Et mysterium

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1997

Verk av Sverre Jordan og Edward Elgar

Linda Øvrebø, sopran

Rolf Berntzen, resitasjon

János Fürst, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Grieghallen

Problematisk kveld med misbruk av gode krefter

Første del av torsdagskonserten var noe av et mysterium: to verk av Sverre Jordan – hvorfor? Programheftet ga ingen forklaring. Men det må vel ha vært en eller annen grunn, en anledning, et jubileum eller noe slikt. For disse verkene kan umulig være programsatt av musikalske grunner.

Orkestersuiten «Holberg-silhouetter» fra 1938 består av seks korte karakterstykker bygget over Holbergs figurer. Det er snakk om en slags tegnefilmmusikk uten bilder, enkel, banal og helt ufattelig kjedelig musikk. I korverket «Norge» som er skrevet ti år før, i 1928, til Nordahl Griegs tekst, er de musikalske ambisjonene noe større, men problemene er de samme: håndverket er ganske solid, men verket mangler helt elementære musikalske kvaliteter.

I 1928 kunne et verk som dette – kanskje – leve av sin høystemte patriotisme, under krigen kunne den avsluttende fedrelandshymnen synges med sterk symboleffekt, men i dag er slaget tapt, verket kan ikke reddes. Uansett at alle gode krefter gjorde sitt beste torsdag kveld: Rolf Berntzen med en flott, deklamerende fortolkning av Griegs tekst, Linda Øvrebø med to korte, nydelige soloer. Og bak dem: orkester og kor under János Fürsts lojale ledelse. Koret hadde en god innsats under fedrelandshymnen, men sliter ellers fortsatt med en del problemer, spesielt på herresiden hvor det mangler tyngde og presisjon.

Harmoniens programkomité mente formentlig at de hadde en sikker vinner denne kvelden: Rolf Berntzen, Nordahl Grieg, Linda Øvrebø, Sverre Jordan – hva kunne gå galt? Men det viste seg at de hadde feilberegnet situasjonen totalt. For det er meget, meget lenge siden vi har hørt et publikum i Grieghallen reagere så kjølig, så motvillig, så uengasjert som denne kvelden.

Til gjengjeld var det kraft og varme i applausen etter pausen, etter oppførelsen av Edward Elgars «Enigma». Og med god grunn. Etter å ha vært musikalsk sultefôret før pausen kastet orkester og dirigent seg med begeistring over Elgars verk: endelig noe å sette tennerne i, endelig noe å jobbe med, endelig noe å bryne seg på. Og vi fikk med János Fürst i spissen en helt fremragende fortolkning av Elgars store variasjonsverk, en fortolkning med nerve og energi, med intense langsomme satser og elegant poengterte raske satser, en fortolkning som fanget både de store linjene som går gjennom Elgars verk og alle de viktige nyansene i instrumenteringen. Og en fortolkning som demonstrerte hvor store ressurser dette orkesteret faktisk råder over.

Prøvetid

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1997

Verk av Bernstein, Carter og Schubert

Ole Bøhn, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergen Filharmoniske orkester

Grieghallen

Interessant dialog mellom modernisme og tradisjon

En lettbeint, ustyrlig kitchy ouverture av Leonard Bernstein, en tung modernistisk fiolinkonsert av Elliott Carter, en klassisk romantisk symfoni av Franz Schubert: Det var svært å finne den røde tråden i dette programmet. Umiddelbart virket det som om det var satt sammen alene for å prøve dirigenten Jin Wang, prøve hvordan han klarer seg sammen med BFO i helt ulike typer musikk. Men heldigvis ble resultatet ikke helt så schizofrent som man kunne frykte det. I det minste oppstod det i løpet av kvelden en interessant musikalsk dialog mellom Carter og Schubert.

Carters konsert er skrevet på bestilling av kveldens solist, Ole Bøhn, som uroppførte den i 1990. Det er snakk om et alderdomsverk: en 82 år gammel komponist ser tilbake – på modernismen, på konserttradisjonen – og skaper en meditativ tre-fløyet sats der fiolinen konstant er i fokus, i konserterende, nesten kammermusikalsk dialog med orkestret. Et krevende verk for solisten – og for orkestret: spesielt treblåsere og messing er hele tiden eksponert og beveger seg i et flombelyst, åpent landskap uten sikre musikalske støttepunkter.

