Fra storm til stille

Bergens Tidende, 13.12.2017

«Otello» av Giuseppe Verdi

Peter Mumford: regi, design og lys.

Edward Gardner: dirigent.

Håkon Matti Skrede: kormester.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor,

Collegiûm Mûsicûm Kor, Bergen gutte- og pikekor.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera presenterer Verdis «Otello» som scenisk konsert.

Lyset er dempet i Grieghallen. Orkesteret er på plass. Det enorme koret har tatt opp­stilling mot bakveggen. Musikerne stemmer instrumentene. En mørkkledd skikkelse som har stått gjemt blant celloene, springer plutselig opp på podiet. Det viser seg å være dirigenten, Edward Gardner. Som starter en musikalsk eksplosjon, et inferno av lyd. Og da er vi med en gang inne i operaen «Otello», inne i den berømte, turbulente åpningsscenen der Giuseppe Verdi med musikalske midler fremstiller et sjøslag i orkan og tordenvær utenfor kysten av Kypros.

Åpningen var brå og dramatisk, og mer dramatikk skulle det bli. For det er jo en voldsom historie, denne grusomme fortellingen om guvernøren og krigshelten Otello, og om den onde fenriken Jago, som lurer Otello til å tro at hans hustru Desdemona er utro. Katastrofen er uavvendelig: Otello mister etter hvert vettet av fortærende sjalusi. Han kveler sin Desdemona og begår selvmord da Jagos bedrag blir avslørt til sist.

Bergen Nasjonale Opera presenterer Otello som en «scenisk konsert». Og jo, det er ingen kulisser i denne oppsettingen, solistene går omkring på noen enkle plattformer foran orkesteret, og de er ikke kledd i tradisjonelle operakostymer. Men scenisk og dramatisk fremstilling blir det like fullt. Regissøren Peter Mumford skaper rom omkring personene med diskrete midler og bruker effektivt lyssettingen til å gi de enkelte opptrinnene karakter.

At oppsettingen likevel også har et visst preg av «konsert», skyldes først og fremst den stiliserte fremstillingen av begivenhetene. Det er for eksempel sjelden direkte, fysisk kontakt mellom personene. Otello og Desdemona synger om å kysse og om å holde hver­andres hender, men de frem­stiller det aldri konkret på scenen. Og selv de mest dramatiske handlingene - Desdemonas død og Otellos selvmord - blir bare symbolsk markert. Stiliseringen er effektiv, den er med på å understreke at det vi ser på scenen, primært er et psykologisk drama, et drama der det viktigste foregår i hodet på Otello, mens han langsomt fanges inn i Jagos spinn av løgner og bedrag.

Sangerne fungerer godt innenfor de stiliserte rammene. Stuart Skelton, som i utgangspunktet er en heltetenor av wagnersk kaliber, klarer overgangen til Verdis italienske univers med bravur, og fremstiller Otello med fysisk autoritet og stor stemmeprakt. Den strålende sopranen Latonia Moore er hans intense motspiller i rollen som den lidende Desdemona, og gir blant annet en gripende tolkning av Ave Maria-sekvensen i akt fire. Barytonen Lester Lynch fremstiller Jagos ondskap med psykologisk kompleksitet og dybde.

I tillegg er det mange fine sangere i birollene - blant andre tenoren Vladimir Dmitruk (Cassio) og mezzosopranen Hanna Hipp (Emilia). Bassen Jongmin Park har en kort, imponerende innsats mot slutten, i rollen som den venetianske ambassadøren Lodovico. Vel så viktig som sangerne er den storslåtte musikalske rammen. Gardner og BFO bidrar til Verdis dramatikk med ekspressive, bevegende lydmalerier som dekker hele registeret fra storm til stille. Og det store, sammensatte koret bak orkesteret imponerer enda en gang med flotte vokale innsatser. Pluss at Bergen gutte- og pikekor kommer inn og synger en nydelig hyllest til Desdemona i akt to.

Musikalsk fremmedgjøring

Bergens Tidende, 01.12.2017

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen: Meander

Øra Fonogram

Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne presenterer musikalske fragmenter fra verkstedet sitt

Det startet med et handikap. Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne pådro seg en senebetennelse de første årene han studerte på Norges Musikkhøgskole. Men han klarte likevel ikke å holde seg fra instrumentet sitt, han forsøkte å arbeide med gitaren på nye måter, prøvde å få noe produktivt ut av de fysiske begrensningene. En hytte på Filefjell ble verkstedet hans, et sted der han kunne sitte og arbeide med en kassegitar og eksperimentere med alternative spillemetoder.

«Ved å ‘ombygge’ gitaren finner jeg nye klanger som kan bli grunnlag for nye komposisjoner», sier Lysne. I verkstedet mekker han på gitaren, han stemmer strengene om, han prøver å få gitaren til å høres ut som et fremmed, annerledes instrument med annerledes, større lyd.

Noen resultater av ombyggingen og den musikalske fremmedgjøringen hører du på «Meander», Lysnes debutplate fra Øra Fonogram der han spiller sammen med bassisten og frijazzveteranen Mats Eilertsen. Lysne leverer det musikalske grunnmaterialet på platen, han spiller på ulike gitarer og han supplerer med diverse elektroniske effekter, mens Mats Eilertsen legger solid fundament med sin akustiske bass. Det hele er innspilt i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio i Oslo.

Platen rommer elleve konsise arbeidsrapporter fra Lysnes musikalske verksted. Sporene er ultrakorte, de fleste varer bare to minutter, de tre lengste om lag fire minutter. Og alle er veldig forskjellige innbyrdes.

I noen tilfeller starter det med en enkel, minimal akkordrekke som etter hvert blir til utgangspunkt for Eilertsens improvisasjoner på strøket bass. I andre tilfeller hører du klirrende, ringlende gitarlyder og fløytende bassflageoletter. Noen ganger er det melodistumper med et folksy preg som gir assosiasjoner i retning av Ry Cooders stålgitarer, andre ganger er det vidstrakte lydflater av vage klanger.

«Meander» er full av lydopplevelser. Alle de innbyrdes forskjellige sporene på platen har en stofflig, fysisk og veldig konkret karakter. Mye av musikken er elektronisk generert og manipulert, men du opplever det likevel som at dette er lyder som utspiller seg i konkrete rom, at dette er musikk som har både forgrunn og bakgrunn. Og som framføres av levende mennesker.     

Lysnes og Eilertsens «Meander» er en lavmælt, stillferdig utgivelse. Og også en veldig upretensiøs utgivelse. Det er skisser vi hører, fragmenter av musikk, brudstykker av noe som kanskje en dag vil vokse og bli til noe større.