En musikalsk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 29.01.2016

Sokolov: Schubert & Beethoven

Deutsche Grammophon

Fantastiske Grigory Sokolov i nye liveopptak

Det var en gang noen dristige folk som forsøkte å arrangere konserter med internasjonale mesterpianister i Bergen. Det gikk ikke godt. Publikum sviktet. Men de tretti sjelene som satt en mandagskveld i Logen i 1997 og hørte russiske Grigory Sokolov spille Beethoven og Brahms – vi fikk i det minste en uforglemmelig opplevelse. Hvor privilegerte vi var, oppdaget vi først senere. Det skulle gå nesten tjue år før Sokolov igjen spilte konsert i Norge – og da bare i Oslo. Og i de samme tjue årene utga han ingen plater.

Men i 2014 skrev han kontrakt med Deutsche Grammophon. Og nå begynner platene igjen å komme. Ikke finslipte studioinnspillinger, men liveopptak fra konserter rundt om i Europa. Siste år i januar kom det en dobbelt-cd med opptak fra en konsert i Salzburg i 2008. Og nettopp nå har DG utgitt enda en dobbelt-cd, denne gang med konsertopptak fra Warszawa og Salzburg i 2015.

På den første av de nye platene hører vi Sokolov spille Schubert – de fire Impromptus (D899) og de tre Klavierstücke (D946), improviserende musikk der Schubert varierer og forskyver en rekke enkle, tematiske elementer. Sokolov spiller denne kameleonaktige musikken smidig, plastisk – med bøyelige tempi og fabulerende fri frasering. Han former bilder, han skaper musikalske karakterer, han maler opp nye stemninger i hvert nytt stykke. Av og til griper han diskret tilbake til de gamle pianistenes teknikker, han nøler litt, bare brøkdelen av et sekund, og framhever på denne måten en særegen melodilinje, en spesielt vakker frase.

Dette er noen av Schuberts mest populære verk. Flere av dem høres ut som klavertranskripsjoner av romantiske lieder. Og Sokolov får da også fram det syngende, deklamerende tonefallet i musikken. Men han åpner samtidig også for de mørkere følelsene. Under de lyse, fritt strømmende melodiene ligger det hele tiden vill, stormfull dramatikk og såre, melankolske stemninger.

På den andre platen gjelder det Beethovens «Hammerklavier»-sonate (op. 106), en av klaverlitteraturens største utfordringer. Sokolov mobiliserer alle sine tekniske ressurser i dette verket. Han har full, streng kontroll med alle dimensjoner. Og bygger opp en uendelig lang, nesten uutholdelig musikalsk spenning. Han gir de lange melodilinjene i den langsomme tredjesatsen rikelig tid til å folde seg ut. Og utløser så spenningen i sistesatsens fuga. En gigantisk eksplosjon. En musikalsk maktdemonstrasjon.     

På platen virker det som om publikum først tør trekke pusten igjen etter aller siste takt. Og så bryter Sokolov fortryllelsen med en raus rekke ekstranumre – fem vakre småstykker av Rameau og et intermezzo av Brahms.  

Formsans og klarsyn

Bergens Tidende, 16.01.2016

Verk av Detlev Glanert, Schumann og Brahms

Leif Ove Andsnes, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Brahms er tilbake til Grieghallen

Det startet med Brahms, og det sluttet med Brahms. Først en kort, moderne fantasi over Brahms-motiver signert den tyske komponisten Detlev Glanert. Og til slutt, etter pausen, mannen selv, Brahms, den første symfonien. Reaksjonen var overveldende – og kom visst ikke så litt overraskende på Edward Gardner: I samme øyeblikk som han senket dirigentstokken etter aller siste takt, sprang publikum opp, alle som en, og kvitterte med stormende, stående applaus og elleville rop. «Brahms er kommet tilbake til Grieghallen» – var det noen som sa.

Brahms har vel aldri vært helt borte de siste årene. Men musikken hans får en mer sentral plassering på repertoaret nå når BFO tar for seg alle de fire symfoniene i tur og orden. Og med Gardner på podiet har vi en dirigent som virkelig makter oppgaven og som forstår å utnytte orkestrets lange, rike erfaringer med musikk fra den senromantiske tradisjonen.

Gardner hadde stram regi i tolkningen av den første Brahms-symfonien torsdag kveld. De langsomme introduksjonene i yttersatsene ble foldet ut, alvorlig, majestetisk. Han redegjorde, rolig, klart, for alle de indre balansene mellom temaer og motiver på tvers av satsene. Og sammen med musikerne hentet han fram alle de klanglige ressursene som må til for å få Brahms’ høstlige melodier til å strømme og blomstre. Her var varme, polerte strykerklanger, dempede pastorale horn og lengselsfulle treblåsere. Vi gleder oss allerede til de neste Brahms-konsertene.    

Det var ikke bare Brahms som var tilbake i Grieghallen. Også hans mentor Robert Schumann var representert på programmet torsdag kveld.

Schumanns hustru Clara var en av samtidens største pianister. Hun ville ha ham til å skrive en konsert til henne. Men han fikk det ikke til. «Jeg kan ikke skrive en konsert for virtuoser. Jeg må finne på noe annet», skrev han i 1839. Seks år senere ble det klart hva dette «annet» var – en ny slags klaverkonsert der solostemmen har andre funksjoner enn i de klassiske virtuoskonsertene.

Vi hørte denne nye, annerledes klaverkonserten torsdag kveld med Leif Ove Andsnes som solist. I stedet for det tradisjonelle skillet mellom virtuose solopassasjer og raske replikker fra orkesteret, har Schumann konstruert konserten sin som et symfonisk og tematisk sammenhengende verk der klaverstemmen nærmest fungerer som en selvstendig seksjon i orkestret.

Andsnes administrerte denne seksjonens oppgaver med formidabel formsans og musikalsk klarsyn. Han forholdt seg fritt, ofte nesten improviserende til det melodiske uttrykket, han lot klaverstemmen smelte inn i orkesterklangen, brukte den som fargelegging i samspill med de andre instrumentseksjoner. Og hogget så til med markante, kraftige utladninger de steder der Schumann plutselig eksponerer klaverstemmen.  En sterk tolkning som understreket de fremadrettede kvalitetene i verket. Og som av og til nesten fikk Schumann til å høres ut som Rakhmaninov.