Hinsides barbariet

Bergens Tidende Morgen, 30.09.1995

Verk av Mozart og Carl Orff

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Guttekor fra Rudolf Steinerskolen

Dirigent: Yoav Talmi

Solister: Linda Øvrebø, Mikael Bellini og Trond Halstein Moe

Grieghallen

Høstens store satsing i Harmonien ga full uttelling. Sterk, kompetent oppførelse av sammensatt verk.

Stemningen var høy, salen var stappfull, selv ståplassene var utsolgt. Og så startet det: Mozart, symfoni nr. 29, litt nervøst, litt hektisk, litt ukonsentrert. Men så var det jo heller ikke den unge Mozart som sto i sentrum denne torsdagskvelden i Grieghallen. Vi satt alle og ventet på å få høre Carmina Burana, Carl Orffs mektige korverk fra 1937. Og vi ble bestemt ikke skuffet. Anført av den myndige israelske dirigenten Yoav Talmi ga Harmonien oss en sterk og kompetent tolkning av dette lange, sammensatte verket. Høstens store satsing ga full uttelling

Carmina Burana er et vanskelig verk, teknisk krevende, men også vanskelig av musikalske grunner. Det er tilbakeskuende musikk, en fantasi om tysk middelalder skrevet i det moderne Tysklands egen mørke middelalder. Det merkes. Det er mye dump rytmikk og mye brutal Gemütlichkeit i denne musikken, mye Kraft og mye Freude. Kanskje for mye. Under alle omstendigheter er Carmina Burana et verk som alltid balanserer på knivens egg, et verk som må forsvares mot sitt eget iboende barbari. Torsdag kveld var alle gode krefter samlet i Grieghallen for å gjøre nettopp dette.

Yoav Talmi kjenner dette verket ut og inn. Han får det store orkesterapparatet til å fungere som en helhet, han foregriper alle tekniske problemer, han dirigerer nøkternt kalkulerende, med sikker strategisk sans – ikke bare fordi han har musikalsk overblikk, men fordi han har en klar tolkning av verket. I hans fremførelse er det ingen lengsel etter forgangne musikalske former å spore; han legger hovedvekten på selve den sanselige utfoldelsen og understreker den moderne, klanglige kompleksiteten som ligger under den tilsynelatende naivt enkle overflaten. I Talmis tolkning blir disse middelalderfantasier nesten så raffinerte og elegante som Stravinskijs drømmebilder.

Harmoniens musikere fulgte Talmi på den lange reisen, oppmerksomt, konsentrert. Det ble spilt presist, energisk gjennom hele verket, med knivskarpe hugg fra messingblåserne og med elektriske innsatser fra slagverket. I tillegg var det flotte prestasjoner fra alle de tre sangsolistene: en morsom svanesang fra kontratenoren Mikael Bellini; varme, lyriske linjer fra barytonen Trond Halstein Moe. Og, kanskje mest imponerende, Linda Øvrebø i en virtuos, usentimental versjon av «In trutina», den eneste egentlig melodiske sangen i dette lange verket.

På et enkelt punkt kunne torsdagens oppførelse vel ikke helt innfri forventningene: Harmoniens kor er simpelthen ikke stort nok til å yte et verk av denne typen rettferdighet. Det manglet fylde i de store utblåsningene, og når det ble sunget enstemmig var klangen ofte temmelig grumset. Til gjengjeld sang de tjue rampete guttene fra Steiner skolen så klokkeklart at det ikke var et øye tørt i salen.

Klarhet

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Anne Reidun Duesund, fløyte

Jarle Rotevatn, piano

Troldsalen

Musikalske forbindelser

De fleste som går på konsert i Bergen kjenner pianisten Jarle Rotevatn. Han sitter ved klaveret overalt der det skjer noe interessant i byens musikkliv. Som regel spiller han en litt tilbaketrukket rolle, han er den lydhøre akkompagnatøren, den urokkelige ankermannen, en sikker medspiller som uanfektet beveger seg fra tradisjonens sentrale repertoar til avantgardens ytterste randsoner.

