I dagligstuen

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1996

Anne Lise Berntsen, sopran

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Villaen, Troldhaugen

Intimitet og utblåsning på Troldhaugen

I det korte mellomrommet mellom musikkens opphør og publikums applaus hører man plutselig stillheten, en fysisk nærværende, nesten håndgripelig stillhet –tilbakeholdte åndedrag, sukk, stole som knirker. I villaen på Troldhaugen hører man noe mer, noe som dagens konsertpublikum etterhvert har glemt: stillheten i et ganske lite, intimt rom, lyden av en håndfull mennesker som sitter i en dagligstue, intenst lyttende. Hele forrige århundres høye liedkunst er skapt for nettopp den slags rom, den slags stillhet. Griegs sanger inklusive.

Og derfor var Anne Lise Berntsens konsert på Troldhaugen fredag kveld en temmelig problematisk opplevelse. For det er bestemt ikke noe dagligstueaktig over hennes kunst. Hun er en sangerinne som trives best i en helt annen slags rom, med en helt annen slags musikk, med komplekse verk og store dramatiske formater. Rollen som Veslemøy i Griegs Haugtussa lå tydeligvis skjevt i forhold til hennes særlige talent. Det var som om hun tvang seg til å legge bånd på stemmen for å tilpasse den til rommet, hun presset den, blendet den ned i styrke så den ofte mistet klang og bærekraft  – og dette forplantet seg til resten av uttrykket og ga en enkelt gang, i «Møte», regulære problemer i høyden.

Etter pausen var hun til gjengjeld på hjemmebane med en imponerende tolkning av Mussorgskijs «Dødens sanger og danser», sunget på russisk med voldsom ekspressivitet, dystert, melankolsk med store utblåsninger over hele stemmeregisteret. Og med en følelsesmessig styrke som virket nesten skremmende i den lille dagligstuen.

En bedrift

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1996

Raphael Oleg, fiolin

Truls Mørk, cello

Artur Pizarro, klaver

Michael Collins, klarinett

Håkonshallen

Truls Mørk med kammermusikalske venner i Håkonshallen

Det er ikke mange som kan trekke fullt hus i Håkonshallen en torsdag kveld ved elleve tiden. Truls Mørk kan. Og når han så oven i kjøpet gjør det med Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» som eneste verk på programmet, så likner det litt på en kulturpolitisk bedrift. Som man kun kan beundre. At store kunstnere tar på seg å presentere også de vanskeligere delene av det 20 århundres musikk for et større publikum – det burde være en selvfølge, men er det langt fra, hverken i Norge eller i utlandet. Derfor: vi takker og bukker for Mørks prisverdige innsats.

Og når det er gjort, så tilføyer vi at Mørk sammen med sine kammermusikalske venner – Oleg, Collins og Pizarro – ga oss en kompetent og fair tolkning av Messiaens åtte komplekse satser. Men at fremførelsen som helhet virket noe forsiktig, noe fargeløs: F.eks. hadde de unisone partiene et temmelig fotgjengeraktig preg, og det var flere steder, bl.a. i Collins' versjon av Abîme, der man kunne ha ønsket seg betydelig mer intensitet og karakter i uttrykket. Best lyktes Louange, den mektige lovsangen i femte sats, der Mørk, sammenbitt og konsentrert, spilte seg henover en nervepirrende avgrunn av uro i salen mens han presset og formet den deklamerende cellostemmen inntil den hadde nettopp den kalde stråleglansen man normalt forbinder med verket som helhet.

Opera for øyet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1996

Sergei Prokofiev: Kærligheden til de tre appelsiner

Flemming Flindt, regissør

Graham Bond, dirigent

Den Kongelige Danske Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Forunderlig, fargesprakende dansk oppsetning av Prokofiev

Det dreier seg om komisk opera. Det meste av historien kjenner vi fra Asbjørnsen og Moes eventyr om Tyrihans og sitronene. I Grieghallen torsdag kom historien tilbake etter å ha tatt omveien over italiensk 1700-tall, Prokofiev og Kongens København. Nå heter den: Kærligheden til de tre Appelsiner.

Hva handler den om? Noe med en ung prins som blir forhekset og etter utallige forviklinger får prinsessen sin til slutt. Det er nesten umulig å gjenfortelle. Men handlingen er nå en gang det minste.  Prokofiev har skapt et barnslig univers der alt kan skje, og der dypt engasjerte representanter for publikum bestandig blander seg opp i begivenhetene. Og når Den Kongelige Danske Opera oppfører Prokofiev i koreografen Flemming Flindts regi har det hele fått en ekstra vri i retning av det eventyrlige, det fortryllende. Her dreier det seg mest av alt om bilder, om farger, bevegelse, fysisk uttrykk.

Scenografen Jo Vanek har skapt et tverrsnitt av alle eksotiske eventyr: drakter i enkle klare farger med gull som gjennomgående element, scenebilder som gir assosiasjoner i retning av Gustav Klimts Wien ved fin de siècle og Poul Gernes' postmoderne København ved fin de millénaire. Og Flindt styrer med sikker hånd det store ensemblet i stadig bevegelse gjennom dette fargesprakende universet. Som koreograf er han ofte blitt kritisert for å lage opulente forestillinger uten dypere mening, men nettopp i Prokofiev kommer hans billedskapende kraft til sin rett. Det er flott, det er funklende, en opera for øyet. Morsomt, på en gang barnslig naivt og voksent ironisk. Slik Prokofiev krevde det. Og litt til.

Ved torsdagens oppførelse i Grieghallen fungerte det meste. I en slik grad at man i starten nesten glemte musikken. Men etterhvert begynte man å høre: Bergen Filharmoniske Orkester som solid bunn i orkestergraven under Graham Bonds effektive taktstokk, og på scenen et praktfullt kor som både kunne spille komedie og gi fullt trøkk når det krevdes. Dessuten en rekke gode enkeltprestasjoner, f.eks. Djiina Mai-Mai som eterisk prinsesse, Mikael Melbye som fornem hoffmann, og ikke minst Lone Koppel i cameo appearance som den onde heksen, forkledd som Elisabeth Taylor på a bad hair day.

Mest av alt imponerte dog de to sentrale figurene: Gert Henning Jensen som narren Truffaldino, syngende av full hals mitt i de mest nervepirrende, fysisk krevende akrobatiske spring. Og John Laursen som en følsom liten prins: et stort mimisk talent med et forunderlig fleksibelt uttrykk i stadig bevegelse et sted på skalaen mellom Harry Langdons melankoli og Little Nemos rørende uskyld.