Musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende, 11.06.2013

Bellini: Norma

Cecilia Bartoli

Decca

Formidabel nytolkning av Bellinis «Norma»

Cecilia Bartoli er en suveren sangerinne, en av tidens internasjonale superstars. Men det er lenge siden hun sluttet å utgi den slags plater vi normalt forbinner med slike superstars. I de siste mange årene har hun først og fremst fungert som musikkhistorisk detektiv.

Det er den klassiske sangstemmens italienske historie hun utforsker.  Hun rekonstruerer gamle fremførelsesformer, hun drar frem glemte sangerinner og sangtradisjoner fra 1700- og 1800-tallet. Og resultatet av studiene presenterer hun på plater som er utstyrt med omfattende musikkhistorisk dokumentasjon. Sist har hun tatt tak i Vincenzo Bellinis opera «Norma». 

Operaen om den galliske druiden og hennes tragiske skjebne stammer fra 1831. I samtiden og frem til slutten av 1800-tallet ble den dyrket som selve høydepunktet av italiensk ble canto, og «Casta diva», Normas sentrale arie, var et av periodens mest populære vokalstykker. Men inn på 1900-tallet gikk Bellinis operaer i glemmeboken, helt inntil Maria Callas tidlig på 1950-tallet gjenopplivde bel canto-tradisjonen og gjorde Norma til en av sine store roller. Og etter Callas kom da Joan Sutherland, Monserrat Caballé og mange andre av de store sopranene.

Norma regnes som en av vanskeligste sopranrollene. Den krevet et ekstremt stemmemessig omfang. Men hva om den egentlig slett ikke var beregnet til å skulle synges av en sopran? Det er dette som er Bartolis tese på den nye platen.

Bellini skrev opprinnelig tittelrollen for Giuditta Pasta som var mezzosopran, mens Normas unge rivalinne Adalgisa, som i dag vanligvis synges av en mezzopran, ble sunget av en lys sopran. Og Pollione, den romerske konsulen som svikter Norma til fordel for Adalgisa, var opprinnelig ikke en dramatisk baryton, men en lys tenor.

Når man kjenner Bellinis opprinnelige stemmevalg, er det nærliggende å ta opp selve partituret til revisjon.  To italienske musikkhistorikere har gått gjennom manuskriptene og partiturer og har ført musikken tilbake til de opprinnelige toneartene og tempi. Og når da det eminente tidligmusikkensemblet La Scintilla under ledelse av Giovanni Antonini spiller den renoverte musikken på originalinstrumenter som er stemt ned etter 1800-tallets lave kammertone – ja, da klinger denne velkjente operaen merkelig fremmed og ny. En Norma med så transparent et satsbilde, så flotte, funklende klangfarger, og så skarpe, energiske rytmer har vi aldri hørt før!

På platecoveret og i tekstheftet ser vi Bartoli fotografert mot en siciliansk murvegg i svart-hvite bilder og i positurer som refererer til Anna Magnani, 1950-tallets store italienske filmstjerne. Referansen er veloverveid. For den paradoksale konsekvensen av at Bartoli synger Norma «historisk korrekt» med mezzosopranens dypere, mer stofflige stemme, er at rollen slett ikke virker «historisk», men tvert imot klinger helt moderne. Bartolis Norma er ikke tradisjonens edle, opphøyde og lidende prestinne.  Hun er – som Magnani i de neorealistiske filmene – et levende menneske, en kjødelig, sanselig kvinne som raser over verdens urettferdighet og mannen som svikter henne.

Sumi Jo og John Osborn har fine innsatser underveis i rollene som Adalgisa og Pollione . Men det er Norma vi venter på, det er Norma som er operaens sentrum, en ny, moderne Norma – som uttrykker sin smerte og sorg med den flotteste, mest virtuose stemmen tidens klassiske musikkverden kan oppvise.

