På opplevelsesreise

Bergens Tidende, 20.06.2007

«Prezens»

David Torn m.fl.

ECM

Heftige lydmanipulasjoner fra gammel gitarist

Her kommer plutselig en plate med David Torn – den gale gitaristen som spilte med Jan Garbarek på 80-tallet. I årene som er gått siden den gangen, har han blant annet jobbet som produsent for et utall av store og små navn og skrevet prisbelønt film- og tv-musikk. Pluss spilt i diverse eksperimentelle grupper, i de senere årene med heftig bruk av elektroniske hjelpemidler. På den nye platen er han i selskap med keyboardisten Craig Taborn, saksofonisten Tim Berne og trommeslageren Tom Rainey, og skaper ved hjelp av fri improvisasjon, live sampling og elektronisk etterbehandling et forunderlig lydlandskap der funky orgeljazz møter heavy rock og klassisk avantgarde og krenger over i støy. Tvers gjennom det hele klinger Torns ville gitar, noen ganger manipulert til det ugjenkjennelige, andre ganger som et forsinket, forrevet ekko av Jimi Hendrix. En musikalsk opplevelsesreise. Man blir i godt humør av slikt.      

Vakre landskap

Bergens Tidende, 20.06.2007

«Dancing Trees»

Olav Kallhovd m.fl.

Acoustic Records

Ensformig norsk-svensk samarbeid

Det er pianisten Olav Kallhovd som har komponert alle låtene på denne platen. Sammen med svenske Svante Søderqvist på bass og Tomas Nyqvist på trommer legger han solid bunn under de to blåserne – svenske Joakim Milder på tenorsax og den norske multikunstneren Sissel Vera Pettersen på sopransax og ordløs vokal. På platecoveret er det et bilde av et frodig landskap. Det kunne være Trøndelag. Eller kanskje et eller annet sted i Jämtland. Og det passer jo godt til en plate som dokumenterer et samarbeid mellom musikere henover den norsk-svenske grensen. Men det vakre bildet signaliserer kanskje også hva som er noe av problemet med denne platen. For her er det mye vakker musikk, men det sprenges så visst ingen grenser. Det spilles forsiktig, moderat. Bare noen få ganger får Milder og Pettersen anledning til å sparke fra og skape litt dramatikk og kontrast i dette ellers så ensformige landskapet.

For fulle segl

Bergens Tidende, 13.06.2007

Figaros bryllup
Anna Netrebko, Ildebrando d'Arcangelo m.fl.

Wiener Philharmoniker

Dirigent: Nikolaus Harnoncourt

Deutsche Gramophon

En stjernebesatt Figaro fra Salzburg 2006

Det er drama fra første takt av overturen – musikalsk drama som bare Harnoncourt kan få det til, med intens fremdrift, store spenningsbuer og skarpe aksenter. Og så går teppet. For en stjernespekket versjon av Figaros bryllup, opptatt live i Salzburg i 2006. Spesielt imponerer Bo Skovhus og Dorothea Röschmann i rollene som ekteparet Almaviva – han med en kompleks tolkning som både demonstrerer brutalitet og svakhet, hun med en intens, smertefull fremstilling av de følelsesmessige omkostningene ved grevens eskapader. Superstjernen Anna Netrebko som synger Susanna, har et fint samspill med Ildebrando d'Arcangelos Figaro, men er visst ikke helt tilpass i rollen, i det minste virker stemmen hennes denne gangen overraskende «russisk» og svulmende – i markert kontrast til en velopplagt Christine Schäfer som synger Cherubino med slank, lys stemme.

Det opprinnelige

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.06.2007

På scenen i Grieghallen sitter en mann og mater en maskin med pianoruller. Slik at Grieghallens flygel kan reprodusere et opptak som Percy Grainger gjorde en gang. Slik at Bergen Filharmoniske Orkester kan fremføre Griegs a-moll konsert med det selvspillende flygelet som solist. Slik at publikum i salen kan få høre …

Ja, hva var det egentlig publikum fikk høre siste tirsdag på Festspillenes avslutningskonsert? Først og fremst et sammenstøt mellom flere forskjellige musikalske idealer – en live fremføring der moderne musikere anno 2007 tolket et verk fra 1868 samtidig med at de forsøkte å akkompagnere et mekanisk opptak fra 1921. Det var selvsagt snakk om et musikalsk kuriosum, om et morsomt stunt på tampen av to lange festspilluker. Men selve stuntet sier en del om vår holdning til eldre musikk.

