Bedriftsdemokrati

Bergens Tidende Morgen, 07.04.2001

Verk av Brahms, Schumann og Beethoven

Solist: Antonio Meneses, cello

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young og BFO med storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni.

Det er ikke helt enkelt å være Simone Young. I Bergen. Hun forstår for eksempel ikke det særlige norske bedriftsdemokratiet – dette var i det minste direktør Reitans stadige omkved under bruduljene i januar. Og kanskje har han rett. Kanskje Young som kunstnerisk leder slett ikke forstår hvorfor avgjørende kunstneriske beslutninger nødvendigvis må tas ved håndsopprekning i Harmoniens møterom. Til gjengjeld forstår hun så mye annet. Blant annet den særlige, og ikke helt uvesentlige, formen for bedriftsdemokrati som består i å få hundrede forskjellige musikere med hundrede forskjellige oppfattelser av saken til å bli enige og samarbeide om å skape stor musikk for et lydhørt, entusiastisk publikum. Den kunsten mestrer hun til fulle.

Torsdag kveld demonstrerte hun det. Igjen. Denne gangen med Brahms' Tragisk Ouverture, og først og fremst med en storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni. Det var i dette verket Beethoven etablerte det som skulle bli det symfoniske idealet både for ham selv og for hele det 19. århundre: en stor, sammenhengende form, musikk som en langsom vekstprosess med tematisk og følelsesmessig kontinuitet gjennom fire lange satser. 

I tolkningen på torsdag gikk Young og Bergensfilharmonikerne inn til kjernen av denne formen. I de to første, tunge satsene var det grundig utarbeiding av alle nyanser og musikalske muligheter i Beethovens grunnmateriale; i tredjesatsens scherzo var det poengtert allegro og skarpe piskesmell; og i sistesatsen kom da det man alltid venter på hos Beethoven, den endelige transcendensen, det tidspunktet da musikken bryter igjennom og gjenoppstår på et nytt nivå.

Den gamle musikkhistorikeren Donald Tovey mente at Beethovens musikk er oppbyggelig. En slik kveld forstår man nesten hva han mente.

Og i tillegg hadde Young da med seg den fine cellisten Antonio Meneses som solist i Schumanns cellokonsert. Vanligvis spilles denne konserten av sterkt ekspressive cellister med forankring i Rostropovich-tradisjonen. Meneses minner mer om Pierre Fournier, celloens franske elegantier. Han er en stor tekniker, spiller med lys, slank tone og fraserer omhyggelig og egalt. Derfor ble det en annerledes, men først og fremst en selvstendig, gjennomlyst og opplysende tolkning av Schumann-konserten. Vi ser frem til å høre Meneses igjen i Bergen.

Fra askehaugen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2001

Ropet frå Oskehaugen

Libretto: Jan Ove Ulstein

Musikk: Eilert Tøsse

Paul Åge Johannessen, Inkeri Magnuson, Rune Thelen, Simon Kirkbride

Glissando Vokal Ensemble m. orkester

Dirigent: Tone Kvam Thorsen

Regi: Silje Folkedal

Scenografi: Worm Winther

Bergen Kammeropera

Korskirken

Urfremførelse av spennende kirkeverk basert på Jobs bok.

Det er en gammel velkjent historie Jan Ove Ulstein og Eilert Tøsse tar opp i kirkeoperaen «Ropet frå oskehaugen»: Historien om Job som straffes av Gud. Alt tas fra ham, familie, hus og hjem. Uten grunn. Han forstår ingenting, han klager over sin skjebne. Men Gud kommer som en storm og revser ham: Hvem er han som tør anklage Skaperen? Job angrer og får tilgivelse. Og får til sist erstatning for alt det tapte.

En enkel, voldsom historie om lidelsens problem, om det paradoksale i at Gud både er allvitende og god og allikevel tillater at det er ondskap og urettferdighet i verden.

Men når Jobs bok er blitt stående som et av den vestlige litteraturens mesterverk er det nok ikke alene på grunn av den dramatiske handlingen eller den spissfindige religiøst-moralske tematikken. Det er vel så meget på grunn av de lange passasjene i teksten hvor det ikke er dramatikk, hvor det ikke skjer annet enn at Job og vennene hans diskuterer og argumenterer om verdens innretning i store billedrike utladninger.

Kan en slik rik, statisk tekst gjøres til opera, til kirkeopera? Neppe – og Jan Ove Ulstein har da heller ikke forsøkt det. Han har skåret teksten helt inn til beinet, lagt en smule til selv og er kommet opp med en mellomting, ikke en opera, vel heller ikke et riktig oratorium -  men et sangverk for fire solister, kor, orgel og kammerensemble der historien om Jobs prøvelser presenteres i ni korte avsnitt og tre epiloger.

Noen av Ulsteins tekstlige grep kan diskuteres. For eksempel at han har skåret Jobs venner helt vekk, eller at han har lagt en fortellemessig sett noe uklar, nytestamentlig ramme om historien – som om den ikke var sterk nok i seg selv. Men i det store og hele fungerer teksten bra som grunnlag for et enkelt, scenisk verk preget av alvor, patos, ro.

Eilert Tøsse har skrevet ganske sammensatt, men velfungerende musikk til denne teksten. Det starter med svevende New Age-klanger i kirkerommet lenge før forestillingen begynner. Og det fortsetter med fritonale satser i de ni avsnittene og små pointillistiske, wienerskole-aktige skisser mellom dem. Det er også en folkelig gatesangerinne som spiller en gjennomgående rolle.

Under urfremførelsen i Korskirken var det bra prestasjoner fra solistene - Paul Åge Johannesen i den store rollen som Job, Rune Thelen som Satan og Inkeri Magnuson som gatesangerinnen. Men den musikalsk sett mest overbevisende innsatsen sto bassen Simon Kirkbride for i rollen som den fraværende Gud. Koret hadde mange fine innsatser, for eksempel i samspill med Satan og Job i femte avsnitt, men slet ellers en hel del med intonasjon og fylde underveis. Spesielt var det problemer på herresiden. Tone Kvam Thorsen styrte hele det sammensatte ensemblet gjennom forestillingen med sikker hånd.