På kjente stier

Bergens Tidende, 11.06.2013

Musikk / Samtidsmusikk

Dobrinka Tabakova

String Paths

Strykermusikk på grensen mellom øst og vest

«String Paths», stier for strykere, heter platen som introduserer komponisten Dobrinka Tabakovas musikk. Hun er født i Bulgaria i 1980, men utdannet i London der hun bor fremdeles. Tabakovas verk har mye til felles med den typen nyere, østeuropeisk musikk som ECM har dyrket i etter hvert mange år. Tonespråket er fritonalt, men med ekkoer av både slavisk folkemusikk og av minimalisme à la Arvo Pärt. Her er en konsert for cello og strykere, en suite for bratsj og strykere «i gammel stil» pluss tre kammermusikalske verk, ikke radikal musikk, men fem verk skrevet med godt håndlag og sans for tradisjonelle formidealer. Og flott fremført av unge, gode musikere – blant annet Tabakovas tidligere medstuderende fra konservatoriet i London: cellisten Kristina Blaumane, fiolinisten Roman Mints og brasjisten Max Rysanov. Blaumane er en sterk solist i Tabakovas virtuose cellokonsert. Men det beste kommer til aller sist: en lang, intens komposisjon for strykerseptett ledet med fynd og klem av en av generasjonens store stjerner, den formidable nederlandske fiolinisten Janine Jansen. 

Fremover mot Grieg

Bergens Tidende, 02.06.2013

Konsert / Festspillene

Kreutzer Quartet

Verk av Bartók, Grieg og Michael Finnissy

Håkonshallen

Interessante Griegeksperimenter med britiske Kreutzer Quartet og Michael Finnissy

Den britiske Kreutzer Quartet minner litt om de amerikanske kollegene i Kronos-kvartetten. På begge sider av Atlanteren finner vi fire musikere som arbeider tett sammen med tidens komponister og som liker å krysse sjangermessige grenser. Kreutzerne har vi inntil videre først og fremst kjent fra plater med verk av nyere britiske og amerikanske komponister. Men i går fikk vi høre dem, live, på konsert i Håkonshallen – med et ganske snodig program.

Det startet med en av kvartettlitteraturens klassikere, Béla Bartóks tredje strykekvartett (Ciss-dur, BB 93), et verk skrevet i 1927, i den perioden da han for alvor etablerte seg som en sentral, modernistisk komponist. Kreutzerne ga hans fortettede kvartett en konsentrert og kraftfullt tolkning med rytmisk trøkk og understrekning av alle de mange spesialeffektene som Bartók eksperimenterer med. Og hadde samtidig så mye overskudd at de kunne gi deler av verket et fritt, nesten improvisatorisk preg.

Etter Bartók og 1920-tallets høymodernisme gikk konserten på en gang bakover og fremover i tid, bakover til Grieg og Bergen på 1890-tallet og fremover til britiske Michael Finnissy som for noen år siden tok opp noe av Griegs musikk og arbeidet videre med den.

Griegs kammermusikk fyller ikke mye på notehyllen – tre fiolinsonater, en cellosonate og en strykekvartett, det er det hele. I tillegg er det et par fragmenter og utkast til verk som aldri ble gjort ferdig. Ett av disse utkastene, en ufullendt sats av en klaverkvintett, ble funnet i 1992 i en av Griegs kladdebøker som oppbevares på Bergen offentlige bibliotek. Og det er dette utkastet på 260 takter som Kreutzerkvartetten og pianisten Roderick Chadwick fremførte i Håkonshallen i går. Ja, faktisk fikk vi høre det to ganger. Først i en versjon der Michael Finnissy starter med Griegs utkast, men rask legger annet materiale innover satsen – vi hører sitater og simuleringer av andre 1800-talls komponisters musikk, og Finnissy spinner selv videre på fraser og ideer og skriver etter hvert sin egen moderne tilføyelse og tolkning. Resultatet ble en slags postmoderne teater der Griegs musikk av og til dukker frem og kan høres mellom fragmenter og avleiringer av andre tiders musikalske tenkemåter. Og der man i Chadwicks og Kreutzer-kvartettens innforståtte tolkning av og til kunne fornemme historiske alternativer i form av musikalske muligheter som ble åpnet og etter hvert lukket igjen.

Etter pausen kom Grieg-fragmentet enda en gang, men nå i en bearbeiding der Finnissy forblir innenfor Griegs rammer og «fullfører» verket i en slags forenklet nasjonalromantisk stil med ekkoer av folketoner og referanser til Holberg-suiten. Øvelsen var så musikkhistorisk korrekt gjennomført at det var vanskelig å høre presis hvor Grieg sluttet og Finissy begynte. Og Chadwick og Kreutzer-kvartetten ga eksperimentet en fin, romantisk tolkning med stort dramatisk uttrykk.