Den absolutte musikken

Bergens Tidende, 27.02.2015

Joachim Carr

Claves

En flott debutplate med sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner

Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser! – skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et poeng. Den unge, stillfarende Bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.

Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves. Platen – som er Carrs debutplate – er basert på det programmet han spilte i konkurransen, et fryktinngytende program som åpner med Schumanns Davidsbündlertänze (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ Variationen (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs Sonate (op. 1) fra begynnelsen av 1900-tallet.

Davidsbündlertänze er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet. Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at Davidsbündlertänze er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.

Joachim Carr bruker utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen. Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor Davidsbündlertänze ble en milepæl i musikkhistorien, i alle fall trekker han frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk – først med Variationen der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger. Og etterpå med Bergs Sonate der alt det musikalske materialet som presenteres i de første taktene bearbeides og brennes opp slik at det ikke er mulig å legge noe nytt til når satsen er slutt. Til sist på platen kommer så det som trolig var Carrs ekstranummer på konserten i Sveits: to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitchy arrangement for klaver signert Frantz Liszt.

Carr viser seg i disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser. Og klarer uten store pianistiske fakter å få disse kompliserte verkene til å leve.

Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ Variationen. Og i Bergs Sonate satser han mer på de senromantiske momentene enn dem som peker frem mot modernismen. Uansett slike detaljer ­– dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et stort pianistisk talent.

Friskt, freidig, frekt

Bergens Tidende, 06.02.2015

Mozart

Vilde Frang, fiolin

Maxim Rysanov, bratsj

Jonathan Cohen, dirigent

Arcangelo

Warner Classics

Vilde Frang på reise tilbake til Mozart

 Det er litt av et sprang Vilde Frang gjør på sin nye plate, et sprang både i musikkhistorien og i musikalsk sensibilitet. På de tre foregående platene har vi hørt henne spille fiolinkonserter og fiolinsonater fra tiden rundt 1900 og frem mot modernismen, djerv og barsk musikk i spennet fra Richard Strauss til Prokofjev og Bartók. Nå går hun langt, langt bakover i historien, helt tilbake til den tidlige wienerklassikken, tilbake til den purunge Mozart. Og viser seg å være en ekte mozartianer.

Generalprøven hennes var en Asia-turne i 2012 der hun spilte Mozarts femte fiolinkonsert (K219) sammen med et orkester under ledelse av den engelske cellisten og dirigenten Jonathan Cohen. Det er også Cohen og hans lille, spreke tidligmusikkensemble Arcangelo som akkompagnerer henne på den nye platen – der vi i tillegg til den femte fiolinkonserten hører Mozarts første fiolinkonsert (K207) samt hans Sinfonia concertante (K364) der Frang får følge av den solide russiske bratsjisten Maxim Rysanov.

I litteraturen om Mozart kan vi lese at fiolinkonsertene ikke er helt på høyde med hans sene klaverkonserter – i tekstheftet til Frangs plate gjør forfatteren Graham Rogers likefrem et lite poeng ut av dette. Og det er vel riktig. På et vis. Mozart skrev fem fiolinkonserter. De er alle konstruert rett etter boken, samtidens bok, tre satser, hurtig-langsom-hurtig, de fleste i sonateform. Elegante rokokko-girlander i førstesatsen, sensuelle, sødmefylte stemninger i den langsomme satsen, og feiende triumf i sistesatsen.

Men det er likevel vanskelig å skjønne vitsen med slike sammenligninger. Mozart skrev disse fem konsertene mens han var i tjeneste hos erkebispen av Salzburg, den første da han var 17, resten da han var 19. Disse verkene er blitt til i et helt annet musikalsk univers enn de sene klaverkonsertene. De henvender seg til et annerledes publikum, de er skrevet av en annerledes komponist, av en begavet, ustyrlig tenåring, en ung vågehals som ville overraske tilhørerne sine, blende dem med musikalsk eleganse og vidd, slå benene vekk under dem med virtuose eksplosjoner.

Og det er nettopp slik Vilde Frang spiller de to fiolinkonsertene: friskt, freidig, frekt. Struttende av selvtillit. Med vågal virtuositet, med syngende, melodiske linjer, med lange, blomstrende fraseringer. Hennes lette, lyse spillestil passer veldig godt til den unge, kjepphøye Mozart, men det er også noe mer her. Samtidig med at hun får frem musikkens skimrende, kvikksølvaktige bevegelser, åpner hun opp for noen kvaliteter som også ligger i den, men som sjeldent kommer opp til overflaten i moderne fremføringer – plutselige utbrudd av sår melankoli, glimt av utrøstelige nattstemninger, momenter av ettertanke. Som for eksempel det berømte stedet i den femte konserten der Mozart plutselig stanser opp midt i orkestrets raske innledning og setter tempoet brått ned fra bred allegro til adagio – og lar solisten melde sin ankomst. De fleste moderne solistene presser seg gjennom dette uventede oppholdet, fremover mot den solistiske eksplosjonen. Frang gjør ikke det, hun gjør dette stedet, disse seks ettertenksomme taktene, til et lite, meditativt rom utenfor tiden, før verden våkner og går i gang igjen.