Vest Norges Opera - kvantitet eller kvalitet?

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2000

Eva Grimstad, styreleder i Vest Norges Opera (VNO), har skrevet kronikk i BT (23.1.00). Man griper interessert avisen for å lese hennes vurdering av situasjonen etter høstens budsjettrabalder. Men blir fort skuffet. For her er det mye skrik og lite ull, mye velkjent Bergensretorikk og lite resonnement, mange illusjoner og forbløffende få argumenter.

Men Grimstad har da i det minste en flott visjon: Hun ønsker at Bergen skal ha sin egen nasjonale opera. Og mener med dette en opera som ”skal ha samme kvalitet og gi de samme kunstneriske opplevelsene som Den Norske Opera gir sitt publikum i Oslo, både når det gjelder klassiske og samtidsoperaene, og den skal også kunne sammenliknes kvalitetsmessig med operahus i utlandet”. Dette er - enkelt og greit - en målsetning som alle gode krefter i byen burde kunne slutte opp om.

Grimstad mener dessuten at ”Bergen stiller i en særklasse” blant ”de operamiljø utenom Oslo som har infrastruktur og kompetanse til å bygge opp kvalitetsopera.” Her kunne man forvente et par argumenter om - nettopp - kvalitet. Men nei, i kronikken går det mest i kvantitet: Bergen har gjennom 20 år hatt ”kontinuerlig og økende operaproduksjon”. Bergen har i 1999 ”hatt sin definitivt største operaproduksjon noen gang”. Operasjefen har i 1999 ”satt opp sin femtiende produksjon”. Osv. Osv.

Slik skriver en bedriftsleder i årsrapporten sin. Men i kunstens verden slår kvantitet dessverre ikke automatisk over i kvalitet. Og det spørs om det er så lurt av en styreleder i en kulturinstitusjon å lukke øynene for dette enkle faktum.

Alle med interesse i saken vet at det er skapt et levende, entusiastisk operamiljø omkring VNO. Unge og gamle amatører er mobilisert. Det er engasjement, det er dugnadsånd, det ytes betydelig, uegennyttig innsats. Operasjefen har vært den drivende kraften i denne utviklingen, og fortjener al mulig takk og respekt for arbeidet sitt.

Problemet er imidlertid at det ikke er noen merkbar sammenheng mellom dette engasjementet og VNO-produksjonenes kunstneriske kvalitet. For å sette saken på spissen: Vi har faktisk ennå til gode å se en oppsetning fra VNO som er helt tilfredsstillende, helt overbevisende - kunstnerisk sett, profesjonelt sett. Selvsagt har det vært lyspunkter underveis. Men det generelle bildet er at selskapets produksjoner fremdeles, etter flere års virksomhet, er ujevne og sprikende, preget av uprofesjonelt regiarbeid, amatøraktig scenografi, sammenbrakte musikere, for lite øvetid, vaklevoren orkesterledelse, voldsomme nivåmessige forskjeller mellom solistene, osv. Dette er problemer som alle amatørselskaper sliter med, men som man for lengst burde ha løst i et selskap som tar mål av seg til å bli nasjonal opera.

Enhver som interesserer seg for saken ønsker selvsagt at det var en opera i Bergen som hadde samme kvalitet som Den Norske Opera og som ”kunne sammenliknes kvalitetsmessig med operahus i utlandet”. Men i den nåværende situasjonen er det meget, meget lang vei igjen før denne drømmen kan begynne å bli til virkelighet.

Det kunne vært interessant å høre Grimstads synspunkter på dette problemet, og hva hun har tenkt seg å gjøre med det. Men hun velger altså å fokusere på kvantitet i stedet for på kvalitet. Og skriver så for øvrig nedsettende om den slags produksjoner ”hvor oppsetting inklusive regi, lys, scenografi, kostymer, kunstnere m.m. flyttes fra for eksempel Oslo til Bergen, eller for den saks skyld fra utlandet til Bergen”. Til dette er å si: Hvis man har et minstemål av respekt for de kompliserte verkene det er snakk om i operasammenheng, burde det faktisk ikke være så vanskelig å skjønne at det av og til kan være ganske gode grunner til å importere fullprofesjonelle oppsetninger i stedet for å satse på lokale discount-versjoner.

En russisk legende

Bergens Tidende Morgen, 22.01.2000

Verk av Mozart, Hindemith og Tsjaikovskij

Nikolai Petrov, klaver

Michael Christie, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klavergiganten Nikolai Petrov i fantastisk tolkning av Tsjaikovskijs første klaverkonsert.

Juleferien er for lengst forbi. Men Bergen Filharmoniske Orkester har ennå ikke funnet tilbake til høstens storform. Og uansett at torsdagens unge gjestedirigent, Michael Christie, virket både sympatisk og teknisk kapabel, formådde han ikke å fyre ordentlig opp under kjelene og få turtallet opp.

Det startet med en litt treg, ukonsentrert versjon av ouverturen til Mozarts «Tryllefløyten», inklusive et par fatale skjeve innsatser i treblåserne. Og det fortsatte med Paul Hindemiths «Mathis der Mahler»-symfoni fra 1934 som ble spilt kjølig, korrekt - og helt uten nerve, helt uten entusiasme. Hva man for så vidt ikke kan fortenke orkestret i. For 20-30 år siden diskuterte man fremdeles om Hindemith skulle plasseres på den ene eller den andre siden i 30-årenes kulturelle og politiske geografi. I dag fortoner slike spørsmål seg som temmelig irrelevante. Enhver kan høre at «Mathis der Mahler»-musikken er enfoldig, brautende og tilbakeskuende. Hvilken fraksjon av 30-tallets tyskdomsrørsla den sokner til, er en detalj som historikerne får ta seg av. Om musikken fremdeles kan spilles i en konsertsal, er derimot et spørsmål for musikere og dirigenter. Ifølge Michael Christie og BFO er svaret nei: Dette er musikk som er utgått på dato.

Etter pausen: Nikolai Petrov kommer inn, setter seg ved klaveret, slår an de første akkordene i Tsjaikovskij klaverkonsert nr. 1 - og med en gang ser verden helt annerledes ut. Fra første takt forstår man hvorfor denne russiske giganten nevnes i samme åndedrag som Richter og Gilels. Overlegen teknikk, fysisk styrke, arkitektonisk overblikk - jo visst, alt dette har han. Men også kunstnerisk modenhet, innsikt, dyp forståelse for den egentlige musikalske substansen i dette forterskede verket. Der de fleste andre pianister, selv de aller største, spiller Tsjaikovskij-konserten som et vulgært støyende bravurnummer - der demper Nikolai Petrov klangen ned, setter de lyriske momentene i fokus og gjør hele tiden nye funn, nye, eventyrlige oppdagelser.

En legendarisk pianist. En gjennomtenkt, gjennomkontrollert og gjennomartikulert tolkning. En virtuositet som aldri er sitt eget mål, men som alltid står i verkets, musikkens tjeneste. Den sluttet egentlig ganske bra, denne torsdagen.