Alle vet at noter og partiturer bare er rammeverk, tilnærminger, utkast som kan fortolkes på uendelig mange måter, og at musikalsk smak endrer seg over tid. Men denne ubestemte tilstanden er det vanskelig å ta inn over seg. Likesom de fleste historikere har en drøm om å finne ut wie es eigentlich gewesen, hvordan det egentlig var, har de fleste musikkelskere en drøm om det «opprinnelige», om å få høre hvordan musikken egentlig ble spilt – den gangen for lenge siden.

Vi lytter til gamle opptak med Percy Grainger fra 20-tallet. Og platemarkedet beveger seg etter hvert lengre og lengre bakover i tid. Vi føler at vi kommer tettere på den ekte varen – når vi hører platen der Gustav Mahler fremfører en klaverversjon av sin egen femte symfoni i et opptak fra 1903. Eller når vi lytter til Grieg som samme år spiller en kaotisk versjon av «Sommerfugl». Og tenk deg om vi kunne høre Brahms spille sin egen musikk. Eller tenk om det hadde eksistert grammofonplater med Beethoven og Mozart ... Ja, tenk deg det, du. Formentlig ville vi ikke ha likt hva vi hørte.

Hver gang man hører de gamle pianorullene og opptakene fra grammofonens første år, blir man overrasket over hvor ustø musikken låter, og hvor sløset musikerne forholder seg til notene. Det vi hører, er ikke den «opprinnelige», «ekte» versjonen, musikken slik den «egentlig» var ment å skulle spilles, men musikken slik den faktisk ble spilt, på tidens premisser, av musikere som aldri tidligere hadde hatt mulighet for å korrigere sine tolkninger ved å lytte til opptak av seg selv og andre. Hver gang vi hører slike opptak, hører vi først og fremst den historiske avstanden mellom oss og dem. Og blir minnet om at opptakene fra vår egen tid en dag vil virke presis likeså foreldede og corny.

Lysten ved å lese krim

Kommentar, Bergens Tidende, 10.06.2007

Man sier at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten.

Nå for tiden starter de fleste avisdebatter med en saftig kronikk i Aftenposten. Som for eksempel onsdag d. 23.5 da en overspent lektor fra Bergen gikk «Til kamp mot krimbøkene». Han fastslo at krim er amputeret litteratur, kjapp underholdning i drøvtygde skjemaer, skrevet av grådige forfattere, utgitt av profittbegjærlige forlag, beregnet for stressede, eskapistiske lesere som ikke klarer å engasjere seg i seriøs litteratur. Sådan! Kjør debatt!

Og det ble debatt. Lektoren blander snørr og bart, uttaler Hans Skei til Aftenposten om torsdagen. Lektoren bygger sin kronikk på fordommer, skriver Fredrik Wandrup i Dagbladet om fredagen. Lektoren har, i likhet med de fleste litteraturvitere, ikke skjønt hvordan romaner skrives, skriver Vinduet-redaktør Henrik H. Langeland i Aftenposten om lørdagen. Neste onsdag plukker Ola A. Hegdal forestillingene om «seriøs litteratur» fra hverandre i Dagens Næringsliv. Om torsdagen snakker Maj Sjöwall om politisk krim i Klassekampen. Om søndagen erklærer Cappelens Anne Fløtaker i Aftenposten at hun er grundig lei av lektorens påstander, og at stort sett alt hva han har skrevet er feil. Sådan! Slutt, ferdig! Den store norske debattkaravanen drar videre til neste tema.

Egentlig er det synd at krimoppstyret sluttet så brått. For det lå mange interessante spørsmål gjemt i disse andpustne innleggene. Og det aller viktigste spørsmålet ble bare så vidt streifet. Nemlig: Hvorfor er krimlitteratur så populær, her tillands så vel som de fleste andre steder?

Det er vanlig å hevde, slik lektoren gjorde det, at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten. Ganske visst startet genren med sirlig konstruerte fortellinger om mord på ensomme, engelske herreseter, men det er lenge siden. Allerede på 20- og 30-tallet begynte krim å bli ensbetydende med hverdagslige, virkelighetsnære fremstillinger. Og slik er det fremdeles. I takt med at samtidslitteraturen i stigende grad vender seg mot interne, tekstlige problemstillinger, vender vi andre oss mot krimromanene – der vi leser om gjenkjennelige mennesker som lever i gjenkjennelige miljøer. På dagens bokmarked er det først og fremst krimlitteraturen som viderefører 1800-tallets store, realistiske romantradisjon.

