Risør Kammermusikkfest
26. juni –
1. juli 2000
Gedigen publikumsuksess på den 11. Kammermusikkfest i Risør med etablerte, internasjonale stjerner og nye, unge talenter
Et sjeldent
syn: Kø foran Bedehuset. Lang kø, midt på lyse dagen. Det er ikke kommet en ny
vekkelsespredikant til byen. Det er musikk som trekker. For dette er Risør. Den
11. Kammermusikkfest er i full gang. Og er en gedigen publikumsuksess.
I køen
foran Bedehuset er det rikelig tid til å fundere over Risør-paradokset:
Festivalen fokuserer på intim kammermusikk, men tilstrømningen er så enorm at
det ofte nettopp går på intimiteten løs. De fysiske rammene er for lengst
sprengt. Her er det lange køer, kamp om plassene i rom som ikke er bygget til
formålet, konserter med markant surstoffmangel, temperaturer på badstuenivå.
Men når
musikken spiller, glemmer man slikt. For Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter
har enda en gang klart å få musikere fra det internasjonale toppsjiktet til
Risør. Inne i Bedehuset venter det f.eks. spennende og svært ulike tolkninger
av Bach. Hollandske Pieter Wispelwey starter med en aggressiv, eksentrisk
versjon av den første cellosuiten. Så kommer barokkspesialisten Andrew Manze på
podiet og skaper med en gang stillhet omkring seg med en lavmælt tolkning av
det store d-moll partita for solofiolin. Og konserten slutter med enda en
fiolinist, unge Christian Tetzlaff som spiller den tredje solosonaten, mer
straight, mer teknisk virtuost, mer klanglig briljant enn Manze, men med like
stor inderlighet.
I løpet av
disse seks dagene kommer vi tett på festivalmusikerne, vi hører dem i stadig
nye kombinasjoner, i programmer der musikk i ulike genrer, fra ulike tider
kombineres på overraskende vis. Første kvelden gir Andrew Manze og Risør
Festival Strings en forrykende swing-string versjon av Bachs 3.
Brandenburg-konsert; en annen dag henter han gamle Johann Paul von Westhoff opp
fra glemselen og får et av hans solostykker til å høres ut som den mest
avanserte avantgardemusikken.
Tetzlaff og
Wispelwey møtes med Andsnes og Tomter i Brahms' Klaverkvartett op. 60. Her
spilles det på kanten av stupet, det er skarpe kanter og høye innsatser, mye
som ikke lykkes, passasjer hvor stemmene faller sentrifugalt fra hverandre, men
kjedelig er det bestemt ikke! En annen kveld står Tetzlaff alene i sentrum og
imponerer med en autoritativ, reflektert tolkning av Schumanns andre
fiolinsonate med Andsnes i rollen som lyttende akkompagnatør.
En
ettermiddag på Risør Rådhus hører vi østerrikske Thomas Larcher som pianist bak
Atle Sponbergs åndeløse fremførelse av Dallapiccolas to fiolinstudier fra 1947,
og straks etter møter vi samme Larcher igjen, nå som komponist, som opphavsmann
til et fortettet stykke for solocello, spilt med tilbakeholdt intensitet av
Wispelwey. Og så blir det Mozart da, en kvartett med den virtuose engelske
oboisten Douglas Boyd i sentrum. Og så, og så ...
Det
musikalske mikset, muligheten for å oppleve store musikere tett på, i mange
forskjellige sammenhenger, i en avslappet atmosfære - det er dette som er det
unike ved Risør-festivalen. Like fullt var vi mange som i år primært var kommet
for å høre bare en konsert: Matthias Görne, tidens største baryton, i Risør en
enkelt dag med et rent Brahms-program. Og så måtte han avlyse på grunn av
influensa! Barbara Hendricks, festivalens andre internasjonale sangstjerne,
trådte til og ga en ekstra konsert. En sporty gestus, men dessverre ikke noen
bra erstatning for det som skulle vært festivalens høydepunkt.
For denne
og Hendricks' tre andre konserter demonstrerte nådeløst de problemene som
preger henne i disse årene. Allerede på åpningskonserten var stemmen ikke bare
«husky», den var uklar, med metallisk vibrato og uten styrke i bunnen. I de
følgende dagene, med tyske lieder på programmet, var det ofte glimt av fordums
storhet, men det gjennomgående inntrykket var likevel at stemmen var anstrengt,
med spiss, snever klang i toppen, med altmodisch vibrato og nesten ingen
bærekraft i dybden. Spesielt ille var det på torsdagens konsert hvor
fremførelsen av Hugo Wolfs svevende, komplekse Mignon-sanger av og til sporet
helt av.
Den store
opplevelsen denne kvelden ble da i stedet den pur unge norske pianisten Gunilla
Süssmann som ga en gjennomartikulert, kraftfull tolkning av Brahms'
Klaverstykker op. 118, med fin sans både for det frodige og det lyrisk
innadvendte i denne vanskelige musikken.
Også dette
et karakteristisk trekk ved Risør-festivalen: At helt unge musikere her får
anledning til å prøve krefter i en sammenheng hvor det er den høyeste,
internasjonale standard som gjelder.