På søndag var han på ferde igjen, denne gang på Troldhaugen, og for en gangs skyld i den fremskutte posisjonen som solist, en posisjon han inntok med profesjonell autoritet. På programmet stod Grieg – naturligvis. Men ikke tradisjonens fortrolige Grieg, for i Rotevatns imponerende tolkning av Lyriske Stykker, opus 54, var alt nasjonalromantisk fett skåret vekk. Her var det hverken nisselue eller lusekofte, men simpelthen musikk, ren og klar musikk skrevet av en nøktern, moderne komponist: saftig swingende «Ganger» og «Trolltog», transparent «Klokkeklang», og, kanskje mest forunderlig av det hele, en krystallklar «Notturno» der man hørte den moderne Grieg bevege seg inn i det merkelige harmoniske landskapet som Debussy først oppdaget ti år senere. Slik ble det skapt en logisk musikalsk forbindelse mellom Griegs Norge og impresjonismens Frankrike, og en forbindelse til konsertens andre hovedverk, Ravels Sonatine fra 1905 som Rotevatn spilte med samme tørre klarhet og samme tekniske soliditet.

På denne bakgrunnen måtte ettermiddagens andre solist, den unge fløytenisten Anne Reidun Duesund, nødvendigvis virke noe blekere. På hennes del av programmet stod to sonatiner av Sverre Jordan og Henri Dutilleux, to elskverdige, velklingende, men musikalsk sett temmelig uinteressante verk, fremført med god formsans og nydelig klang i det dype registeret.

Dekadanse og melankoli

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Verk av Hector Berlioz

Bergen Filharmoniske Orkester

Jard van Nes, mezzosopran

Dirigent: Yoav Talmi

Grieghallen

Romantikkens delikate, slørede nattetanker

Under Romantikkens robuste overflate løper det en svart understrøm av betente nattetanker, bilder av sykdom og død, morbide drømmer om forbudt elskov, fortrengte drifter, sataniske følelser. Slik er det i litteraturen og billedkunsten, og slik er det også i musikken – f.eks. i Hector Berlioz' høyspente sangsyklus «Nuits d'été» til tekster av Théophile Gautier som vi hørte på torsdag i en imponerende oppførelse med den nederlandske mezzosopranen Jard van Nes i sentrum.

I Berlioz sine sommernetter er allting på plass: her er det kirkegård, gravstein og barlind, og en ensom vandrer som i månelyset forteller om avskjed og lengsel, om tapet av den elskede. Det er veldig alvorlig, men det er også et spill, en ungdommelig, pønket lek med alle melankoliens kulisser. Og det var nettopp dette aspektet som Van Nes valgte å understreke i sin gjennomført kompetente tolkning. Hun sang kontrollert, nesten laid back, satset mer på det delikat slørede, på den dempede fargeleggingen enn på det sterke uttrykket. Og fikk på denne måten de seks sangene til å funkle og gløde i den regnvåte sommernatten. Quelle décadence!

Etter pausen var Harmonien alene med den israelske dirigenten Yoav Talmi, og det ble mer romantikk, mer Berlioz: Symphonie Fantastique, historiens første anti-symfoni, en voldsom montasje av motstridende musikalske element. Talmi dirigerte dette viltvoksende verket med fin analytisk fornemmelse og med fullt overblikk over helhet og detaljer. Han strøk Berlioz mot hårene og demonstrerte, kjølig kalkulerende, at det ligger sterke, særegne former og strukturer under den turbulente overflaten.

Harmoniens musikere fulgte ham på reisen, oppmerksomt, konsentrert. Etter en temmelig ujevn sesongstart var det en glede å få oppleve en konsert der alt gikk bra, der det ble spilt presist, energisk, elektrisk en hel kveld igjennom, og der alle orkestrets grupper fungerte optimalt.