Forvandlinger og omvendelser

Bergens Tidende 29.05.2018

Verk av Sofia Gubaidulina, Ralph Vaughan Williams, Edvard Grieg

Gidon Kremer, fiolin

Ah Ruem Ahn, piano

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Søndag i Grieghallen med Sofia Gubaidulinas storverk og en potent tolkning av Griegs a-moll konsert

Jeg lurer på om ikke konserten i Grieghallen søndag kveld ble det kunstneriske høydepunktet under årets festspill? Vi i salen ble i alle fall vitne til en musikalsk begivenhet av de helt store og sjeldne – en fremføring av «Offertorium», Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert fra 1980, med komponisten selv i salen og med Gidon Kremer som solist, han som verket er skrevet til og som i sin tid sørget for at Gubaidulinas musikk ble kjent i Vesten.

«Offertorium» handler om «forvandling» og «omvendelse», både i åndelig og musikalsk forstand. Det musikalske stoffet som helt konkret forvandles og omvendes er det «kongelige» temaet fra Bachs «Musikalisches Opfer» (BWV 1079). Vi hører det først i Anton Weberns tolvtoneinspirerte orkestrering fra 1934 – som en serie toner spredt ut på enkeltinstrumenter i orkesteret. Og der hvor den avsluttende D skulle komme, trer Kremer da frem, spiller noen triller, og starter et langt, tydelig oppdelt forløp der tonerekken langsomt brytes ned og til sist gjenoppbygges i omvendt orden.

Kremer er verkets sentrum, det faste punktet midt i alle forvandlinger – fiolinstemmen hans svever over Gubaidulinas tette, komplekse orkesterklang, noen ganger blender han helt ned, spiller på grensen til hørbare, så bryter han  frem igjen og lar solostemmen stige triumferende til værs. Han er forgrunn, han er bakgrunn, han er hele tiden til stede i musikken, insisterende, talende, anropende, en musikalsk predikant som til sist, når Bach-temaet er blitt dekonstruert og gjenoppbygget, avslutter forvandlingen med en stille D – spilt tre oktaver høyere enn den tonen som forsvant i innledningen.

Det var åndeløs stillhet i Grieghallen. Lenge. Så brøt applausen løs. Stående applaus til Gubaidulina, til Kremer og til BFO og sjefsdirigent Gardner.

Og her kunne denne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men det ble pause og etter pausen enda to verk. Først Tallis-fantasien av Ralph Vaughan Williams, klart og spenstig fremført med BFOs strykere både på og utenfor scenen og av og til med de fire stemmelederne som vakker, innforstått strykekvartett.

I 2016 vant den sørkoreanske pianisten Ah Ruem Ahn den internasjonale Griegkonkurransen. Nå – som siste punkt på søndagens program – var hun tilbake i Bergen som solist i Festspillenes signaturverk, Griegs a-moll konsert. Hun befestet det gode inntrykket fra 2016 med fin, klar fremføring av solostemmen. Det var omhu og ettertenksomhet i tolkningen, en reflekterende holdning til stoffet. Hun understrekte de lyriske momentene i stemmen, men viste også pianistisk briljans og styrke i de mer utadvendte delene.

Men det var – litt paradoksalt – først og fremst orkesteret som hadde hovedrollen i denne fremføringen av Griegs konsert. Gardner har tilsynelatende hatt verket på verksted og gitt partituret extreme makeover. I alle fall virket det som om orkesterklangen var blitt sandblåst. Her var uvant friske og klare farger. Her var hele tiden «nye» detaljer og oppdagelser – en melodilinje i hornene, et sug i strykerne og mye mer. En overraskende kraftig og potent tolkning av en gammel, velkjent konsert. 

Store dimensjoner og store armslag

Bergens Tidende, 25.05.2018

Hector Berlioz: Grande messe des morts

Bror Magnus Tødenes, tenor

Bergen Filharmoniske Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillene i Bergen

Et rekviem med fremdrift, men uten retning

Det var bare ett verk på Festspillenes åpningskonsert i Grieghallen: en halvannen time lang fransk dødsmesse.

Er festspillsjefen da blitt helt katolsk i hodet?

Vel, forklaringen er vel heller at han – i likhet med mange av forgjengerne sine – har ønsket å starte med noe storslått og overveldende, med en musikalsk «event».

Tidligere har det vært internasjonale superstjerner på åpningsprogrammet. Noen festspillsjefer har satset på spektakulære operaforestillinger. I år ble det altså «Grande messe des morts», et rekviem til minne om de falne etter en av Frankrikes mange revolusjoner, signert Hector Berlioz.

Og hos Berlioz er det i alle fall store dimensjoner, store armslag og dramatikk så det monner. Rekviemet hans er skrevet for kjempeorkester, kjempekor, en guds velsignelse av paukister og andre slagverkere. Pluss messingblåsere i kvadrofonisk oppstilling rundt om i konsertlokalet – for tilfellet flott spilt av musikere fra Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester er veldig godt skodd til å framføre et kolossalt verk som dette. Gjennom de siste årene har de – med Edward Gardner som dirigent og Håkon Matti Skrede som kormester – nærmest spesialisert seg i tolkningen av store korverk.

Erfaringene fra disse tidligere sammenhengene kom godt med under åpningskonserten. For selv om Berlioz’ rekviem vanligvis trekkes frem som et eksempel på hans oppblåste og upraktiske komposisjoner, så inneholder det i realiteten et bredt, nyansert spektrum av klanger – alt fra uakkompagnert kor til de helt store utblåsningene med fullt kor og orkester.

BFOs kor – supplert med Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûm Kor og Royal Northern College of Music Choir – mestret denne vokale spennvidden med fin, egal klang, med klar diksjon og frasering og med mektig, overveldende styrke i de massive satsdelene. Tenoren Bror Magnus Tødenes kom inn på slutten og hadde en flott, smektende solo i Sanctus-delen. Og Edward Gardner – som tydeligvis trives med slike kompliserte partiturer – hadde et øye på hver finger og koordinerte alle bevegelser i den store orkestrale organismen.

Når dødsmessen likevel ikke blåste oss helt over ende denne kvelden, skyldes det ikke fremføringen, men noen strukturelle problem i verket selv. For det er – som ofte hos Berlioz – noe uavsluttet, noe fragmentarisk over komposisjonen hans. Han skriver lange, fine melodilinjer, de utvikler seg fritt og flott, mens det harmoniske underlaget spiller en vesentlig mindre rolle for ham. Rekviemet hans har fremdrift, men mangler retning – kunne en si. Det består av enkeltstående, lysende episoder som aldri føyer seg skikkelig sammen.

Under fremføringen i Grieghallen var de enkelte delene av verket vakkert lyssatt av lysdesigneren Stein Phillips. Og midtveis i verket beveget kjempekoret seg i lange rekker ut i salen og sang Dies Irae-delen stående i halvmørke foran orkestret. Men disse sceniske grep eller «dramatiseringer» klarte ikke å skape den sammenhengen og helheten som verket selv mangler.