Fra kammermusikkens gullalder

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Haydn, Mozart og Beethoven

Quatuor Mosaïques

Logen

Quatuor Mosaïques som flott punktum for Festspillene i Logen

  

Så ble det satt punktum for Festspillene i Logen, punktum for en perlerekke av kammermusikalske opplevelser. Og for et punktum da: Tre strykekvartetter fra kammermusikkens kjernerepertoar, tolket av Quatuor Mosaïques, et av tidens førende ensembler når det gjelder kammermusikk på originalinstrumenter. Her var det fine, gamle fioliner, cello uten pinne, tarmstrenger, senket kammertone. Skarp, bitende klang i toppen og dempede, myke farger i dybden. Og et oppkomme av dynamiske nyanser og kontraster i strekket fra topp til bunn. Og først og fremst var det stor musikk, Wienermusikk fra kammermusikkens gullalder.

Haydns lille, diverterende kvartett op.17:4 ble brukt som oppvarmning. Og så var det da tid til de tunge sakene. Først Mozarts nr. 14 KV 387, det første av de såkalte Haydn-kvartettene, men et verk som egentlig burde bære Bachs navn, skrevet som det er i den perioden da Mozart leste seg igjennom barokkmestrene og sugede alle de gamle teknikkene til seg. Quatuor Mosaïques spilte denne kvartetten med hvasse kontraster, med snert i celloen og med flott utredning av det kontrapunktiske stemmevevet i den avsluttende fugaen.

Og etter pausen var det da rett inn i en annen fuga, den fugaen som innleder Beethovens op. 131. Og rett inn i en annen verden, en musikalsk verden som fremdeles er vår nåtid. Det er i dette verket Beethoven samler alle sine kompositoriske erfaringer, det er her han erkjenner at hans musikalske tanke ikke kan rommes innenfor tradisjonens mønstre. Og mens Quatuor Mosaïques spilte dette verket, anspent, sittende ytterst på kanten av stolene, intenst lesende seg gjennom musikken – da ble det innlysende at det ikke var noen grunn til å prøve å følge med i programheftets alenlange liste over sats- og tempobetegnelser. Da var det bare å overgi seg til disse musikerne. Og til denne musikken som ikke kjenner til grenser, men som er en eneste sammenhengende struktur fra første til siste takt.

Lyd uten film

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Sjostakovitsj og Grieg

Nikolai Luganskij, klaver

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Merkelig avslutning av Festspillene med karakterløs tolkning av Griegs a-moll konsert

Det sluttet i full forvirring. Konserten var forbi. Det ble hentet inn mikrofon til den tradisjonelle avslutningstalen. Men taleren uteble, uvisst av hvilken grunn. Og da måtte Simone Young springe på stilettene ut i kulissen og få nye instruksjoner. Så ble det kollektiv avsynging av «Ja, vi elsker». Så en liten, brydd pause. Så lite granne applaus. Så gikk Simone Young ut. Så gikk orkestret ut. Og så var de 49. Festspillene i Bergen forbi. «Tamt» - sa en eldre, skuffet bergenser bak os.

Men det startet i hvert fall ikke tamt. Det startet med et kakofonisk lydinferno som fikk veggene til å blafre. Og det fortsatte med fargesprakende musikk, med utdrag av Shostakovitsjs opera «Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet», og med Simone Young og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform. Her var det store, dramatiske utladninger, melankolske mellomspill, tørre, kantede blåsersatser, ironi og grovkornet humor. Det hele spilt sterkt, engasjert, presist, med flotte soloprestasjoner og en briljant førstetrompetist glitrende i toppen.

Men uansett bra håndverk: Det store spørsmålet er likevel hva i himmelens navn denne musikken hadde å gjøre på  kveldens program. For noe «verk» er det bestemt ikke snakk om her. Shostakovitsj har aldri skrevet en «symfonisk suite» over sin Lady Macbeth. Derimot har dirigenten James Conlon engang i 1989 brutalt klippet en serie orkestrale sekvenser ut av det som opprinnelig var et langt, sammenhengende, komplekst musikkdramatisk verk.

Og da hjelper det ikke stort at Festspillenes programhefte gir et nitid handlingsreferat av den fraværende operaen. Resultatet blir uansett en totalt usammenhengende serie smakebiter, en rekke musikalsk meningsløse effekter. Lyd På Film het et av de siste arrangementene i Grieghallen. På avslutningskonserten var det Lyd Uten Film.

Men så Grieg og a-mollen da? Russiske Nikolai Luganskij er 28 år gammel og godt på vei mot en internasjonal karriere, med studier hos Tatjana Nikolaieva, en førsteplass i Tsjaikovskij-konkurransen og et par kritikerroste Rakhmaninov-plater på CV'en sin. Som Grieg-fortolker viste han seg å være helt anonym, en vennlig, ung profesjonell som kunne levere varen, men som gjorde det uten noe større engasjement. Han hadde lært seg alle notene, han kunne spille dem teknisk briljant, men hadde tydeligvis ingen personlige investeringer i dette prosjektet. Og resultatet ble deretter: En vag, merkelig kraftesløs og først og fremst helt karakterløs versjon av denne besværlige konserten.

Vi gikk hjem og hørte Michelangelis gamle BBC-innspilling fra Royal Festival Hall. Det suser fælt på den. Og det hender at han rammer de gale tangentene. Men den er bra, den.