Det er et av den slags verk som det må jobbes med over lengere tid før man lærer å bevege seg fritt og sikkert omkring slik at det kan bli sammenheng og mening i musikken. Og selv om det ennå ikke er etablert noen fast tradisjon for hvordan verket skal spilles, så var det vel tydelig at Bergen Filharmoniske Orkester godt kunne ha brukt noe mer prøvetid og gått et par runder mer med denne musikken. Når resultatet allikevel ble så bra som det faktisk ble denne torsdag kveld, skyldes det for det første at verket har en så klar form at de bærende strukturer blir stående, selv når ganske mange detaljer forsvinner underveis i en litt usikker oppførelse, for det annet at Ole Bøhn, som jo kjenner dette vanskelige verket ut og inn, hele tiden skar igjennom og satte fiolinstemmen i sentrum med imponerende musikalsk autoritet.

Etter pausen ble det flere store former og klare strukturer, men nå av det mer tradisjonelle slaget: Schuberts niende symfoni – med dirigenten Jin Wang og orkestret i fint samspill. Wang demonstrerte bra oversikt over de store musikalske forløpene og sikker håndtering av detaljene med tydelig markerte skift i tempo og dynamikk osv. Det ble en oppførelse hvor det meste fungerte på det rent tekniske planet. Men også en litt stiv, keitet oppførelse uten den helt store glød og indre spenning. En oppførelse som var mer tro mot Schuberts bokstav enn mot hans ånd.

Guddommelig overblikk, djevelsk energi

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1997

Verk av Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Logen

Stor Schubert-kveld i Logen

Det var Schubert som sto i sentrum i Logen mandag kveld. Og hvilken Schubert! «Wanderer»-fantasien og den store sonaten i B-dur (D. 960), på ett og samme program. Og i tillegg de fire Impromptus, op. 142. Han hadde sannelig ikke gjort det lett for seg selv, Einar Steen-Nøkleberg.

Alene «Wanderer»-fantasien er nok til å skremme vannet av de fleste pianister: en hel klaversonate pakket sammen i en eneste vidstrakt sats, et storslått flettverk av skarpe kontraster og forunderlige nyanser over en bakgrunn av innfløkte tematiske sammenhenger. Et stort, komplekst verk. Teknisk sett utrolig krevende, ja formentlig det mest krevende av alle Schuberts mange klaverkomposisjoner.

Schubert kunne faktisk ikke selv spille verket. Og, forteller et øyenvitne, hver gang han gikk i stå, reiste han seg rasende fra klaverkrakken og påkalte alle helvetes krefter. Einar Steen-Nøkleberg trenger derimot ikke hjelp, hverken fra himmel eller helvete. Han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og kan uforstyrret konsentrere seg om saken selv. Og mandag kveld tolket han «Wanderer»-fantasien og de andre Schubert-verk med guddommelig overblikk og djevelsk energi.

Alt er utvikling og variasjon i Schuberts klavermusikk, svimlende rekker av musikalske ideer som vokser ut av noen få, grunnleggende melodiske kjerner. Steen-Nøkleberg fanget i sine tolkninger begge sider av det schubertske univers: både det viltvoksende og det fast strukturerte.

Her var det understrekning av verkenes nesten improvisatoriske karakter: magiske modulasjoner, glidende dur/moll-overganger, flyktige, asymmetriske fraseringer   Steen-Nøkleberg fikk det nærmest til å virke som om dette var geniale innfall som oppsto på stedet, under selve spillet. Men her var også, og først og fremst, en fokusering på det gjennomkalkulerte i Schuberts musikk, på verkenes store organiske sammenhenger, de lange linjene som går gjennom satsene.

Alt i alt en stor kveld i Logen i selskap med en stor pianist – som godt kunne ha fortjent et større publikum.