En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 05.09.2020

Benjamin Britten: Peter Grimes
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Chandos

Tør vi håpe på en plateinnspilling? – skrev jeg i 2017. Jeg hadde vært på Festspillene og hørt Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester gi en konsertversjon av Benjamin Brittens opera «Peter Grimes» med den formidable australske heltetenoren Stuart Skelton i tittelrollen.

Nå, tre år etter, er ønsket oppfylt. Plateselskapet Chandos utgir i disse dagene en dobbelt-cd med «Peter Grimes» – opptatt i Grieghallen siste år i november og med nesten samme rollebesetning som i 2017.

Det er noe av en begivenhet!

Brittens opera om fiskeren Peter Grimes og det tragiske livet hans i et lite, lukket miljø på Englands østkyst, har siden premieren i 1945 vært spilt på alle verdens operascener. Plateinnspillinger har det derimot ikke vært mange av – bare fem-seks stykker på 75 år. Og den siste kom i 1995.

Alene derfor er den nye Chandos-innspillingen en begivenhet. Men i tillegg er dette en musikkhistorisk begivenhet – en innspilling som setter en ny standard både når det gjelder fortolkningen av tittelrollen og av det musikalske rammeverket.

Fiskeren Peter Grimes blir ofte fremstilt som en litt enkel, brutal og voldelig person. I den nye innspillingen gir Stuart Skelton derimot figuren psykologisk dybde og følelsesmessig kompleksitet. I tolkningen hans opplever vi Grimes som en skuffet, ensom mann, en desorientert einstøing som aldri helt har skjønt hva som skjer omkring ham og hvorfor det skjer.

I Skeltons tolkning får de høye partiene en nesten barnslig, undrende naivitet. Den lyriske arien om stjernehimmelen, «Now the Great Bear and Pleiades», er et godt eksempel i så måte.

Men når Peter Grimes blir truet og tirret av omgivelsene eller når han føler seg sveket av beskytteren sin, skolelærerinnen Ellen, da åpner Skelton opp og viser frem andre, mørkere sider av karakteren hans. Han skaper smertelige, vokale utbrudd, han raser som et plaget dyr. Og da forholdet til Ellen endegyldig brister, synger han «God have mercy upon me!» – og treffer den uakkompagnerte høye B-en med skremmende, fysisk kraft.

Skelton er innspillingens musikalske og dramatiske sentrum, men han understøttes av et stort, velfungerende ensemble: Erin Wall synger Ellens parti med varme og inderlighet, Roderick Williams er den velmenende kaptein Balstrode og Susan Bickley er en gemyttlig bestyrer av byens pub. Og alle de andre, mindre, rollene er besatt med solide, typeriktige sangere.

En vel så viktig del av folkelivet i den lille byen fremstilles av et veldisiplinert kjempekor – sammensatt av Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor og Royal Northern College of Music Choir.

Stuart Skelton har sunget Peter Grimes i 16 år. Hvor ofte Edward Gardner har dirigert Brittens opera, vet jeg ikke. Men han har i alle fall solid erfaring og en klar forståelse for Brittens helt spesielle musikalske tonefall og for orkesterets rolle i fortellingen.

Det er ikke mange tradisjonelle, store «arier» i denne operaen – handlingen skapes først og fremst via musikalske replikker som ofte har et nesten talespråklig uttrykk. Gardner og BFO følger opp og understøtter disse ordvekslingene, kommenterer dem og gir de dramatiske situasjonene en nesten filmmusikalsk koloritt.

Og i tillegg er det da mellomspillene, de fire «Interludes», der orkesteret trer frem og skaper selvstendige musikalske bilder med skarpe konturer og klare farger.

For en innspilling!

Levende musikk

Bergens Tidende, 04.09.2020

Verk av Giuseppe Verdi, Daníel Bjarnason og Sergei Rakhmaninov
Víkingur Ólafsson, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med BFO i Grieghallen på onsdag. Skikkelig sesongåpning med stort orkester. Og med publikum i salen.

Vi var riktignok bare 200 tilhørere, alle behørig spritet med antibac og alle plassert i solid korona-avstand fra hverandre, men det var høy stemning og store forventninger. Og det gikk et sukk gjennom salen da Edward Gardner satte BFO i gang med ouverturen til Verdis opera «Skjebnens makt».

For her fikk vi jo nettopp alt det vi har savnet i dette triste halvåret der vi har vært henvist til digitale nødløsninger: Den varme lyden av et stort orkester, av levende musikere som spiller her og nå. Levende musikk.

Under normale omstendigheter ville vi kanskje hatt et par kritiske bemerkninger om valget av den gamle Verdi-traveren som åpningsnummer, men her og nå virket den som en frisk appetittvekker: et potpurri av sangbare temaer og dramatiske effekter spilt med presisjon og entusiasme av et velopplagt orkester.

Konsertens solist var islandske Víkingur Ólafsson. Vi hørte og så ham under Festspillene der han spilte solostemmen i Griegs a-moll konsert i et digitalt opptak fra Reykjavík.

Onsdag kveld fikk vi oppleve ham i kjøtt og blod i Grieghallen – som solist i «Processions», en konsert for piano og orkester skrevet til ham i 2009 av landsmannen hans Daníel Bjarnason.

Bjarnason har tilknytning til det frodige islandske musikkmiljøet der klassiske inspirasjoner blandes med samtidsmusikk og populærmusikk. Han liker ikke selv å bli betegnet som «cross over», men snakker hellere om at musikken hans er preget av åpenhet og at han arbeider med materiale fra allerede foreliggende musikalske former.

«Processions» er et eksempel på dette arbeidet. Det er et verk i tre satser der Bjarnason henter frem alle den romantiske klaverkonsertens faste grep og klisjeer og monterer dem sammen med ulike samtidsmusikalske effekter. Resultatet kan kanskje minne litt om de postmodernistiske strategiene på 1980-tallet, men Bjarnasons konsert er formulert uten postmodernistenes ironiske distanse til det eldre stoffet. Og den ble i Grieghallen spilt av Ólafsson med alvor og oppriktighet – og med forrykende virtuositet. 

Stor applaus. Og som ekstranummer musikk fra den helt andre enden av musikkhistorien: en åndeløs tolkning av Rameaus «Le Rappel des Oiseaux» fra 1724.

Det var stint av tunge referanser til Rakhmaninovs klaverkonserter i Bjarnason «Processions». Og da var det vel ganske passende at Gardner og BFO sluttet åpningskonserten med Rakhmaninov selv, med hans «Symfoniske danser» fra 1941 – det siste verket han komponerte.

Gardner liker å jobbe med BFO i store sammensatte verk av denne typen. Han former og polerer orkesterklangen, han setter opp gruppene mot hverandre i store kontraster, han gir rom for flotte solistiske innslag og bevarer hele tiden dansekarakteren og den rytmiske fremdriften. Og til aller sist lar han tam-tam’ens aller siste slag stå og vibrere før han slår av, senker armene – og gir rom for applaus. Sesongen er åpnet.