I krimromanene leser vi om vår egen verden. Og mens vi leser, bruker vi vår egen, hverdagslige viten om hvordan denne verden er innrettet. «Vi gjør våre erfaringer i katastrofens form», skrev Bertolt Brecht en gang da han funderte over kriminalromanens popularitet. Allerede når vi leser dagens avis, føler vi at «en eller anden må ha gjort et eller annet slik at den åpenbare katastrofen inntrådte». Men hvem har gjort hva? «Bak de begivenhetene vi får melding om, forestiller vi os andre hendelser – som vi ikke får melding om. Dette er de egentlige hendelsene».

Vi leser avisen med mistenksomhet. Vi ser Dagsrevyen med onde anelser. Vi tenker hele tiden på hva som egentlig ligger bak og under. Det er den samme tolkende, analyserende tenkemåten vi anvender når vi leser krim. I virkelighetens verden varer det alltid lenge før historikerne får avslørt de egentlige årsakene til de store katastrofene. I mellomtiden tilbyr krimlitteraturen seg som et slags tekstlig laboratorium der vi kan utføre analyser og teste tolkninger. Og der vi nesten alltid får vite – til aller sist – om det var grunn til mistanke. Lysten ved å lese kriminalromaner har å gjøre med at tekstene er tolkningsoppgaver. Og, bør man tilføye, det er jobben med å løse disse oppgavene som gjør at krimleserne rett og slett er optimale litteraturlesere.

Det er ganske visst vanlig å hevde, slik vår lektor gjorde det i Aftenposten, at krimleserne er overfladiske beister som ikke klarer å synke ned i tekstene, men raser gjennom dem på jakt etter billige grøss. Også dette er feil. Selvsagt drives krimleserne av forventningen om overraskende avsløringer, men underveis er de intenst opptatt av det litterære språket. På samme måte som romanenes detektiver og kriminalkommissærer nøye overveier hvert eneste spor og vitneutsagn for å finne ut hva som egentlig skjedde, overveier krimleseren nøye hver eneste formulering i teksten. Vi vet at krimteksten er konstruert slik at den gir nødvendig informasjonen samtidig med at den forsøker å føre oss på villspor. Hver eneste formulering kunne i prinsippet være selve nøkkelen til oppklaringen av hva som egentlig skjedde. Derfor leser vi leser krimteksten på samme måte som en høyskolelektor leser Proust: med anspent, begjærlig oppmerksomhet.

Hvorfor leser vi altså kriminalromaner? Fordi de gir realistiske skildringer av den verden vi lever i. Og fordi de gir oss anledning til å utnytte våre hverdagslige erfaringer og avprøve analytiske tenkemåter. Og fordi ingenting er tilfeldig i disse romanene, fordi alt, selv den mest uanselige språklige formuleringen, har en mening. At vi leser krim med stor lyst, forteller mest av alt noe om hva som mangler i andre deler av samtidslitteraturen.

Blå minner

Bergens Tidende, 06.06.2007

«Blue Spheres»

Frode Barth, gitar, Harald Johnsen, bass, pluss gjester

Ny norsk plate med pompøs, høystemt gitarmusikk

Man spisser ørene. Er dette ikke …?  Det høres da ut som …? Men nei, dette er ikke Terje Rypdal på sitt mest svulstige og pretensiøse. Det er gitaristen Frode Barth vi hører. Han spiller tittelnummeret på «Blue Spheres» akkompagnert av Harald Johnsens bass, en elektrifisert Svein Olav Herstad på Fender Rhodes og Jarle Vespestad på trommer. Platen er ny, men det er litt for mye av musikken som likner åpningsnummeret og høres ut som «a blast from the past», med pompøs, høystemt gitarsmusikk, dvelende og rungende akustiske basslinjer, og spinkle komposisjoner som ikke helt kan bære vekten av de alvorstunge improvisasjonene. Men så er det da også en del gjester med – blant andre saksofonistene Håkon Kornstad, Vidar Johansen og Gisle Johansen. Og det er dem som først og fremst redder platen. Min personlige favoritt er Kronstads frie tolkning av Johnsens ballade New Beginning. Pluss det avsluttende nummeret der munnspilleren Finn Hauge fra Hot Club de Norvège plutselig dukker opp og skaper en avdempet, nesten filmatisk stemning i Barth og Johnsens Lonely Stories.