Grieg på gamle og nye måter

Bergens Tidende, 27.08.2014

Edvard Grieg

Holberg Variations

Simax

Tre versjoner av Holberg-suiten

Er det plass til enda en innspilling av Griegs Holberg-suite? Plateselskapet Simax mener det. Og utgir hele tre versjoner av verket. I tillegg til orkesterversjonen spilt av strykeorkesteret 1B1 fra Stavanger under ledelse av Jan Bjøranger får vi klaverversjonen spilt av Christian Ihle Hadland. Og til sist kommer suiten i en fri, moderne tolkning som pianisten og arrangøren Erlend Skomsvoll har utviklet i samarbeid med 1B1.

Klangen i strykerversjonen virker av og litt snever, litt lukket, og noen av de raske satsene har et visst hektisk preg. Men alt i alt er dette en nøktern, streit tolkning – som dog neppe vil være noen alvorlig konkurrent til den spreke versjonen med Det Norske Kammerorkester som Simax utga siste år. Derimot er Hadlands virtuose tolkning av klaverutgaven uten konkurranse. «Fra Holbergs tid. Suite i gammel stil» – kalte Grieg verket. Det var det tidlige 1700-tallets musikk han ville imitere. Og Hadland rammer helt presist den galante og elegante stemningen i Opplysningstidens musikk – med delikate, lekende passasjer i de raske satsene og følsom ettertenksomhet i de langsomme. Bedre kan Griegs klaverversjon visst ikke spilles.

Holberg-suiten er, sier Bjøranger, det «mest ihjelspilte verket for strykere som finnes». Erlend Skomsvolls bidrar med et lite gjenopplivningsforsøk. Han sprenger de fem satsene i filler, legger fillene inn over hverandre, sper til med litt klaverimprovisasjon og skaper en slags kollasj der ekkoer av Griegs musikk kolliderer med annerledes, nyere klanger. Det er avsnitt i denne kollasjen som fungerer utmerket, blant annet en dekonstruert versjon av Air-satsen. Men det er også mye usammenhengende, rådvill musikalsk tomgang. Og som helhet har Skomsvolls versjon et noe tilfeldig, desorientert preg. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 20.08.2014

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

 2011

Robert Schumanns 6 Etyder i kanonisk form (op. 56) stammer fra en periode på 1840-tallet da han studerte kontrapunktisk teknikk. Han skrev etydene for pedalklaver, og pianisten Theodor Kirschner transkriberte dem senere for klavertrio. Etydene er sjeldent blitt innspilt på plate. Den – etter min mening – beste trioversjonen er bare et par år gammel: Det er Leif Ove Andsnes som spiller sammen med Christian og Tanja Tetzlaff på henholdsvis fiolin og cello. Schumann skrev etydene etter alle den kontrapunktiske kunstens strenge regler, men Andsnes-trioen spiller dem med stor, saftig, erkeromantisk klang og får dem til å flyte fritt og lekende. I tillegg rommer platen fabelaktige tolkninger av Schumanns tre «vanlige» klavertrioer. 

Ild og aske

Bergens Tidende, 20.08.2014

Aschenmusik

Robert Schumann

Heinz Holliger

ECM New Series

Meditasjoner over Schumanns tapte verk

Da Robert Schumann døde i 1856, etterlot han en masse som «overhodet ikke var verdt å utgi» – skriver husvennen Johannes Brahms i et brev 35 år senere. Og tilføyer: «Det er ikke mer enn et par uker siden fru Schumann brente et hefte med hans cellostykker fordi hun fryktet at de ville bli utgitt etter hennes død». Helligbrøde, musikalsk vandalisme – mener oboisten, komponisten og Schumann-kjenneren Heinz Holliger. Han ble så forferdet og opprørt over denne historien at han i 2003 skrev «Romancendres», et verk for cello og klaver – som ikke er et forsøk på å rekonstruere Schumanns hefte, men derimot en lavmælt, tørr og knitrende meditasjon over den brente musikken.

ECM utga «Romancendres» sammen med andre av Holligers verk i anledning hans 70 års bursdag i 2009. Nå kommer det igjen på plate, også denne gang på ECM, men nå omgitt av en – temmelig rar – bukett av Schumann-verk. Holliger og pianisten Anton Kernjak spiller en blomstrende, strømmende versjon av Schumanns Tre romanser for obo og klaver (op. 94). Dette er det eneste «riktige» Schumann-verket på platen. Resten er transkripsjoner.  Det begynner med Holliger og Kernjak som sammen med cellisten Anita Leuzinger kjemper om plassen i en bearbeidning av Seks kanoniske stykker (op. 56), et verk som opprinnelig var skrevet for pedalklaver. Senere hører vi Schumanns bidrag til den såkalte FAE-sonate med Holligers obo d’amore som erstatning for fiolinstemmen. Og Leuzinger og Kernjak – som underveis spiller en lavmælt, finstemt utgave av Holligers modernistiske «Romancendres» – avslutter med platens mest vellykkete Schumann-transkripsjon: hans fiolinsonate (op. 105) i en versjon for cello som han selv hadde sanksjonert.