Ketil Hvoslef
80
Universitetets
Aula
Festspillene i
Bergen
Griegakademiet,
Universitetet i Bergen
Flott bursdagsfeiring av en sprek komponist
Ketil Hvoslef
er en enormt produktiv komponist. Han har skrevet musikk i et halvt århundre
nå, verk i stort sett alle musikalske genrer og for alle tenkelige og
utenkelige instrumentkombinasjoner. Om et par måneder fyller han 80 år.
På lørdag ble
den kommende bursdagen feiret med et brak av en konsert der musikere fra
Griegakademiet satte den kammermusikalske delen av hans produksjon i sentrum.
Bursdagsbarnet var selv konferansier og ga korte, humoristiske introduksjoner
til de fem verkene på programmet.
Det startet med
Strykekvartett nr. 1 (1969), spilt av Ricardo Odriozola og Mara Haugen på
fioliner, Ilze Klava på bratsj og Ragnhild Sannes på cello.
Ifølge Hvoslef
var det dette verket som hans lærer i London kommenterte med ordene: «Lov meg
at du aldri igjen skriver sånn musikk».
Det er nok
mulig at Hvoslefs forrevne kvartettsats i sin tid kunne virke fremmedartet i
sarte engelske ører, men hørt i dag fremstår den som et flott stykke musikalsk
modernisme, et intenst, dramatisk forløp bygget opp av skarpe dissonanser og store, dynamiske
kontraster som til sist ebber ut i en nesten uhørlig hvisken.
Strykekvartett
nr. 4 som musikerne spilte senere på konserten, er skrevet nesten førti år
senere. Tonespråket er nå fritonalt, men den grunnleggende holdningen er den
samme: Dette er dramatisk, rytmisk musikk som spilles ut i klart avgrensede
sekvenser.
Det som er
slående, både i de to strykekvartettene og de tre andre verkene på konserten,
er Hvoslefs eminente formsans: Han forteller historier med musikken sin, han
spenner verkene opp i klare, leddelte forløp. Som tilhører er du aldri i tvil
om den musikalske retningen, om hvor vi er og hvor vi er på vei hen.
Og det er mye
humor i denne musikken, ta for eksempel Hvoslefs «Octopus Rex» (2010) som ble
spilt av åtte cellister under ledelse av John Ehde. Ordspillet i tittelen er
selvsagt en spøk, men selve den lodne, rumlende musikken spøker også, de åtte
musikerne leker hele tiden med lytteren og byr på stadig nye overraskelser.
Hvoslefs
tidlige interesse for jazz og populærmusikk er trolig noe av bakgrunnen for det
rytmiske, skarpe drivet i mye av musikken hans, men den trer også mer direkte
frem i noen av verkene, for eksempel i «Trio for sopran, alt og piano» (1974) som tydeligvis er inspirert av
sanggrupper som «Swingle Singers» og «Manhattan Transfer».
På konserten i
aulaen fikk de ordløse vokalduettene en flott fremføring av sopranen Mari
Galambos Grue og alten Anne Daugstad Wik med Einar Røttingen som rytmisk
innpisker på klaver.
Feiringen
sluttet med «Konsert for fiolin og poporkester», opprinnelig skrevet til en
rockefestival i 1979 med Hvoslefs sønn, fiolinisten Trond Sæverud, som solist.
I aulaen ble
solostemmen spilt av en velopplagt Ricardo Odriozola stampende og dansende
foran en gruppe elektrifiserte studenter fra Griegakademiet. En sprek
avslutning på en flott bursdagsfeiring.