro at det blir fler kunder i butikken bare man henger nye tepper opp i Grieghallen og leker litt med lyset. Og etter torsdagens konsert spør man seg selv, forundret, om det virkelig er noen som tror at musikk fra 90-tallets musikalske spiss blir enda "mer spenstig" fordi musikerne har på seg ukledelige klær i dated design? Eller fordi det er hengt opp to baktepper med mønstre av typen Marimekko goes to kindergarten?

Mens musikken spilte ble det vist en svart-hvitt film i langsom gjengivelse og negativ, en slags reklamefilm om fritidsklær for næringslivstopper med interesse for tennis og seilsport. Det hele var litt rørende, nesten som å være tilbake igjen, til avantgarde-arrangementer i ungdommens provinsbyer. Men uansett alle varme, nostalgiske følelser: duften av møllkuler fra amatørenes 50-tall passet faktisk ganske dårlig til all den høyprofessjonelle 90-tallsmusikken som ble spilt denne kvelden.

I første divisjon

Bergens Tidende Morgen, 10.04.1999

Verk av Nils Henrik Asheim, Edvard Grieg og Johannes Brahms

Tomás Kramreiter, klaver

Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Romantisk tolkning av Griegs a-moll konsert.

Vi er verdensmestere i Griegs a-moll konsert her i byen. Vi hører den på Festspillene hvert år, vi hører den på de vanlige torsdagskonsertene også. Men helt rutine blir det aldri. For hver ny solist finner noe nytt, noe litt annerledes å fortelle om dette verket. De siste årene har vi f.eks. hørt Jean-Yves Thibaudet spille den på fransk, virtuost og briljant med visjoner av Debussy. Eller hva med unge koreanske Ju Hee Suh som ga den som oppvisning i moderne cool, transnasjonal klaverkunst?

På torsdag førte den østerrikske pianisten Tomás Kramreiter konserten hjem igjen, hjem ikke bare til slutningen av forrige århundre, men hjem til det Sentraleuropa som er ett av verkets musikk- og kulturhistoriske utgangspunkter. Kort sagt: vi fikk  en erkeromantisk tolkning, en tolkning som var rytmisk mye friere enn vi etterhvert er blitt vant med, og en tolkning hvor det hele tiden var de melankolske, de ettertenksomme sidene i musikken som ble eksponert. Denne tilgangen fungerte glimrende i de langsomme, drømmende partiene, men virket vel ikke helt så overbevisende de stedene hvor verket krever virkelig kraft og ettertrykk, som f.eks. i den folkelige tredjesatsen hvor tekstens marcato nærmest ble fortolket som legato.

Griegs a-moll og Brahms' første symfoni ‑ vi har hørt kombinasjonen før i Grieghallen, nærmere bestemt for to år siden. Men den kan saktens gjentas, de to verkene klær så avgjort hverandre. Og med Rafael Frühbeck de Burgos på podiet er saken i de beste hendene. Han er en kjær og elsket gjest, en dirigent som alltid formår å få det beste frem i Bergen Filharmoniske Orkester. Også denne torsdag kveld. Og da spesielt i den flotte Brahms-tolkningen hvor alt var på plass, både de lange tematiske sammenhengene og det uendelige mylderet av klanglige detaljer. På en kveld som denne, med en dirigent som de Burgos, spiller BFO i første divisjon.