Det uferdige

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1998

Verk av Britten og Elgar

Janice Watson, sopran

James Judd, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende fremføring av kontroversiel musikalsk rekonstruksjon

Det finns folk som ikke tåler det uferdige, folk som ikke kan holde fingrene fra store komponisters etterlatte skisser, folk som simpelthen er nødt til å jobbe med saken, prøve å sette stumpene sammen, få orden i fragmentene. Og av og til går det jo bra. Vi kan bl.a. takke den slags ildsjeler for at vi i dag har en fornemmelse av hvordan Mahlers 10. symfoni og Bergs «Lulu» kunne ha blitt hvis komponistene hadde fått leve lenge nok.

Kan vi på samme måten takke Anthony Payne for hans arbeid med skissene til Edward Elgars 3. symfoni? Torsdag kveld var vi på konsert med Bergens Filharmoniske Orkester og den unge britiske dirigenten James Judd hvor vi fikk anledning til å høre Paynes arbeid – bare en måned etter verdenspremieren i London i februar. Men selv etter denne meget aktuelle, meget spennende og meget kompetente fremføringen er det bestemt ikke lett å gi et entydig svar på spørsmålet.

Det er problemer i selve utgangspunktet, både etiske og musikalske problemer. Deryck Cooke rekonstruerte i sin tid Mahlers 10. på grunnlag av Mahlers eget komplette utkast hvor det ikke manglet en eneste takt. Anthony Paynes arbeid er ikke på samme måten en ferdiggjørelse der det dreier seg om å få de siste brikkene på plass, det er snarere en konstruksjon av noe helt nytt, en yngre komponists forsøksvise meditasjon «i Elgars ånd» over noen av Elgars musikalske tanker. For Payne har måttet jobbe med et materiale der gjennomkomponerte, fullt instrumenterte fragmenter ligger side om side med helt uferdige skisser og der ingen ting har funnet sin endelige plass ennå, et materiale som ikke inneholder en fullt utarbeidet plan over verkets større strukturelle sammenhenger.

Det var denne ujevnhet i materialet som var mest slående på torsdagskonserten. Riktignok var det mange typisk Elgarske trekk gjennom hele verket - varm, rund instrumentalklang, intense melodilinjer osv. Men det var samtidig også noe tørt og skjematisk over satsarbeidet, og mange rare, brå overganger fra fullt utviklede sekvenser til noe som nærmest virket som Elgar light. At verket er en problematisk hybrid fikk kanskje sitt tydeligste og paradoksale uttrykk i finalen, den satsen der Payne personlig har tilføyet mest. Strukturelt sett er dette egentlig den mest vellykkede, mest sammenhengende satsen. Og samtidig den som virker mest fremmed og klinger minst Elgarsk.

Før pausen var det også engelsk musikk, nærmere bestemt to verk av Benjamin Britten. Først de fire mellomspill fra «Peter Grimes». Deretter kveldens musikalske høydepunkt: »Les Illuminations», Brittens musikk for sopran og strykere til Rimbauds ungdommelig-revolusjonære tekster. Den amerikanske mediestjernen Barbara Bonney hadde for andre gangen meldt avbud til en konsert i Bergen. I stedet fikk vi høre den unge engelske sopranen Janice Watson som sprang inn med kort varsel   og imponerte med en gjennommusikalsk og overbevisende fortolkning av Brittens opulente musikalske fantasier, en fortolkning der stemmens unge glødende intensitet sto i det helt rette forholdet til Rimbaud-tekstenes «fargete miniatyrer» med deres visjoner om det rene, kaotiske universet.

Løfterik debutkonsert

Bergens Tidende Morgen, 18.03.1998

Verk av Suppé, Britten og Tsjajkovskij

Kjell Seim, dirigent

Ung Symfoni

Grieghallen

Det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom.

Blåserne var det første man merket seg på debutkonserten med Ung Symfoni i Grieghallen søndag kveld: en flott, fulltonende messingfanfare ved åpningen av Franz von Suppés Ouverture til Lett Kavaleri, og deretter messingblåsere og treblåsere i nydelig samspill. Og etter hvert som musikken utviklet seg ble det flere, ja mange flere, positive opplevelser: ensemblespill preget av soliditet og presisjon, stø kurs gjennom Suppés mange brå temposkift, sikker redegjørelse for de mange dynamiske kontrastene, letthet i de dansante delene, tyngde og dramatikk når det var nødvendig.

Det første inntrykket er alltid viktig. Kanskje spesielt viktig på en debutkonsert. Og da er det gledelig å kunne fortelle at det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom, fra Suppés ouverture over Benjamin Brittens Young Person's Guide to the Orchestra til Tsjajkovskijs fjerde symfoni.

Med et så nytt og så ungt orkester ville det være merkelig om ikke det var noe som kunne ha vært bedre. Fremføringen av Brittens Guide var et eksempel i så måte. Britten har skrevet et velklingende stykke musikalsk pedagogikk, men nettopp det pedagogiske opplegget med instrumentgruppene som eksponeres enkeltvis demonstrerte på søndagens konsert at Ung Symfoni gjerne kunne hatt noe mer tyngde i strykergruppene. Spesielt tydelig ble det under den avsluttende fremføring av Tsjajkovskijs fjerde hvor strykerne av og til hadde vanskeligheter med å få den rette balansen i forhold til blåserne.

Det er alltid en fornøyelse å være på konsert når Kjell Seim står på dirigentpodiet. Uansett om det er amatører eller profesjonelle han dirigerer, går han til oppgaven med musikalitet og energi. Som f.eks. søndag kveld hvor han fikk de unge musikere til å spille seg helt ut, ut gjennom alle begrensninger slik at musikken ble det sentrale og verkene kom til å leve. Og slik at resultatet ble en vellykket og løfterik debutkonsert for Ung Symfoni.