Sæverud og de små formene

Bergens Tidende Morgen, 22.04.1997

Sæverudjubileet 1997

Einar Røttingen, klaver

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Vertavo Kvartetten

Troldsalen

Interessant konsert med Sæveruds kammermusikk i fokus

«Sæverud er først og fremst symfoniker» skriver Nils Grinde i Norsk Musikkhistorie. Det er opplest og vedtatt. Synspunktet er så utbredt, at det nesten er mistenkelig. Og derfor var fredagens konsert i Troldsalen opplysende, et nyttig korrektiv, et forsøk på å gå bakom myten og fokusere på noen av de mange komposisjonene i det mindre formatet, klaverstykkene, kammermusikken.

Einar Røttingen åpnet programmet med en innforstått tolkning av Klaversonate Op. 3, et turbulent ungdomsverk der musikalske ideer og effekter står i kø og satsen nærmest eksploderer av stoff. Lenger ut i programmet presenterte Einar Steen-Nøkleberg noen av de senere, mer avklarte klaververkene, den andre Peer Gynt Suiten og et interessant utvalg av mindre stykker der Sæveruds små skeive og kantede slåtter ble flettet sammen med satser av Mozart, Haydn og Carl Nielsen.

Det sluttet med den formidable Vertavo Kvartetten i en  fremførelse av Strykekvartett nr. 1. Et alderdomsverk, skrevet i 1970, femti år eldre enn klaversonaten, men egentlig et langt mer ungdommelig verk. Slik ble det i al fall i Vertavo'enes tolkning. Det er alltid en risiko at perspektivet blir noe tilbakeskuende ved jubileer som dette. Ikke så med Vertavo'ene. De spilte denne strykekvartetten som om den var skrevet i går, rått og brutalt, med en hensynsløs og hemningsløs energi som demonstrerte at vel er dette musikk som allerede er et kvart århundre gammel, vel er det skrevet av en syttiåring, men det er musikk som stadig er en del av vår tid. Og slik ble det mindre avstand enn man umiddelbart skulle forvente til Vertavo Kvartettens andre oppførelse, bestillingsverket «a la larga», en vakker, dissonantisk svevende sats for strykekvartett skrevet av Jostein Stalheim til minde om Sæverud.

Alt i alt en fin konsert, masser av applaus til slutt. Men ikke noe ekstranummer, for ekstranummeret var allerede spilt, midt i konserten: Røttingen og Steen-Nøkleberg med «tongue-in-cheek» i firhendig samarbeid om en elegant utgave av Waldteufels Skøyteløpervals! Den slags kan visst kun skje i Troldsalen.

Syv år etter

Bergens Tidende Morgen, 12.04.1997

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Elisabeth Meyer-Topsøe, sopran

Andreas Schmidt, baryton

Aldo Ceccato, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester og diverse kor

Grieghallen

Vemodig gjenhør med Aldo Ceccato i Harmonien

Aldo Ceccato, Harmoniens gamle sjefdirigent, er tilbake i Grieghallen igjen. Han kommer inn i salen på en bølge av sympati og gjensynsglede. Det er varme i klappsalvene som mottar ham. Og kanskje også en del vemod: Syv år er gått. Hva er skjedd i mellomtiden? Med Ceccato, med orkestret, med oss? Tid å gjøre status.

           

Da Ceccato forlot Bergen i 1990 var situasjonen preget av optimisme, orkestret var i rivende utvikling, på vei opp, på vei frem, verden var åpen. I dag, syv år etter, er nivået befestet. Og Ceccato kan stadig sende elektrisitet gjennom orkestret og få det til å gi tyngde og styrke i tolkningen av senromantisk musikk. Man merket det med en gang i de første taktene av Brahms' Tragisk Ouverture. Og man merket det kvelden igjennom i hans myndige håndtering av det store kor- og orkesterapparatet i Brahms' Tyske Requiem.

Men man merket også at det har vært syv slitsomme, turbulente år for orkestret. Og at kjemien mellom orkester og dirigent kanskje ikke lenger er den samme som den gang? Det var perioder der fremførelsen var noe anstrengt, preget av en viss rådvillhet. Og så var det de gamle, velkjente problemene med messingblåserne som lever i en verden for seg selv og som torsdag kveld hadde så store problemer at nervøsiteten forplantet seg til de ellers så stabile treblåserne.

Det er ikke så enkelt å gjøre status. Men selv om det er mange uklare poster i salderingen mellom Harmonien og Ceccato, så endte torsdagens musikalske regnskap allikevel med et dundrende overskudd. Og det skyldes kveldens danske solist, sopranen Elisabeth Meyer-Topsøe. Hennes stemme er ung og sterk og har den helt spesielle diamantklare kvaliteten som det senromantiske repertoaret krever. Det er en stemme som passer perfekt til Wagner, Mahler, Strauss. Og til Brahms' store verk om de etterlattes sorg: «Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen», sang hun, ettertenksomt, trøstende, og skapte med suveren musikalitet et fredhellig område, en stor eiendommelig stillhet mitt i sorgen.