Musikkens mening

Bergens Tidende Morgen, 26.02.1994

Ludwig v. Beethovens 1. og 3. symfoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

En torsdagskonsert med et rent Beethoven‑program. Før pausen: den første symfonien der Beethoven litt forsiktig prøver ut det store formatet; etter pausen: Eroica, den tredje symfonien, et av musikkhistoriens ruvende mesterverk. Med andre ord: «back to basics». Harmonien og Kitajenko går tilbake til selve den europeiske orkestermusikkens fundament. Et prisverdig prosjekt. Men ikke noen spesielt lykkelig realisering.

For det første tok det litt for lang tid før orkestret fant løypen. Strykerne spilte som vanlig upåklagelig, men den samlede orkesterklangen var ujevn gjennom hele første sats og langt ut i andre under den første symfonien. Etterhvert kom klangen og det rytmiske under kontroll, og i resten av konserten ble det spilt nydelig med mange fine detaljer. Til eksempel sto tredjesatsene skarpt med snertende driv i begge symfoniene. Og de folkelig dansante delene av siste‑satsene hadde både letthet og oppdrift.

Altså alt i alt: godt håndverk. Naturligvis. Hva ellers? Det er hva vi forventer av et orkester som Harmonien. Men av de beste orkestrene forventer vi også noe mer: argumenterte svar på de sentrale musikalske spørsmålene som verkene stiller. Og nettopp i denne sammenhengen er Beethoven alltid den store prøvesteinen. For ethvert orkester. Og for enhver dirigent.

I Kitajenkos tolkning har Beethovens symfonier et eiendommelig flimrende preg. De hurtige satsene virker nervøst uelastiske, de langsomme satsene mangler tyngde og nerve. Problemet ligger tydeligvis i at han spiller disse symfoniene slik han spiller så mye annen musikk: som kjeder av små kontante, musikalske problem – problem som han løser på stedet, etterhvert som de dukker opp. Med den gode håndverkers effektivitet.

Men hos Beethoven er disse problemene jo nettopp aldri lokale, de kan kun løses ut fra en samlet musikalsk konsepsjon, for de er deler av store, overgripende sammenhenger. «Satser» siger vi, og bruker med rette det tyske ordet for «setning»: Beethovens symfonier består av setninger som henger logisk sammen og som i sin sammenheng danner store, meningsbærende utsagn. Og har man ikke denne setningsbygningen for øye i hver eneste takt, da faller musikken fra hverandre. Den blir udramatisk, konturløs. Og i verste fald: uforståelig.

I første divisjon

Bergens Tidende Morgen, 25.02.1994

BIT 20

Dirigent: Kjell Seim

Verk av Schönberg og Ligeti

Håkonshallen

Vi har visst det lenge, og på onsdag i Håkonshallen fikk vi det demonstrert igjen: I Bergens musikkliv spiller BIT 20 i en divisjon helt for seg selv. Første divisjon.

Siste år fikk de Komponistforeningens pris som "årets utøver". På onsdag feiret musikerne seg selv med en liten konsert der de, dirigert av Kjell Seim, trakk en interessant linje gjennom deres musikalske interessefelt, en linje fra modernismens stamfar Arnold Schönberg til samtidsmusikkens grand old man György Ligeti.

Først var det Schönberg, ikke de store, strenge verkene fra 20-tallet, men tre små instrumenteringer av eldre komponisters verk, penneprøver skrevet samtidig med at han gjennomførte sitt musikalske krafttak med 12-tonesystemet: Busonis Berceuse, Strauss' Keiservals, Glade Jul osv. – velkjente stykker utsatt for liten strykerbesetning, et par treblåsere, klaver og harmonium. De klinger normalt temmelig eiendommelig, nesten surt, og satsen virker ofte både tynn og sprikende. Men i BIT-musikernes og Kjell Seims gjennomskinnelige tolkning hørte man plutselig hvorfor: verkene er instrumentert slik at alle musikalske detaljer har fått tilnærmet samme vekt. Schönberg som i sine egne verk demokratiserte hele det musikalske materialet har gjort det samme i disse tolkningene av de eldre verkene: Han skrev musikalske røntgenbilder, der alt ligger i samme plan, der ingen stemmer har forrang.

Etter pausen var vi i den andre enden av feltet, både tidsmessig og musikalsk. For i Ligetis Kammerkonsert for 13 instrumenter, skrevet omkring 1970, handler det ikke om å sette stemmene fri, men om å binde dem, om å smelte alle detaljer sammen til store bæredyktige former. Det er kjempevanskelig musikk å spille, musikk uten noen form for melodisk eller harmonisk støttekorsett. Men likevel ikke avvisende musikk. BIT folkene spilte den slik den er tenkt: som et helt, samlet utsagn båret av tretten individualiteter. Uanfektet, overbevisende. Min sjel hva vil du mer?