Avkallets teater

Bergens Tidende Morgen, 24.09.1994

Choral

Theatre du Radeau

Regi: François Tanguy

Teatergarasjen

En to timer lang forestilling uten fast tegnede personer, uten intrige, uten dialog? Skal den slags virkelig være teater?

Vel, det er unektelig ikke mye igjen av det vi normalt forbinder med teater, når de ni skuespillere og akrobater i Theatre du Radeau-truppen oppfører forestillingen «Chorale» under gjestespillet på Teatergarasjen i disse dager. Like fullt er det teater vi ser. Spennende teater.

Som så mange andre samtidskunstnere arbeider Radeau-gruppen etter devisen «less is more» – de har innsett at avkallet på effekt til tider kan være det mest effektive og autentiske kunstneriske uttrykket. I en tid der tempoet er høyt, der mediene flyter over med voldsomme bilder, der de samme glassklare historiene ropes ut på hvert gatehjørne – i en slik tid er det behov for å skru tempoet ned, for å gå i slow og dyrke de små, nesten umerkelige forløpene, den uendelig langsomme forvandlingen, det tvetydige tablået.

Utgangspunktet for «Chorale» er Kafka. Hans tekster «spilles» eller «fremstilles» ikke, men gruppen skaper et ritualisert univers som faktisk er umiskjennelig kafkask og som samtidig har interessante forbindelser til andre kunstneriske uttrykk. Underveis møter vi til eksempel Magrittes alvorlige, svartkledde menn med bowlerhattene og flere andre av surrealismens standardfigurer. Nå som den gang utkjemper de en uendelig og håpløs kamp med verden og dens gjenstridige ting. Det hele foregår til tonene av senromantisk musikk og overvåkes av forpjuskede engler og lurvete sirkusartister.

En forunderlig blanding av Buster Keaton, Beckett og Max Ernst, en forestilling full av merkelige stemninger, tørr humor og magiske øyeblikk. Men også en forestilling der formen i siste instans blir det egentlige problem – for hvordan oppdeler, avgrenser og avslutter man et verk av denne typen? Det var faktisk mange ganger underveis der gruppens fremstilling av den langsomme, uendelige forvandlingen selv ble uendelig lang, og der man satt igjen med en følelse av at det innerst inne i dette viltvoksende forløpet var en liten, stramt poengtert forestilling som kjempet for å slippe ut.

Musikk for musikere

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1994

Verk av Kvandal, Smetana, Martinu og Dvorak

Bergen Filharmoniske Orkester

Frantisek Veselka, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Når det er tsjekkisk uke i byen, må det naturligvis også være tsjekkisk kveld i Grieghallen – men torsdagskonserten begynte allikevel med norske toner, med Johan Kvandals 15 år gamle «Triptychon», et elskverdig og uhøytidelig orkesterverk, skrevet av en musiker for musikere.

Festlig og flott – og en nydelig innledning til en kveld der nettopp det håndverksmessige, det sangbare og det musikantiske sto i sentrum. For da det ble den tsjekkiske musikkens tur, startet det jo naturligvis med Smetanas «Moldau» og sluttet med Dvoraks «Fra den nye verden». Og innimellom disse to populære orkesterverkene fikk vi så oven i kjøpet en lille ekstra gevinst i form av Martinus intense og lavmælte fiolinkonsert nr. 2 med Frantisek Veselka som solist – i en litt tung og kanskje litt for kontant oppførelse.

En kveld med musikk for musikere. Og en kveld der man ekstra tydelig merker både de sterke og de svake sidene hos Kitajenko og orkestret. Kitajenko har f.eks. et skarpt blikk for de sentrale musikalske problemene og han løser dem alltid elegant og håndverksmessig riktig etterhvert som de dukker opp. Men han har sjeldent et perspektiv som rekker lengere enn de helt lokale overgangene. Han er først og fremst detaljenes mann og derfor er det ofte noe hektisk, andpustent over tolkningene hans, som f.eks. torsdag kveld der det aldri riktig ble fremdrift og tyngde i Smetana og Dvorak, og der det, karakteristisk nok, var den korte lette bondedansen hos Smetana som lyktes best.

Når det gjelder orkestret må vi på plussiden som vanlig fremheve strykerne med deres tette, solide klang og treblåserne som alltid holder høyt nivå og som denne kvelden gledet oss med skarpe solistiske innsatser og til tider helt forrykende samspill mellom fløyte og obo i Dvorak. På minussiden har vi fortsatt messingblåserne med vaklende innsatser, grumset og småsur ensembleklang – og et rått og fullstendig drepende fortissimo-spill som på slutten av Dvorak nesten veltet orkestret av sporet.