Korets kveld

Bergens Tidende Morgen, 14.12.2002

Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 9

Danna Glaser (sopran), Susanne Resmark (alt), Endrik Wottrich (tenor), Arutjun Kotchinian (bass).

Bergen Filharmoniske Kor; Voci Nobili, Høgskolen i Bergen; studenter fra Griegakademiet; Seim Songkor.

Korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo og Leif Egil Vatnøy

Dirigent Olaf Henzold

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Beethovens Niende.

For et imponerende skue der de stod og dekket hele endeveggen i Grieghallen! Hundre festkledde sangere, et fulltallig kor! Og for en klang, for en overveldende kraft da femtesatsen endelig startet, og alle disse hundre sangerne stemte i med «Freude, schöner Götterfunken»!

Jo da, dette var korets kveld. Eller egentlig skulle man vel si korenes kveld. For det var tre av slagsen involvert i fremførelsen av Beethovens niende. Og i tillegg sangere fra Griegakademiet. Men det mest imponerende var kanskje at korinstruktør Helbekkmo hadde klart å forene alle disse mange, forskjellige kreftene, få stemmene til å smelte sammen, slik at det faktisk bare var ett kor man hørte, ett kor som stod der og sang, feuertrunken, beruset av gnistene fra det høye, av Beethovens musikk, og av den eksplosive kraften i de egne stemmene.

Og eksplosjon må det til. Slik er dramaturgien i Beethovens siste store orkesterverk: Først den lange innledningen; så stemningsskiftet i den korte fjerdesatsen hvor Freude-melodien vokser ut av den dramatiske, nærmest opera-aktige dialogen mellom de dype strykerne og de andre orkestergruppene; og så, endelig, lynnedslaget: korsatsen, sangen, festen, jubelen.

Dirigenten Olaf Henzold holdt BFO i stramme tøyler gjennom de tre første satsene hvor det musikalske materialet presenteres og bearbeides, men klarte vel ikke helt overgangen fra dette sterkt kontrollerte uttrykket til den store utladningen mot slutten. Fjerdesatsen startet i al fall noe diffust, og en del ujevne innsatser fra blåserne i det følgende må formentlig tilskrives uklar direksjon. At de fire bra solistene ikke riktig hørtes ut som en kvartett, er derimot ikke hans skyld. Kvartettdelene er i utgangspunktet skrevet slik at det er vanskelig å få dem til å henge sammen. Og i tillegg var det denne kvelden et ganske voldsomt uttrykksmessig spenn mellom solistene, fra Arutjun Kotchinian vibrerende «russiske» bass i bunnen til Danna Glasers mer typeriktige sopran i toppen.

Beethovens høyder

Bergens Tidende Morgen, 10.12.2002

Ludvig van Beethoven: Missa Solemnis

Ragnhild Heiland Sørensen (sopran), Anna Einarsson (alt), Ivar Gilhuus (tenor) og George Emney (bass).

Bergen Domkantori

Domkirkens orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Magnar Mangersnes og Bergen Domkantori oppfører Beethovens Missa Solemnis

Uken står i Beethovens tegn. På torsdag oppfører BFO den niende symfoni i Grieghallen. På søndag kunne man høre Missa Solemnis i Domkirken. Som en slags forberedelse til torsdagskonserten. For Beethoven skrev denne messen i samme periode som den niende. Den har samme gigantiske dimensjoner, og likner også symfonien på mange andre måter. Likevel har den aldri oppnådd samme posisjon. Hvilket blant annet skyldes at Gloria- og Credo-satsene er vanskelige å få grep om. De er så enorme, så tettpakkede med stoff at de nærmest sprenger alle proporsjoner.

Det var tydelig at Magnar Mangersnes hadde jobbet hardt med domkantoriet forut for søndagens fremføring. Klangen var finslepet, artikulasjonen forbilledlig klar, og koret hadde det nødvendige overskuddet til å klare både de store, dramatiske utblåsningene og de sarte, inderlige  nedblendingene. Med seg i Domkirken hadde Mangersnes dessuten et solid orkester med mange kjente ansikter og, ikke minst, en imponerende sterk solistgruppe med Ragnhild Heiland Sørensens blendende sopran i toppen.

Når denne fremførelsen likevel ikke overbeviste helt, skyldes det selvsagt at det er vanskelig å få balanse i verket, vanskelig å finne et samlende grep som kan åpne det. Men også, og vel så meget, at selve fremførelsen virket noe atspredt. Mangersnes konsentrerte seg først og fremst om koret mens orkestret og solistene drev hver med sitt. Og alle disse gode kreftene løste selvsagt alle oppgaver profesjonelt. Men man fikk aldri helt fornemmelsen av at de var samlet om en felles oppgave. Bortsett fra da Åsta Jørgensens eteriske fiolinsolo i Benedictus-satsen plutselig fikk alle til å lytte og bøye seg mot hverandre og løfte musikken i felleskap. Til Beethovens høyder.